DEBATT

Alle barn kan utagere til en viss grad, men de barna som utagerer oftere enn andre blir gjerne satt i bås som «de utfordrende/utagerende barna», skriver barnehagelærer Marita J. Lunna Berntsen.
Alle barn kan utagere til en viss grad, men de barna som utagerer oftere enn andre blir gjerne satt i bås som «de utfordrende/utagerende barna», skriver barnehagelærer Marita J. Lunna Berntsen.

Barn som utagerer og sosial kompetanse

- I barnehagen møter vi mange unge mennesker som ikke har fått tilstrekkelige erfaringer med hvordan de kan regulere og uttrykke følelsene sine, skriver artikkelforfatteren.

Publisert

Alle barn kan utagere til en viss grad, men de barna som utagerer oftere enn andre blir gjerne satt i bås som «de utfordrende/utagerende barna».

I denne teksten ser jeg nærmere på følgende problemstilling:

«Hva kan være årsaken til at noen barn utagerer mer enn andre, og hva kan vi som barnehagepersonale gjøre for å bidra i disse barnas utvikling av sosial kompetanse?»

I følge Store norske leksikon er utagering en tendens til å leve ut indre konflikter, impulser eller affekter uten å ta hensyn til situasjon og de konsekvenser væremåten kan ha for andre. Begrepet brukes vanligvis i negativ betydning.

I barnehagen møter vi mange unge mennesker som ikke har fått tilstrekkelige erfaringer med hvordan de kan regulere og uttrykke følelsene sine. I rammeplanen står det at barna skal få støtte i å mestre motgang, håndtere utfordringer og bli kjent med egne og andres følelser. De følelsene som virker mest utfordrende å uttrykke på en konstruktiv måte ser ut til å være sinne, tristhet og skam. Noen barn ser ut til å ha flere utfordringer med å gi uttrykk for sine følelsesopplevelser enn andre.

Ved å anerkjenne barnets følelser, blir barnet mer kjent med seg selv og får erfaring med at deres følelser har egenverdi. Motsetningen vil være dersom vi voksne ikke anerkjenner barnets følelser og forsøker å avlede barnet. I så fall kan det resultere i at barnet ikke lærer å kjenne sine egne følelser og uttrykk å kjenne.

Tenk at vi har en så stor innvirkning på hvordan barnas følelsesopplevelser vil komme til syne og deres egne holdninger til dette. Det er i barnehagen grunnlaget for resten av livet dannes, så barna har behov for gode støttende stillas (Bruner). Det er vi ansatte som skal være disse stillasene, men hvordan?

Behov for kunnskap

Jeg tenker at en målrettet kompetanseheving blant personalet blir et nødvendig utgangspunkt i dette arbeidet. Med dette mener jeg økt kunnskap om barns følelsesopplevelser, personalets rolle som støttende stillas i barnets uttrykksmetoder og dette i sammenheng med barnas tilegnelse av sosial kompetanse.

Det første man må gjøre er å reflektere over sine egne tanker og holdninger. Barnehagen skal være en lærende organisasjon der hele personalet skal reflektere rundt faglige og etiske problemstillinger og være tydelige rollemodeller.

Vår evne til selvrefleksjon påvirker hvordan vi møter barna i barnehagen. Ofte har vi holdninger fra vår egen oppvekst som farger vårt møte med barna i barnehagen. For å møte barna på best mulig måte, er vi forpliktet til å ta et oppgjør med egne tanker og holdninger. I tillegg til å bli bevisste, må vi gjøre de nødvendige endringene for å oppfylle barnehagens oppgaver på en tilfredsstillende måte.

Kartlegging og observasjon

En arbeidsmetode kan være å velge ut et barn som man ønsker å jobbe særskilt med. I utvelgelsen av barn tenker jeg at det kan være nyttig å foreta en slags registrering av barna på avdelingen. Utgangspunktet i registreringen kan være tre kartleggingsspørsmål, slik jeg har utformet her:

1) På en skala fra 1-10, hvor mye opplever du at du mestrer å bistå barnet i dets uttrykk av følelser?

2) På en skala fra en til ti, i hvor stor grad opplever du at barnet trenger støtte i lek/samspill med andre?

3) På en skala fra 1-10, hvor mye støtte gir du barnet i lek/samspill?

Etter at en kartlegging er foretatt, kan man observere det utvalgte barnet i fire ulike situasjoner. Det vil da være nyttig å skrive løpende logg. Slik at man kan gå tilbake å lese gjennom episoden flere ganger. Når loggen skrives, skal det skrives objektivt og kun som en hendelsesbeskrivelse.

Sette ord på følelsene

Barn lever «her og nå» og går helt inn i den følelsen de opplever. Vi må hjelpe barna med å sette ord på følelsene deres. Dette kan gjøres ved å selv sette ord på hvilke følelser vi ser hos barnet.

Min erfaring er at det er mye enklere å støtte barna i å sette ord på følelsesopplevelsen deres dersom vi har fått bygd opp en god relasjon på forhånd. Det vil derfor være viktig å ha bygd opp en trygg relasjon til fokusbarnet, slik at dere tåler å stå i følelsene sammen.

Dersom barnet blir møtt av en autoritativ voksen med et bevisst forhold til egne holdninger og følelser, vil barnet oppleve å ha et stødig støttende stillas ved sin side. Den voksne kan gå foran som en god rollemodell ved å sette ord på egne følelser. Dette vil være en god øvelse både for å selv bli kjent med disse følelsene og for å bekrefte overfor barna (og kollegaer) at det er greit å snakke om følelser.

Anerkjennelse

De barna som opplever å få anerkjent sine følelsesuttrykk og opplevelser får et mer nyansert bilde av disse, som igjen kan overføres til hvordan barna ser og møter andre. Dette vil bli en relevant egenskap i forhold til barnets sosiale kompetanse.

Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver sier at sosial kompetanse er en forutsetning for å fungere godt sammen med andre og omfatter ferdigheter, kunnskaper og holdninger som utvikles gjennom sosialt samspill (2017, s.22).

For de barna som utagerer mye og ikke opplever å bli møtt på disse følelsene av en trygg og god voksen, vil det resultere i at barna ofte ikke kan fungere så godt i samspill med andre. Barna har ikke fått tillært den nødvendige kompetansen for å forstå, og møte, andres følelser og tanker på konstruktive måter. Dette påvirker barnas evne til desentrering. Dersom man ikke har lært å forstå og håndtere sine egne følelser, har man ikke grunnlaget for å sette seg inn i andres opplevelser.

Jeg tenker altså at det er viktig å se på problemstillingen i et systemteoretisk perspektiv. Det er personalet i barnehagen som har ansvaret for å reflektere over sine egne holdninger for best mulig å kunne formidle og fremme likeverd og likestilling (Kunnskapsdepartementet, 2017 s.10).

Nøkkelen ligger hos oss voksne. De barna som kan utfordre oss litt ekstra, eksempelvis barn som utagerer mer enn andre, trenger sensitive og bevisste voksne rundt seg. Det er vår plikt å gi barna de verktøyene de trenger for å håndtere livet. La oss være sensitive, autoritative og relasjonelle voksne, som ser at hvert barn er verdifullt. Alle barn har ulike behov, noen trenger bare litt mer støtte enn andre.

Powered by Labrador CMS