Har du valgt å jobbe med barn forplikter du å fortelle omgivelsene hva disse barna egentlig trenger. De trenger ikke fagpersoner som har gått seg vill i diagnoser og som bruker for mye tid i ansvarsgruppemøter. Jeg har selv vært på utallige møter, men har til gode å høre noen si: ”Jeg tror han trenger mer kjærlighet”, skriver Glenn Kringlebotten.Istock
Hvordan forklare terror for barn?
– Står vi rustet når barna kommer med spørsmål om terror, eller svarer vi basert på følelser? spør Erle Sellevåg.
Erle Sellevåg, avdelingsleder i A2G Barnehage og kronikør
PublisertSist oppdatert
Annonse
Det er uendelig trist. Det er uendelig urettferdig. Og det er uendelig vanskelig å forklare.
Mange sitter nå hjemme og diskuterer det fæle som har skjedd i Nice. Mange har kanskje hatt nyhetene på mens barna leker i nærheten. Hva oppfatter barna våre av dette? Hva hører de av bruddstykker, uten å bli forklart hva det handler om?
Hører de; «mange drept», «terror igjen», «islam», «forferdelig trist», «jeg blir så forbanna»? Og så videre.
Mange barn spør ikke, de hører og bryter ned informasjonen slik at det passer inn i deres verden. Ofte er den verdenen preget av stor fantasi. Så en terrorist kan gjerne utarte seg som et monster med store krefter som Batman, for eksempel. Ikke ulikt slik vi kan beskrive denne typen terror; «det kan bare utføres av et hjerteløst monster».
Forstår vi dette selv egentlig? Jeg kjenner at jeg har store utfordringer med å begripe terror satt i system. Det er vanskelig å forstå hvilken reel fare vi står overfor. Hvor tett innpå skal dette komme i fremtiden? Hvordan kan et menneske volde så mye skade og rettferdiggjøre det basert på religion eller politisk overbevisning? Føler vi oss utrygge? Ja, mange av oss gjør nok det. Mange færre nordmenn reiser i år til Tyrkia grunnet nærheten til Syria og uroligheter innad i landet. Man må tenke seg om to ganger før man reiser ut i verden, og dette på grunn av en reel fare for å bli utsatt for terror. Det er trist.
Det er jo nettopp denne verdenen våre barn vokser opp i, og deres barn igjen. Forbereder vi dem på den nye realiteten? Står vi rustet når spørsmålene kommer? Eller svarer vi basert på følelser?
Mange vil nok gjøre nettopp det. Vi svarer at det er en slem mann som har gjort noe veldig fælt mot mange mennesker, han er ond, eksempelvis. Men vi må huske at barn trenger informasjon. Selvsagt basert på deres alderstrinn. Når det gjelder små barn bør man gjerne skjerme mer enn å forklare, men det kan likevel komme spørsmål.
Har man barn fra seksårsalder og opp, vil man kunne stå i en situasjon hvor det er naturlig å forklare. Forklar det da for barnet på en saklig måte, uten å undervurdere barnets evne til å forstå. Vær konkret og rettferdig i din fremstilling av saken.
Og for all del; la oss ikke gjøre fremmedfiendtlighet bærekraftig!
Velg dine ord med omhu, ikke spre om deg med fremmedfiendtlige utsagn som; «det er typisk muslimer», eller «de skulle ikke fått komme inn i landet.» Dette setter spor, og kan krenke en rekke uskyldige barn. La oss ikke gjøre det vanskelig for noen barn å vende nesen mot skoleplassen, som om de skulle være medskyldige av en grunn. Nei, vær bevisst din makt overfor barn. Gi dem gode redskaper til å ta inn informasjon om hendelser som dette. Hendelser som setter dype spor hos store og små.
