Kollektiv læring og utvikling gjennom gruppeveiledningsprosesser i barnehagen

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Fra individuell refleksjon til felles læring

I Rammeplanen for barnehagen slås det fast at barnehagen skal være en lærende organisasjon der hele personalet reflekterer rundt faglige og etiske problemstillinger. For å oppnå et slikt læringsfellesskap i en travel hverdag preget av drift og høyt tempo, er gruppeveiledning et av de viktigste verktøyene vi har. Men hvordan utvikler vi en barnehagekultur der refleksjon ikke forblir et individuelt prosjekt, og hvor ønsket om raske og umiddelbare løsninger settes på pause, og lærings- og utviklingsprosessen  blir et genuint kollektivt anliggende?

Som to daglige ledere med 30 studiepoeng i Profesjonsveiledning (masternivå ved Universitetet i Sørøst-Norge) har vi utforsket dette gjennom dialog- og temabasert gruppeveiledning. Våre erfaringer viser at reell profesjonslæring krever en bevisst balansegang mellom fysiske og relasjonelle rammer. Ved å bruke naturen som vekselvis arena og være bevisst på kommunikative virkemidler som lytting og stillhet, kan vi utjevne de asymmetriske maktforholdene som oppstår når lederen også er veileder. Nøkkelord for våre prosesser, være seg temaveiledning eller dialogbasert gruppeveiledning, knyttes til lytting grensesprengning, flerstemmighet, dialog, perspektivulikhet, relasjoner, dveling og nytenkning.

Makt, asymmetri og kunnskapens ulike stemmer

Veiledning foregår sjelden i et maktfritt rom, særlig når veilederen har personalansvar. Det oppstår en ubalanse i formell status og faglig selvtillit. I en sammensatt personalgruppe med ulike utdanningsnivåer preges dynamikken også av hvem som eier fagspråket.

Venke Ueland (2018) belyser denne ubalansen ved å skille mellom det å ha en «stemme for handling» (voice for doing) og en «stemme for kunnskap» (voice for knowing). Mens uerfarne assistenter ofte lener seg på praktisk erfaringskunnskap (voice for doing), forventes pedagogene å besitte en teoretisk forankring (voice for knowing). For at veilederen skal kunne utjevne maktforholdet og bidra til at alles ressurser blir en felles læringskilde, må vi legge til rette for rammer som gir alle stemmer verdi.

Broen mellom det fysiske og det relasjonelle: Stillhet i naturen

Vår erfaring viser at maktutjevning starter med rammene rundt samtalen, og her kan uterommet bidra som en naturlig bro til det relasjonelle arbeidet. I Nærsnes kystbarnehage har vi flyttet deler av veiledningen ut rundt bålet eller på turstier. Naturen bidrar til en umiddelbar opplevelse av større ro og tilstedeværelse. Her finnes det ingen kontordør eller bordplassering som signaliserer autoritet og hierarki; rammene blir mer symmetriske og likeverdige. Det er kroppslig, sanselig og avslappet.

Det er i dette uterommet vi finner den første, viktige overgangen til stillhet. Innendørs på et møterom kan pauser i samtalen ofte føles trykkende, tomme og ukomfortable, noe som øker prestasjonspresset. I naturen endres dette. Når kroppen får bevege seg, og blikket kan hvile på havet eller flammene i bålet, oppleves ikke taushet som pinlig, men som en naturlig del av den faglige refleksjonen. Kroppens ro ute gir tankene rom. Naturen fungerer dermed som en aktiv «medveileder» som ufarliggjør stillheten, senker skuldrene og lar deltakerne finne sin egen takt i samtalen.

Stillhetens relasjonelle nyanser: Fra frigjøring til harmonikultur

Selv om naturen gjør stillheten ufarlig, viser våre erfaringer fra aksjonsforskning i Ånnerudtoppen barnehage at veilederens bruk av stillhet og lytting ikke kan være en universell strategi. Taushet er ikke nøytralt; effekten avhenger av hvem som sitter i gruppen.

I møte med uerfarne assistenter fungerer en tilbaketrukket, lyttende holdning (et stille væren) maktutjevnende og frigjørende. Ved at veilederen bevisst tåler taushet og kun gir minimale, anerkjennende responser, nektes rollen som «svar-leverandør». Ansvaret for samtalen overføres til gruppen selv. Når lederens dominerende «stemme for kunnskap» holdes tilbake, våger assistentene å stole på sin egen forforståelse, og deres «stemme for handling» får vokse frem i et ikke-dømmende rom.

I møte med pedagogiske ledere kan imidlertid den samme stillheten bli en fallgruve. Barnehagekulturen er tradisjonelt preget av en sterk harmonikultur og et ønske om konsensus. For å beskytte relasjoner og faglig identitet unngår pedagoger ofte å utfordre hverandres utsagn, noe som lett fører til en «falsk enighet». Hvis veilederen forblir passiv og taus her, sementeres denne harmonien, og læringen stagnerer i en uforpliktende, bekreftende prat. For å flytte pedagogene over i en kritisk, analytisk refleksjon, må veilederen tørre å avbryte stillheten, fungere som en «kritisk venn» og bevisst skape en produktiv pedagogisk uro som utfordrer det etablerte.

Dette krysspresset krever at veilederen overfor erfarne fagarbeidere og assistenter må fungere som en aktiv brobygger. De har en sterk stemme for handling og rik praksiskunnskap, men samtalen risikerer å skli ut i ustrukturert erfaringsutveksling. Her må veilederen balansere den anerkjennende lyttingen med stramme samtalerammer og styrende spørsmål, for slik å hjelpe dem med å koble hverdagsfortellingene (livsverden) til rammeplanens fagspråk (systemverden).

Konklusjon: Situasjonstilpasset kunnskapsledelse

Kollektiv læring og maktutjevning oppnås ikke ved at lederen blir en usynlig eller passiv aktør. Det krever en bevisst, situasjonstilpasset kunnskapsledelse der de fysiske og relasjonelle rammene spiller på lag.

Uterommet gir oss en uvurderlig drahjelp ved å fjerne hierarkiske symboler og gjøre den reflekterende stillheten trygg og naturlig for kroppen. Men denne fysiske roen må følges opp av en relasjonell bevissthet hos veilederen. Som barnehageledere må vi mestre den refleksive balansegangen: Vi må vite når makten skal avgis gjennom anerkjennende stillhet og i den flerstemmige refleksjonen – med naturens ro som støtte – og når vi må bruke vår faglige tydelighet til å avbryte tausheten, utfordre den «falske» harmonien og sette stramme rammer som sikrer felles retning og profesjonslæring. Ny kunnskap og nye forståelser produsert i et kollegialt fellesskap er av stor betydning for utvikling av den enkeltes fagkunnskap og for organisasjonens kollektive profesjonsutvikling.