<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Katrine Giæver har forsket på barns muligheter til å delta aktivt i dialoger og samhandling i barnehagen.</span>
Katrine Giæver har forsket på barns muligheter til å delta aktivt i dialoger og samhandling i barnehagen.

– Barnehagene trenger nye måter å forstå språklig kommunikasjon på

Selv om de ansatte strakk seg langt for å inkludere alle barna jevnbyrdig i dialoger, var det en utfordring for barnehagen å gi rom for at barn med minoritetsspråklig bakgrunn fikk delta likeverdig. Det finner Katrine Giæver i sin doktoravhandling.

Publisert Sist oppdatert

Fredag forsvarte Katrine Giæver sin doktoravhandling ved Høgskolen i Innlandet. I avhandlingen setter hun søkelys på den flerkulturelle barnehagen.

– Formålet med denne kvalitative studien er å få innsikt i barns muligheter til å delta aktivt i dialoger og samhandling i barnehagen, uavhengig av språklig og kulturell bakgrunn, opplyser forskeren som er universitetslektor ved OsloMet.

Kommunikasjon i en pedagogisk kontekst

Giævers analyser baserer seg blant annet på observasjoner fra tre avdelinger fordelt på tre forskjellige barnehager. Forskeren har også gjennomført fokusgruppeintervju med barnehagelærerstudenter, samt intervjuer og samtaler med ansatte tilknyttet de tre barnehageavdelingene.

Fokus har vært på kommunikasjon i en pedagogisk kontekst, opplyser hun.

– På to av avdelingene hadde det store flertallet av barna minoritetsspråklig bakgrunn, mens omtrent halvparten av barna hadde minoritetsspråklig bakgrunn på den tredje barnehageavdelingen, forteller forskeren.

Kreative løsninger

Giæver fant at personalet på de tre avdelingene strakk seg langt for å inkludere alle barna jevnbyrdig i dialoger.

– Særlig i de to barnehagene hvor det store flertallet hadde minoritetsspråklig bakgrunn fant jeg at det var et veldig høyt nivå på måten personalet kommuniserte med barn de ikke delte talespråk med. De var gode på å kommunisere gjennom kroppsspråk og var veldig kreative. De klarte å tolke barnas signaler. De fant frem bilder og pekte. De brukte blant annet mobiltelefonen til å finne bilder for å få tak i hva barna prøvde å formidle, forteller hun.

– Dette var en metode som ikke sto nedskrevet noe sted. De ansatte karakteriserte ikke selv dette som språkarbeid.

Også i den tredje barnehagen var de flinke til å kommunisere med barn som hadde et annet førstespråk enn norsk, opplyser Giæver.

– Men i situasjoner der det var mange barn med majoritetsspråklig bakgrunn ble «norskheten», som jeg har kalt det i avhandlingen min, ofte veldig tydelig. Dette gjorde det vanskeligere for barn med minoritetsspråklig bakgrunn å delta jevnbyrdig, fordi innholdet var så «norsk».

– Barn med majoritetsspråklig bakgrunn brakte for eksempel med seg mye kunnskap om norske barnesanger og barnebøker. Dette ble veldig fremtredende, sier forskeren.

Norsk språk og kultur kunne være så dominerende i barnehagen at det ble vanskelig for den enkelte ansatte å påvirke eller endre vilkårene for dialogene, ifølge forskeren.

– De ansatte la ikke opp til at innholdet skulle bli så norsk, det ble bare sånn, sier hun.

Det første skrittet

Dialoger med barna utviklet seg som følge av personalets spontane og planlagte pedagogiske praksiser og kunne ha monologisk karakter der læringsmålet var forutsigbart og fastsatt på forhånd, eller dialogisk karakter der barna var med på å utforme dialogene. Når dialogene var preget av gjensidighet, var barna betydelig mer aktive, og utfallet av dialogene var uforutsigbart, opplyser Giæver.

Forskeren fant at barna med minoritetsspråklig bakgrunn deltok mer jevnbyrdig i situasjoner der det kun var barn med minoritetsspråklig bakgrunn.

– Denne deltakelse var ofte ikke i form av norske ord og setninger. Derfor har jeg valgt å kalle avhandlingen min «Dialogenes vilkår i den flerkulturelle barnehagen». Barna deltok i dialog, men ikke nødvendigvis på norsk. Som pedagog tenker jeg at et første skritt, før du kan begynne å lære norsk, er å komme inn i dialog. Og de ansatte var veldig gode på disse første skrittene, sier Giæver.

– Jeg fant at det ble snakket mer norsk i barnehagen hvor det var flere barn med majoritetsspråklig bakgrunn, men her var det også mindre jevnbyrdig deltakelse. Barna med norsk som førstespråk, deltok i større grad enn barna med minoritetsspråklig bakgrunn.

Følte på press om å lære barna norsk

Ifølge Giæver opplevde de ansatte et økende press om å lære barna norsk før skolestart.

– Det er en slags deadline ved skolestart. Det fremstår nærmest som at det er skrevet i sten at hvis barna ikke snakker flytende norsk, og nesten på linje med de som har norsk som førstespråk, så vil de ikke klare seg på skolen. Hun legger til:

– De ansatte opplevde dette som et press. Noen barn begynte i barnehagen først når de var fire år gamle. Når det vanligvis tar fem til syv år å lære seg et nytt språk, blir det en umulig oppgave for de ansatte i barnehagen.

Ifølge Giævers avhandling befant personalet seg i dilemmaer der ytre krav om å bruke monologiske læringsprogrammer med fokus på skolestart, kunne overskygge gjensidige danningsprosesser i dialoger med barna.

– De brukte et språkprogram som de var pålagt å bruke. De gjorde dette, om enn noe motvillig. Språkaktivitetene hadde forutsigbare læringsmål og ga lite rom for barnas påvirkning.

– I denne sammenheng stiller jeg følgende spørsmål: Kan virkelig ikke skolen klare å ta imot barn som ikke snakker flytende norsk? Det er mye forskning som viser at det går an. Ellers risikerer vi at barnehagen blir en forskole og ikke en barnehage etter den nordiske modellen, der omsorg, lek, danning og læring står i sentrum, sier hun.

Giæver understreker samtidig at de monologiske språkaktivitetene ikke dominerte hverdagen i barnehagene hun besøkte.

– Når de ikke holdt på med læringsaktiviteter var det uforutsigbar og gjensidig påvirkning. Og så puttet de ansatte gjerne disse språkaktiviteten inn i samlingsstunder eller lignende.

Flere måter å samhandle på

– Hva kan vi eventuelt lære av funnene i denne avhandlingen?

– At barnehagene kan være bevisste på å åpne opp for flere måter å samhandle på. Og gi kommunikasjonsferdigheter som sådan høyere status. Hvis dette bare måles i norskferdigheter, er det mange barn som faller igjennom. Ser man heller på evnen til å kommunisere, er det mange flere som vil bli sett på som ressurssterke. Det er masse ressurser man ikke ser hvis det kun fokuseres på norske ord og setninger, sier Giæver.

– Å åpne opp for ulike forståelser og gi rom for et større mangfold, tror jeg også vil være berikende for alle. Hvilke sanger og fortellinger har man for eksempel i andre land og kulturer? avslutter hun.

Les mer om avhandlingen her.

Powered by Labrador CMS