Eksempel på et tumleareal som ble laget under prosjektet. – Målet var å unngå at tumlearealene ble såkalte «trykkokere» av støy og kaos. Det skulle ikke være et lite rom borti hjørnet som man kunne lukke døra til, sier Ellen Beate Hansen Sandseter.
Eksempel på et tumleareal som ble laget under prosjektet. – Målet var å unngå at tumlearealene ble såkalte «trykkokere» av støy og kaos. Det skulle ikke være et lite rom borti hjørnet som man kunne lukke døra til, sier Ellen Beate Hansen Sandseter.

Tumleareal bidro til mer variert lek

Hva slags risikofylt lek foregår i barnehagens innemiljø? Og hvordan påvirker en intervensjon, med mål om å styrke barnehagens lekemiljø, risikofylt lek i innemiljøet? Det har forskere i EnCompetence-prosjektet undersøkt.

Publisert Sist oppdatert

– Risikolek foregår ikke bare på uteområdet, men også innendørs, sier professor Ellen Beate Hansen Sandseter ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning.

Sammen med kollegene Ole Johan Sando og Rasmus Kleppe har hun forsket nettopp på risikofylt lek i barnehagers innemiljø.

Studien som er omtalt i tidsskriftet Journal for Research in Arts and Sports Education, er en del av forskingsprosjektet EnCompetence. Prosjektets mål har vært å utvikle ny kunnskap som kan fremme lek og bidra til høyere kompetanse i planlegging og utvikling av barnehagers fysiske lekemiljø, både inne og ute. Prosjektet har vært treårig og er finansiert av Norges forskningsråd.

Ville bedre det fysiske miljøet

Barn holder på med risikofylt lek fordi de synes det er gøy, påpeker forskerne. Gjennom risikoleken lærer barna om å ikke ta for stor risiko og å redusere risikoen der det er nødvendig. Denne typen lek gir også mulighet til å erfare et bredt følelsesregister, inkludert nøling, frykt, spenning, glede og mestring.

Hva slags risikofylt lek foregår i barnehagens innemiljø og hvor foregår den? Og: Hvordan påvirker en intervensjon (med hensikt å styrke barnehagens lekemiljø) risikofylt lek i innemiljøet?

Dette var spørsmålene forskerne ønsket svar på.

Studien baserer seg på videoobservasjon av 65 barn i alderen 3–5 år (33 jenter og 32 gutter fra syv barnehager) i perioder hvor barna kunne leke fritt i barnehagens innemiljø. Videoobservasjonene ble gjort i to faser, høsten 2017 og høsten 2018.

Basert på observasjonene fra første datainnsamling ble det gjennomført en intervensjon for å styrke de eksisterende fysiske lekemiljøene. Intervensjonen ble utviklet og gjennomført som et samarbeid mellom forskerne og ansatte i barnehagene. Effektene av intervensjonen ble deretter observert i den andre runden med datainnsamling, altså høsten 2018.

Etablerte «tumlerom»

Resultatene fra første datainnsamling viste at barna manglet muligheter for funksjonell lek – for eksempel løping, klatring, aking og rulling – i innemiljøet.

– Vi så at det var et veldig lavt nivå av fysisk aktivitet inne. Inntrykket vårt var at det fysiske miljøet ikke tilrettela for kroppslig og litt vilter lek, forteller Sandseter.

Et av målene for intervensjonen handlet derfor om å styrke barns muligheter for slik lek.

– Særlig i én av deltakerbarnehagene, og delvis i en annen, så vi at de hadde et høyere nivå av fysisk aktivitet og det vi kaller funksjonell lek, altså mer fysisk aktiv lek. Dette kunne også være konstruksjonslek med store materialer som gjorde at kroppen i større grad var involvert. De som hadde egne tumlearealer hadde mye mer kroppslig lek. Det var i tillegg antydninger til at det i disse arealene var mer rom for å utfordre kroppen, på grensen til det mer risikofylte. Man hadde aksept fra personalet om at det var lov til å herje litt ekstra der, sier forskeren.

Som en del av en intervensjon for å skape et mer variert lekemiljø for barna, ble det etablert tumlearealer i fem av barnehagene. De andre deltakerbarnehagene – som enten allerede hadde tumlearealer eller som lot være å etablere tumlearealer – ble kontrollbarnehager for å kunne se effekten av intervensjonen, opplyser Sandseter.

– Dette var et kompetanseprosjekt så barnehagene bestemte selv om de ville lage slike arealer, opplyser hun.

– Skulle ikke være en «trykkoker»

Tumlearealene som ble etablert i barnehagene ble ganske forskjellige ettersom de var i ulike bygninger, med ulike romløsninger, gruppering av barn og materiell.

Disse arealene hadde imidlertid noe til felles: De var tilrettelagt slik at de skulle minimere muligheten for skader. Det vil si at de var fylt med myke overflater, store puter, matter og noen større materialer som kunne brukes til funksjonell lek. Materialene skulle inspirere barna til å bruke kroppen, samtidig som personalet skulle føle seg trygge på dem.

Et poeng med tumlearealet var også at det skulle være integrert i avdelingen eller basen og tilgjengelig for barna gjennom dagen.

– Målet var å unngå at tumlearealene ble såkalte «trykkokere» av støy og kaos. Det skulle ikke være et lite rom borti hjørnet som man kunne lukke døra til. Det skulle være et areal med en viss avgrensning, men med en buffersone slik at det kunne sameksistere med andre soner på avdelingen eller basen, forteller Sandseter.

Lek i garderoben

Med risikofylt lek mener Sandseter og kollegene lek med stor høyde, lek med stor fart, lek med farlige redskaper, lek nær farlige elementer, lek som innebærer kamp/boltrelek og lekeslåssing, lek der barna kan forsvinne/gå seg bort, lek med sammenstøt og vikarierende risiko.

Resultatene viste at barna som deltok i studien i gjennomsnitt var involvert i risikofylt lek i syv prosent av den observerte tiden inne. Særlig var dette lek med høyde og boltrelek eller lekeslåssing. Forskerne fant også at den risikofylte leken hovedsakelig foregikk på tumleareal, spesialrom for fysisk aktivitet og i garderoben.

Forskerne fant at når barna var i tumlearealet hele observasjonstiden så økte andelen risikofylt lek med 27 prosent. Til sammenligning økte andelen risikofylt lek med 14 prosent når barna var i spesialrom for fysisk aktivitet, og med 13 prosent når barna var i garderoben.

– Ikke alle lar barna leke fritt i garderoben, men når de hadde tilgang til dette arealet registrerte vi en del risikofylt lek der. I garderoben er det ofte benker og skap som kan tas i bruk på en kreativ måte. Det er godt med gulvplass så det er mulig å få opp litt intensitet i leken siden rommet ikke er fylt opp av bord, stoler og utstyrskasser. Det henger også klær man kan gjemme seg bak og få til en spenningsfylt jage-fange-lek, forteller Sandseter.

Hun og kollegene observerte også at ansatte noen ganger bidro til risikofylt lek i garderobene, for eksempel med å lage hinderløyper. Forskerne antar at fordelen – og kanskje noe av personalets hensikt – var at leken da ikke forstyrret roligere aktivitet som typisk foregikk ellers på avdelingen.

– Når man snakker om at det kan være trangt om plassen, vil åpning for å leke i garderoben bidra til mer areal å boltre seg på, sier Sandseter.

Hvilken effekt hadde tumle-intervensjonen?

Resultatene fra intervensjonen viste at barnehagene som etablerte integrerte tumleareal hadde en signifikant større økning av risikofylt lek innendørs (8 prosent) fra første datainnsamling til andre datainnsamling, sammenlignet med de som ikke gjorde det.

Forskerne fant ingen forskjell mellom gutter og jenter i hvor mye de lekte risikofylt i innemiljøet.

– Både gutter og jenter var aktive i tumleområdene. Når vi har sett på risikolek både inne og ute finner vi ikke noe særlig forskjell mellom kjønnene, forteller Sandseter.

Forskerne fant videre at tumlearealene ikke bare inspirerte til mer fysisk aktivitet og risikofylt lek, men også annen type lek.

– Vi ser at en slik intervensjon gjør at det blir mer risikofylt lek, men det er viktig å påpeke at barna ikke er forutsigbare i leken sin, de tolker det miljøet de er i. Det ble lagt til rette for et åpnere miljø med store konstruksjonsmaterialer som kan brukes til kroppslig og risikofylt lek, men som også kan brukes til annen type lek, sier Sandseter, og fortsetter:

– Det var også veldig mye rollelek på disse arealene. Barna bygget hytter med de store konstruksjonsmaterialene og det gikk ofte fra å være konstruksjonslek til å bli rollelek. Barna tok gjerne materialer fra andre deler av det fysiske miljøet med seg inn på tumlearealet som forsterket rolleleken. Det var en veldig rik og mangfoldig lek som foregikk på disse arealene.

– Skal ikke så mye til

– Ble dere overrasket over noen av resultatene?

– Det overrasket meg litt at det var såpass mye risikofylt lek inne, syv prosent. Hvis man sammenligner med det vi så av annen type fysisk lek innendørs, er syv prosent ganske mye, sier forskeren.

– Det var også overraskende og gledelig å se at såpass enkle intervensjoner som ble gjort i dette prosjektet, hadde utslag. Det tyder på det ikke er så mye som skal til for å gjøre endringer i innemiljøet og få en slik type lek til å blomstre, sier Sandseter. Hun forteller at det i prosjektet var satt av maks 10 000 kroner per deltakerbarnehage, som skulle brukes til å gjøre endringer i barnehagenes inne- og utemiljøer.

Lokale løsninger

– Hva slags kunnskap bidrar denne studien med?

– Resultatene antyder at enhver barnehageavdeling eller base bør ha et lite areal hvor det er muligheter for å bruke kroppen – et areal hvor det er tydelig at kroppen er i sentrum. Både fordi det bidrar til mer fysisk aktiv lek, kroppslig lek og risikofylt lek, men også fordi vi ser at det stimulerer til andre typer lek hvor man bruker kroppen mer aktivt, sier Sandseter.

Forskerne mener det er nødvendig å jobbe parallelt med både rom og materiell, og kunnskap og holdninger, for å skape forståelse og aksept for risikofylt lek i innemiljøet.

– Man bør tilby lek ut fra rammer som man føler seg komfortabel med. I tumlearealene var det noen store klosser man kunne bygge med, de hadde magnet i seg slik at de hang sammen. I noen av barnehagene bestemte man seg for å ha en begrensning på hvor mange klosser barna fikk bygge i høyden for så å hoppe ned fra. Kanskje fikk de bygge litt høyere hvis en voksen var til stede. Det var ulike lokale tilpassinger. Jeg tror det er bedre at man har noen slike regler fremfor at barna ikke får muligheten til å holde på med slik lek i det hele tatt, sier Sandseter.

Om EnCompetence:

Forskningsprosjektet Kompetanse for utvikling av barnehagers inne- og utemiljøer (EnCompetence) har hatt som mål å utvikle ny kunnskap og å teste ut nye forskningsverktøy som kan bidra til høyere kompetanse i planlegging og utvikling av barnehagers fysiske miljø.

I EnCompetence undersøker forskerne hvordan barn interagerer med og bruker miljøet rundt seg i lek og aktivitet, og hvordan miljøet bidrar til å fremme lek, læring, psykososial- og fysisk helse.

EnCompetence er et samarbeidsprosjekt mellom DMMH, OsloMet, Nasjonalt kunnskapssenter for barnehager, Enerhaugen arkitekter, Asplan Viak, Espira, Læringsverkstedet og Trondheim Kommune.

Prosjektet ble finansiert av Norsk Forskningsråd gjennom programmet FINNUT (samt egenandel fra partnerne), og ble gjennomført fra 1. august 2017 til 31. juli 2020.

Prosjektet er interdisiplinært ved at forskere og fagfolk fra ulike fagområder har jobbet sammen; utdanning, pedagogikk, helse, arkitektur og landskapsarkitektur.

8 barnehager deltok i prosjektet og 8 barnehagelærere har vært medforskere.

Mer informasjon om prosjektet finner du her.

(Kilde: DMMH)

Powered by Labrador CMS