I en studie
publisert i tidsskriftet Nordisk barnehageforskning, har Nilsen og
medforfattere undersøkt utvalg og tilgjengelighet av lekemateriell i det
fysiske innemiljøet i barnehagen – og hvordan dette kan påvirke barns
lekemuligheter.
– Noen barn
leker veldig fint på egenhånd. De finner alltid på noe og har noen å leke med. Så
har du barn som trenger litt ekstra for å komme i gang med leken. For
disse barna kan det være litt vanskelig i et miljø som har lite lekemateriell
tilgjengelig. Barn har ulike interesser og ulike behov, men også ulike
forutsetninger for å kunne ta i bruk miljøet, sier Nilsen.
Hun er stipendiat
i profesjonsvitenskap og nå ansatt som universitetslektor i pedagogikk ved
Fakultet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag ved Nord universitet.
Åtte
barnegrupper
Nilsens studie er tilknyttet
GoBaN-prosjektet, hvor man har undersøkt kvaliteten i norske barnehager og dens
innvirkning på barn i barnehagen.
Utvalget i denne
kvalitative studien består av åtte barnegrupper. Fem grupper med barn i alderen
3–5 år, én gruppe med 4-åringer og to grupper med barn i alderen 1–5 år. Alle
barnegruppene ble observert over tre dager, fra morgen til lunsj. Fokus for
observasjonene var hvordan barna fant tak i lekemateriellet og hvordan de
benyttet dette i ulike typer lek.
Barnehagene
i studien er spredt geografisk og varierer i størrelse, organisering og eierform.
Store
forskjeller
Resultatene
viser store forskjeller mellom barnegruppenes praksis. Mens noen
tilbyr et variert utvalg av lekemateriell og innredede lekesoner, har andre
barnegrupper flere tomme hyller eller restriktive rutiner som kan bidra til å
begrense barnas egne valg og lekemuligheter, opplyser Nilsen.
– Ble du
overrasket over de store forskjellene?
– Alle
barnehager følger samme rammeplan hvor det står at leker og materiell skal være
tilgjengelig for barna, og derfor ble jeg litt overrasket over at det var så
store forskjeller. At man velger å løse ting på veldig ulike måter, sier
forskeren.
Tilgjengelighet
Nilsen fant
at alle barnegruppene som var med i studien hadde nok lekemateriell til at
barna kunne leke samtidig. Det viste seg imidlertid å være forskjeller i
hvordan materiellet ble oppbevart, plassert og lagret.
Løst og
flyttbart lekemateriell, som inkluderte både definerte leker og mer åpent
materiell, ble ofte oppbevart i hyller, reoler, skap eller lekekasser. Noen steder
ble materiellet oppbevart i barnehøyde, slik at barna selv kunne finne det
frem. Andre grupper oppbevarte mye av materiellet på høye hyller, bak lukkede
skapdører, på spesialrom eller i boder. Det førte til at barna ofte måtte
spørre en ansatt for å få tilgang til det.
I grupper
der mye lekemateriell var lagret utenfor barnas rekkevidde, var det ofte
ansattes tid til å hente materiell som bestemte hvorvidt barna fikk tak i de
aktuelle lekene.
Mye
materiell var lagret i boder som fremstod som overfylte av både gammelt og nytt
– gjerne uåpnet og ubrukt – lekemateriell. Dette førte til at en del av barnas
leketid gikk med til å vente på at ansatte skulle lete etter materiell.
– En
oppfordring til barnehagene er å sjekke hva man har. Ta en titt i skuffer, skap
og boder. Er det noe som kan tas frem? Eller kan man rullere på hvilke leker og
materiell som står fremme? Kanskje trenger man ikke kjøpe nytt, kanskje har man
boden full allerede? Da gjelder det å huske på hva man har, sier Nilsen.
Variasjon
i lekemateriell
Når det gjaldt
variasjon i utvalg av lekemateriell, ble det observert både likheter og
forskjeller mellom barnegruppene.
Seks av åtte
barnegrupper hadde mest definerte leker, mens to grupper hadde mer åpent
materiell – gjenbruksmateriell (korker, kartonger, blomsterpotter, teppebiter)
og naturmateriell (kongler og skjell) som et supplement til de mer definerte
lekene.
En av
gruppene var inspirert av Reggio Emilias pedagogikk, og hadde nesten
utelukkende åpent materiell. De hadde ryddet bort flere av de «typiske» lekene
som mange barnehager har. De ansatte fortalte at de beholdt enkelte definerte
leker – som byggeklosser og plastfigurer av mennesker og dyr – fordi barna
etterspurte dette, og fordi de opplevde at en kombinasjon av definerte og mer
åpent materiell fungerte godt i leken.
Mykt
materiell
Barna brukte
ofte leker på andre måter enn tiltenkt bruksområde. Bøker ble brukt til å lage
hinderløype, lekebilen fungerte som et ratt, og møbler ble benyttet til
hyttebygging.
«Våre funn
viser at barna lekte med både definert og åpent materiell, og at alle barnegruppene
hadde tilstrekkelig utvalg tilgjengelig slik at alle kunne finne noe å leke
med. Men, når utvalget av lekemateriell var lite variert, observerte vi økt
vandring og at barna oftere ba om hjelp til å finne på noe» skriver Nilsen og forskerkollegene
i artikkelen som er publisert i Nordisk barnehageforskning.
Det var store
variasjoner mellom barnegruppene når det gjaldt utvalg av mykt materiell som
småtepper, laken, bamser, gulvtepper, utkledningsklær og gardiner. I enkelte
grupper var dette begrenset til et gulvteppe eller noen få kostymer. I
barnegrupper hvor man hadde mer, ble det myke materiellet brukt på mange ulike måter
i leken. Småtepper ble brukt som tak på en hytte, dyne til dukken eller som
superhelt-kappe.
I observasjoner der barna ble oppslukt i lek, hadde de ofte
tilgang til mykt materiell, opplyser Nilsen.
– Jeg har i
en tidligere studie intervjuet flere barnehagelærere som forteller at det ofte er
hygieniske årsaker til at mye mykt materiell blir ryddet bort. Dette bør man
prøve å finne løsninger på. For eksempel at man velger materiell som tåler å
bli vasket i ny og ne, sier hun.
Pedagogisk
praksis
Nilsen observerte
også forskjeller i ansattes pedagogiske praksis med å tilrettelegge for barns
lek. Det kom blant annet til utrykk i ansattes engasjement og deltakelse i lek.
Noen involverte
seg aktivt i barns lek, for eksempel ved å komme med ideer basert på barnas
interesser eller vise hvordan man kunne bygge et høyt tårn av klosser. Andre
var mer tilbakeholde med å gå inn i samspill med barna når de lekte, og
henvendte seg først til barna dersom de hadde vandret rundt alene en stund
eller hvis barna selv tok kontakt.
I
observasjonene kom det tydelig frem at bemanning påvirket praksis. Ved lav
bemanning var det lekerom som ikke ble åpnet, eller ansatte som ikke hadde tid
til å finne frem materiell eller delta i lek sammen med barna. Ansatte som
satte seg ned for å leke med barna ble også stadig avbrutt på grunn av
praktiske gjøremål.
Noen barn
kom lett i gang med lek på egen hånd. Andre brukte lengre tid på å komme inn i
lek når de ansatte ikke hadde tid eller mulighet til å igangsette eller
involvere seg i leken.
Iscenesatte
materiell
I to av de
åtte barnegruppene iscenesatte ansatte materiell for barns lek. Det innebar at
de satte frem materiell slik at det så ut som om leken allerede var i gang – for
eksempel en restaurant klar for gjester. Det bidro til at barna kom raskt i
gang med leken.
Hos enkelte
barnegrupper var det aksept for å la leker stå fremme, fremfor å rydde dem på
plass. Dette gjorde at barna kunne fortsette leken etter utetid eller måltid.
«I
situasjoner der et tårn av klosser eller stoler på rad og rekke fikk stå, lot
barna til å ta opp igjen leken raskere enn om de måtte starte med en ny
aktivitet. Tilsvarende gjaldt i situasjoner der barn fikk anledning til å
overta «huset» eller «hytten» etter at andre barn hadde gått videre til nye
aktiviteter» skriver forskerne.
Det ble også
observert restriksjoner i bruk av lekemateriell. Noen barn som beveget seg
mellom rom, og som ønsket å ta med seg en lekebil til et rom for
konstruksjonslek, ble møtt med et «nei». De fikk beskjed om at bilene ikke
hørte til på konstruksjonsrommet og at det ville bli rot hvis de blandet
lekene.
Tomme
hyller
Nilsen peker
i forskningsartikkelen på at styringsdokumenter som FNs barnekonvensjon,
barnehageloven og rammeplanen, pålegger barnehagen å tilrettelegge for barns
lek. På tross av dette viser resultatene i studien stor variasjon i de deltakende
barnegruppenes praksis når det gjelder utvalg og tilgjengelighet av
lekemateriell:
«Mens
enkelte barnegrupper tilbyr et variert utvalg av lekemateriell og innredede
lekesoner, er det flere eksempler på tomme hyller eller en mer restriktiv
praksis i andre barnegrupper. Også innad i en og samme barnegruppe finnes det
eksempler på forskjellige praksiser, der noen rom står tomme.»
Faktorer
som hindrer og fremmer lek
– Hva kan
vi lære av denne studien?
– Den viser
hvor viktig det er å reflektere over hvilke barn man har på gruppen sin. Hva er
deres interesser og hvilke behov har de? Da kan man tilpasse det fysiske miljøet
etter barnegruppen, og slik sørge for at alle kan finne noe de har lyst til å
leke med, sier Nilsen.
– I tillegg viser
studien at ansatte ikke skal være redde for å delta i barns lek. Det må
selvsagt være en balanse, man skal ikke forstyrre barns lek, men man kan berike
den. Derfor er det viktig å jobbe med å utvikle og bli trygg på sin egen kompetanse
når det gjelder lek.
Det er viktig
at barn opplever å ha gode lekemuligheter uavhengig av hvilken barnehage de går
i, påpeker Nilsen.
I
forskningsartikkelen trekker hun frem flere faktorer som kan bidra til å begrense
barns lek i innemiljøet; materiell som er lagret utenfor barns rekkevidde – for
eksempel på høye hyller eller i boden – som ansatte ikke har tid til å hente,
et lite variert utvalg av lekemateriell eller restriktive rutiner som hindrer
barn å kombinere leker, ta dem med seg fra rom til rom, la leker få stå eller
som avbryter leken.
Faktorer som
kan bidra til å stimulere barns lek er; materiell som blir lagret i
barnehøyde som barna får tak i, et variert utvalg av leker med både definerte
leker og åpent materiell, en pedagogisk praksis der barna får kombinere leker,
at de ansatte iscenesetter for lek, lærer barna å behandle materiellet på en
god måte, innreder lekesoner eller deltar i barnas lek.
Nilsen
understreker samtidig at et variert utvalg av materiell ikke i seg selv er
tilstrekkelig for å skape gode lekemuligheter for barn. Pedagogisk praksis,
bemanning, rutiner og andre former for rammebetingelser vil også spille inn.
