– En del av barnas leketid gikk med til å vente på at ansatte skulle lete etter materiell
– I barnegrupper der mye lekemateriell var lagret utenfor barnas rekkevidde, var det ofte ansattes tid til å hente materiell som bestemte hvorvidt barna fikk tak i de aktuelle lekene, sier doktorgradsstipendiat Tone Rove Nilsen.
I en studie publisert i tidsskriftet Nordisk barnehageforskning, har Nilsen og medforfattere undersøkt utvalg og tilgjengelighet av lekemateriell i det fysiske innemiljøet i barnehagen – og hvordan dette kan påvirke barns lekemuligheter.
– Noen barn leker veldig fint på egenhånd. De finner alltid på noe og har noen å leke med. Så har du barn som trenger litt ekstra for å komme i gang med leken. For disse barna kan det være litt vanskelig i et miljø som har lite lekemateriell tilgjengelig. Barn har ulike interesser og ulike behov, men også ulike forutsetninger for å kunne ta i bruk miljøet, sier Nilsen.
Hun er stipendiat i profesjonsvitenskap og nå ansatt som universitetslektor i pedagogikk ved Fakultet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag ved Nord universitet.
Åtte barnegrupper
Nilsens studie er tilknyttet GoBaN-prosjektet, hvor man har undersøkt kvaliteten i norske barnehager og dens innvirkning på barn i barnehagen.
Utvalget i denne kvalitative studien består av åtte barnegrupper. Fem grupper med barn i alderen 3–5 år, én gruppe med 4-åringer og to grupper med barn i alderen 1–5 år. Alle barnegruppene ble observert over tre dager, fra morgen til lunsj. Fokus for observasjonene var hvordan barna fant tak i lekemateriellet og hvordan de benyttet dette i ulike typer lek.
Barnehagene i studien er spredt geografisk og varierer i størrelse, organisering og eierform.
Store forskjeller
Resultatene viser store forskjeller mellom barnegruppenes praksis. Mens noen tilbyr et variert utvalg av lekemateriell og innredede lekesoner, har andre barnegrupper flere tomme hyller eller restriktive rutiner som kan bidra til å begrense barnas egne valg og lekemuligheter, opplyser Nilsen.
– Ble du overrasket over de store forskjellene?
– Alle barnehager følger samme rammeplan hvor det står at leker og materiell skal være tilgjengelig for barna, og derfor ble jeg litt overrasket over at det var så store forskjeller. At man velger å løse ting på veldig ulike måter, sier forskeren.
Tilgjengelighet
Nilsen fant at alle barnegruppene som var med i studien hadde nok lekemateriell til at barna kunne leke samtidig. Det viste seg imidlertid å være forskjeller i hvordan materiellet ble oppbevart, plassert og lagret.
Løst og flyttbart lekemateriell, som inkluderte både definerte leker og mer åpent materiell, ble ofte oppbevart i hyller, reoler, skap eller lekekasser. Noen steder ble materiellet oppbevart i barnehøyde, slik at barna selv kunne finne det frem. Andre grupper oppbevarte mye av materiellet på høye hyller, bak lukkede skapdører, på spesialrom eller i boder. Det førte til at barna ofte måtte spørre en ansatt for å få tilgang til det.
I grupper der mye lekemateriell var lagret utenfor barnas rekkevidde, var det ofte ansattes tid til å hente materiell som bestemte hvorvidt barna fikk tak i de aktuelle lekene.
Mye materiell var lagret i boder som fremstod som overfylte av både gammelt og nytt – gjerne uåpnet og ubrukt – lekemateriell. Dette førte til at en del av barnas leketid gikk med til å vente på at ansatte skulle lete etter materiell.
– En oppfordring til barnehagene er å sjekke hva man har. Ta en titt i skuffer, skap og boder. Er det noe som kan tas frem? Eller kan man rullere på hvilke leker og materiell som står fremme? Kanskje trenger man ikke kjøpe nytt, kanskje har man boden full allerede? Da gjelder det å huske på hva man har, sier Nilsen.
Variasjon i lekemateriell
Når det gjaldt variasjon i utvalg av lekemateriell, ble det observert både likheter og forskjeller mellom barnegruppene.
Seks av åtte barnegrupper hadde mest definerte leker, mens to grupper hadde mer åpent materiell – gjenbruksmateriell (korker, kartonger, blomsterpotter, teppebiter) og naturmateriell (kongler og skjell) som et supplement til de mer definerte lekene.
En av gruppene var inspirert av Reggio Emilias pedagogikk, og hadde nesten utelukkende åpent materiell. De hadde ryddet bort flere av de «typiske» lekene som mange barnehager har. De ansatte fortalte at de beholdt enkelte definerte leker – som byggeklosser og plastfigurer av mennesker og dyr – fordi barna etterspurte dette, og fordi de opplevde at en kombinasjon av definerte og mer åpent materiell fungerte godt i leken.
Mykt materiell
Barna brukte ofte leker på andre måter enn tiltenkt bruksområde. Bøker ble brukt til å lage hinderløype, lekebilen fungerte som et ratt, og møbler ble benyttet til hyttebygging.
«Våre funn viser at barna lekte med både definert og åpent materiell, og at alle barnegruppene hadde tilstrekkelig utvalg tilgjengelig slik at alle kunne finne noe å leke med. Men, når utvalget av lekemateriell var lite variert, observerte vi økt vandring og at barna oftere ba om hjelp til å finne på noe» skriver Nilsen og forskerkollegene i artikkelen som er publisert i Nordisk barnehageforskning.
Det var store variasjoner mellom barnegruppene når det gjaldt utvalg av mykt materiell som småtepper, laken, bamser, gulvtepper, utkledningsklær og gardiner. I enkelte grupper var dette begrenset til et gulvteppe eller noen få kostymer. I barnegrupper hvor man hadde mer, ble det myke materiellet brukt på mange ulike måter i leken. Småtepper ble brukt som tak på en hytte, dyne til dukken eller som superhelt-kappe.
I observasjoner der barna ble oppslukt i lek, hadde de ofte tilgang til mykt materiell, opplyser Nilsen.
– Jeg har i en tidligere studie intervjuet flere barnehagelærere som forteller at det ofte er hygieniske årsaker til at mye mykt materiell blir ryddet bort. Dette bør man prøve å finne løsninger på. For eksempel at man velger materiell som tåler å bli vasket i ny og ne, sier hun.
Pedagogisk praksis
Nilsen observerte også forskjeller i ansattes pedagogiske praksis med å tilrettelegge for barns lek. Det kom blant annet til utrykk i ansattes engasjement og deltakelse i lek.
Noen involverte seg aktivt i barns lek, for eksempel ved å komme med ideer basert på barnas interesser eller vise hvordan man kunne bygge et høyt tårn av klosser. Andre var mer tilbakeholde med å gå inn i samspill med barna når de lekte, og henvendte seg først til barna dersom de hadde vandret rundt alene en stund eller hvis barna selv tok kontakt.
I observasjonene kom det tydelig frem at bemanning påvirket praksis. Ved lav bemanning var det lekerom som ikke ble åpnet, eller ansatte som ikke hadde tid til å finne frem materiell eller delta i lek sammen med barna. Ansatte som satte seg ned for å leke med barna ble også stadig avbrutt på grunn av praktiske gjøremål.
Noen barn kom lett i gang med lek på egen hånd. Andre brukte lengre tid på å komme inn i lek når de ansatte ikke hadde tid eller mulighet til å igangsette eller involvere seg i leken.
Iscenesatte materiell
I to av de åtte barnegruppene iscenesatte ansatte materiell for barns lek. Det innebar at de satte frem materiell slik at det så ut som om leken allerede var i gang – for eksempel en restaurant klar for gjester. Det bidro til at barna kom raskt i gang med leken.
Hos enkelte barnegrupper var det aksept for å la leker stå fremme, fremfor å rydde dem på plass. Dette gjorde at barna kunne fortsette leken etter utetid eller måltid.
«I situasjoner der et tårn av klosser eller stoler på rad og rekke fikk stå, lot barna til å ta opp igjen leken raskere enn om de måtte starte med en ny aktivitet. Tilsvarende gjaldt i situasjoner der barn fikk anledning til å overta «huset» eller «hytten» etter at andre barn hadde gått videre til nye aktiviteter» skriver forskerne.
Det ble også observert restriksjoner i bruk av lekemateriell. Noen barn som beveget seg mellom rom, og som ønsket å ta med seg en lekebil til et rom for konstruksjonslek, ble møtt med et «nei». De fikk beskjed om at bilene ikke hørte til på konstruksjonsrommet og at det ville bli rot hvis de blandet lekene.
Tomme hyller
Nilsen peker i forskningsartikkelen på at styringsdokumenter som FNs barnekonvensjon, barnehageloven og rammeplanen, pålegger barnehagen å tilrettelegge for barns lek. På tross av dette viser resultatene i studien stor variasjon i de deltakende barnegruppenes praksis når det gjelder utvalg og tilgjengelighet av lekemateriell:
«Mens enkelte barnegrupper tilbyr et variert utvalg av lekemateriell og innredede lekesoner, er det flere eksempler på tomme hyller eller en mer restriktiv praksis i andre barnegrupper. Også innad i en og samme barnegruppe finnes det eksempler på forskjellige praksiser, der noen rom står tomme.»
Faktorer som hindrer og fremmer lek
– Hva kan vi lære av denne studien?
– Den viser hvor viktig det er å reflektere over hvilke barn man har på gruppen sin. Hva er deres interesser og hvilke behov har de? Da kan man tilpasse det fysiske miljøet etter barnegruppen, og slik sørge for at alle kan finne noe de har lyst til å leke med, sier Nilsen.
– I tillegg viser studien at ansatte ikke skal være redde for å delta i barns lek. Det må selvsagt være en balanse, man skal ikke forstyrre barns lek, men man kan berike den. Derfor er det viktig å jobbe med å utvikle og bli trygg på sin egen kompetanse når det gjelder lek.
Det er viktig at barn opplever å ha gode lekemuligheter uavhengig av hvilken barnehage de går i, påpeker Nilsen.
I forskningsartikkelen trekker hun frem flere faktorer som kan bidra til å begrense barns lek i innemiljøet; materiell som er lagret utenfor barns rekkevidde – for eksempel på høye hyller eller i boden – som ansatte ikke har tid til å hente, et lite variert utvalg av lekemateriell eller restriktive rutiner som hindrer barn å kombinere leker, ta dem med seg fra rom til rom, la leker få stå eller som avbryter leken.
Faktorer som kan bidra til å stimulere barns lek er; materiell som blir lagret i barnehøyde som barna får tak i, et variert utvalg av leker med både definerte leker og åpent materiell, en pedagogisk praksis der barna får kombinere leker, at de ansatte iscenesetter for lek, lærer barna å behandle materiellet på en god måte, innreder lekesoner eller deltar i barnas lek.
Nilsen understreker samtidig at et variert utvalg av materiell ikke i seg selv er tilstrekkelig for å skape gode lekemuligheter for barn. Pedagogisk praksis, bemanning, rutiner og andre former for rammebetingelser vil også spille inn.