Førsteamanuensis Lillian Pedersen ved Høgskulen på Vestlandet er utdannet førskolelærer, og har jobbet 12 år i barnehage. I høst avla hun doktoravhandlingen «Kjensla av leikeplassen. Ei kvalitativ undersøking av fem år gamle barn sine bevegelsespraksisar i barnehagen» ved OsloMet.
Førsteamanuensis Lillian Pedersen ved Høgskulen på Vestlandet er utdannet førskolelærer, og har jobbet 12 år i barnehage. I høst avla hun doktoravhandlingen «Kjensla av leikeplassen. Ei kvalitativ undersøking av fem år gamle barn sine bevegelsespraksisar i barnehagen» ved OsloMet.

Ulike forventninger til hvordan gutter og jenter skal bevege seg

Hva skjer når barna leker fritt på barnehagens uteområde - og hva skal til for å gi gutter og jenter like muligheter til å utfolde seg? Det har førsteamanuensis Lillian Pedersen ved Høgskulen på Vestlandet forsket på.

Publisert

Selv om norske barn tilbringer store deler av dagen på barnehagens uteområde, er det ikke mange studier som har sett på hvordan de beveger seg.

Lillian Pedersen er utdannet førskolelærer, og har jobbet 12 år i barnehage. Både som pedagogisk leder, styrer og spesialpedagog, og før og etter videre utdanning. I høst avla hun doktoravhandlingen «Kjensla av leikeplassen. Ei kvalitativ undersøking av fem år gamle barn sine bevegelsespraksisar i barnehagen» ved OsloMet.

– Jeg har alltid vært nysgjerrig på hverdagslivet i barnehagen. Hva er det som skjer i alle de små situasjonene som oppstår hver eneste dag? De man kanskje ikke legger så godt merke til der og da, men som får så stor betydning? Som bevegelsesmønstrene våre, hvordan vi bruker kroppene våre i lek og samspill.

Hun peker på utelekens betydning for hvilke erfaringer barnehagebarna får med å bevege kroppen, og at det trolig vil bety mye for barnas syn på seg selv og sine egne kroppslige muligheter.

– Erfarer barnet seg selv som en som kan bevege seg utfordrende, intensivt og rampete får han en annen forståelse av og forventning til seg selv enn et barn som erfarer seg selv som en med rolige, omsorgsfulle og lite utfordrende bevegelser, sier Pedersen.

I studien har hun konsentrert seg om femåringene i barnehagen, og sett på hvilke bevegelsesvaner de har når de er ute i frilek på barnehagens uteområde. Hun har fulgt fire barn - to gutter og to jenter - i to ulike barnehager, gjort videoopptak og skrevet feltnotater. Uteområdene i de to barnehagene var typisk for norske barnehager; med både stasjonære lekeapparater og gummierte underlag, asfalt, gress, trær og busker. Begge uteområdene hadde god plass til bevegelse, og når alle barna var ute var det rundt 40 barn i begge de to barnehagene.

Når Pedersen har analysert materialet, er det ingen tvil: Fem år gamle gutter og jenter beveger seg ulikt når de er ute i barnehagen.

– Guttene bruker større deler av uteområdet. De er mer intense og utfordrende i bevegelsene, og kommuniserte mer kroppslig. Jentene bruker mindre plass, de beveger seg roligere og bruker det verbale språket til å utvikle leken, sier forskeren, og forteller at hun ser det samme mønsteret i alle de tre artiklene hun har skrevet om studien.

Ulike forventninger til gutter og jenter

Den første artikkelen, «Når barna møter leikeplassen – eit kjønnsperspektiv på barnas rørslemoglegheiter», ble publisert i tidsskriftet Barn.

Der påpeker hun blant annet at voksne trolig allerede fra barna er små har ulike forventninger til hvordan gutter og jenter skal bevege seg. Dermed setter man også ubevisst ulike grenser for hva de kan gjøre i leken.

– Dermed blir disse forventningene førende for hvordan barna opplever at de kan bevege seg og bruke kroppene sine på. Jeg tror ikke dette nødvendigvis handler om hva barna er fysisk kapable til å klare.

– Hva kan barnehageansatte gjøre for å gi barna mer like muligheter til utfoldelse?

– Jeg tror for det første at de må prioritere den frie leken annerledes. De må ha innsikt i hva som faktisk skjer. Samtidig handler det om å ha bevissthet rundt sin egen rolle. Hvordan bruker man som barnehageansatt sin egen kropp og de lekematerialene som finnes?

Pedersen viser til at når ansatte for eksempel inviterer til kappløp eller fotballkamp, virker det som de ulike forventningene viskes ut, og barna får likere muligheter til å delta.

– Samtidig vil jeg påpeke at det at barn har god tid og gode muligheter til å leke fritt, har så mange positive sider ved seg at jeg ikke vil bli noen talsperson for at leken skal bli mer styrt eller ha flere regler. Det handler om de ansattes innsikt og kunnskap, og hvordan de jobber aktivt med lek slik at alle barna får like muligheter. Når man snakker om inkludering og medvirkning er det trolig få andre arenaer barna opplever det i like stor grad som i leken, sier hun, før hun slår fast:

– Da må de ansatte få opp blikket og prioritere leken, og tenke gjennom og planlegge for hvordan man kan bruke seg selv.

Mens det i barnehagen er lagt til rette for fysisk utfoldelse i utelek, møter femåringen en helt annen virkelighet når han eller hun blir seks og begynner på skolen.

– Det er interessant, når man ser på de store linjene: Mens guttene i større grad beveger seg «riktig» i barnehagen, er det motsatt når barna begynner på skolen. Måten jentene beveger seg på, passer bedre inn i skolestrukturen. Derfor er jeg også opptatt av at man ikke skal gå i den fella at man sier den ene måten er riktigere enn den andre, påpeker Pedersen.

Få barn med stor makt

Den andre artikkelen fra studien, «Barna møter mobilt materiale i bevegelsesleik», ble publisert i Norsk pedagogisk tidsskrift.

– Der har jeg sett spesifikt på den leken der barna er mer kroppslig aktive, der de klatrer, spiller fotball eller sykler - og enda mer spesifikt på hvordan de bruker mobilt materiale, som baller, sykler eller spader.

Resultatet viser at materialet i liten grad blir brukt, og det blir brukt gjentagende og lite fritt.

I denne delen av studien ble Pedersen overrasket over hvor tydelig resultatet viser hvordan noen få av barna hadde stor definisjonsmakt.

– Hvordan noen få av guttene brukte for eksempel fotballen på, ble avgjørende for hvordan materialet ble brukt. Det igjen gir jo grunnlag for diskusjon: Den frie leken, hvor fri er den egentlig, og hvilke muligheter har barna til å medvirke. Hvis personalet i barnehagen tenker at den frie leken skal være urørt, er det da bare noen få som skal ha muligheten til å definere hva som skal skje?

Sier Pedersen, og sier det ville vært interessant å se etter det samme mønsteret også i annen type lek enn bevegelsesleken.

– Jeg fikk et litt tydeligere bilde av at leken kanskje ikke er så fri som man tror. Da må man også stille spørsmålet om vi er klar over begrensningene, og over hvem som blir inkludert.

Møte med nå-øyeblikket

Den tredje artikkelen fra studien blir i disse dager publisert i Journal for research in arts and sports education.

– I den artikkelen har kollega Vegard Fusche Moe og jeg sett på hva som skjer med barnet når det erfarer nye måter å bevege seg på. Vi har tatt utgangspunkt i Daniel Sterns begrep nå-øyeblikket, som er et øyeblikk der det oppstår noe uventet. I denne sammenhengen når noe nytt ved lekeplassen blir interessant, som nytt materiale, at materiale blir brukt på nye måter, eller at noen bruker plassen annerledes enn den har blitt brukt tidligere.

Pedersen snakker om det kritiske øyeblikket der man vender seg mot noe nytt - og blir nødt til å ta et valg. Enten snu seg mot det, eller vende seg bort igjen.

– For barnet kan det å vende seg mot det for eksempel bety å ta i bruk uteplassen på en ny måte. Man utvider bevegelsespraksisen. I et slikt nå-øyeblikk må barnet ha en trygghet i det som skjer. Og det er der personalet kommer inn. De ansatte i barnehagen må se de som trenger litt ekstra hjelp i akkurat de små øyeblikkene.

Nå-øyeblikket følger oss gjennom hele livet. Pedersen forklarer det ved å bruke skigåing som et eksempel:

– Som når du kommer til en bratt bakke, og må bestemme deg for å enten snu eller sette utfor. Noen av oss hiver oss utfor, mens andre er mer avventende. Sånn er det for barna også, og da må man som voksen være bevisst.

Hun beskriver at i disse øyeblikkene vil alle barn ha erfaring med å trekke seg litt tilbake.

– Men er det et barn som hele tiden trekker seg, må man være oppmerksom, og kanskje være den tryggheten som hjelper barnet inn i både lek og sosialt samspill. Enkelte barn trenger litt støtte i å overkomme de kroppslige utfordringene.

Lekens dilemma

Lillian Pedersen sier hun er godt kjent med spennet mange barnehageansatte opplever de står i nå.

– Det er et kjempekomplisert tema. Barnehagensatte blir pålagt svært mange oppgaver, i en hverdag preget av hensyn til smittevern, kohortinndeling og lav bemanning gjennom hele dagen, sier hun, men slår samtidig et slag for lekens betingelser.

– Unger må ha god tid til utforsking av både sine egne vaner og sine omgivelser. Selv om jeg ikke mener at barnehageansatte skal bryte opp og styre leken for mye, har det stor betydning at man har kunnskap og bevissthet rundt både leken og hvordan man bruker kroppen og seg selv. Men det er en balansegang, og et press på hva som skal prioriteres, sier hun, før hun avslutter:

– Men jeg håper leken kan løftes fram som det mest elementære for barna. Det handler rett og slett om å få lov til å leke, lov til å gå inn i en rolle og å fantasere. Det må vi ikke glemme.

Powered by Labrador CMS