– Å ta fra foreldrene makt vil være den desidert største tabben norske politikere kan gjøre for kvalitetstilbudet i barnehagene

– At foreldrene har makt og myndighet til å flytte ungene som de vil, er det sterkeste virkemidlet de har for å få både skole og barnehage og offentlige instanser til å levere det tilbudet de skal. Det har vi sett eksempler på, utdyper han som var med på å etablere Private Barnehagers Landsforbund, og som ledet organisasjonen i mer enn 20 år.

‒ Ungene er fullstendig avhengig av hvordan barnehagen fungerer. De er ikke i stand til å ivareta sine interesser selv. Det gjør foreldrene, fortsetter Olsen.

Et pressmiddel

Han mener fritt barnehagevalg er godt for de ansatte i barnehagene også.

‒ Jeg tror faktisk det er viktig for de ansatte som ønsker å gjøre en god jobb. Fordi de da har et pressmiddel mot de unntakene som ikke gjør det. Hovedregelen er at ansatte gjør en god jobb. Men i en så stor sektor er det ikke til å unngå at det kommer inn folk som ikke skulle vært der, sier Olsen som mener foreldre som faktisk bytter barnehage kan være med på å synliggjøre utfordringer.

I tillegg til at barnehager med ansatte som leverer et godt tilbud, får flere søkere.

Prinsippet om valgfrihet for foreldrene er langt fra nytt. Det har stått sentralt siden barnehageforliket i 2003.

Nå oppfatter mange at det har kommet i spill, som følge av regjeringens forslag og formuleringer om å gi kommunene styringsrett over opptak og dimensjonering i private barnehager.

‒ En illusjon

Begrunnelser som behov for mer demokratisk kontroll med sektoren, går ikke hjem hos Olsen.

‒ Det er en illusjon å tro at kommunene gjennom barnehageopptak får større demokratisk styring. Politikere møtes i bystyre og oppvekstkomité en gang i måneden. Det du gjør, er å flytte myndighet fra foreldre til byråkrati. Å tro at politikerne har noen direkte innvirkning på barnehagene er i beste fall naivt. De kan mene noe overordnet om struktur og hva barnehagene skal satse på. Men styring over hva som skjer i den enkelte barnehage? Nei. Og det bør de heller ikke ha, slår han fast.

‒ Poenget er at kommunene har blitt så store og komplekse organisasjoner at kommunepolitikerne har fått mindre makt, og byråkratene større makt. Det er ei utvikling jeg har sett har gått gradvis i de årene jeg har vært i sektoren.

– Avskilter foreldre

Dette intervjuet gjør Olsen på bakgrunn av en episode i PBLs egen podkast, om ulike tema. Der uttaler han blant annet at: «De holder på å avskilte foreldrene som ansvarlig for å velge oppveksttilbud for sine barn. Dette er en konsekvens av den radikaliseringen som har skjedd i norsk politikk.»

‒ Enkelte har en ekstrem tro på at norske byråkrater er bedre til å ivareta barns interesser enn foreldrene selv, utdyper Olsen til Barnehage.no.

‒ Politikere som vil ha en god barnehage må i stedet si; hvordan kan vi gi mer innflytelse på det som skjer til foreldrene? Den kommunale barnehageadministrasjonen har i dag alt for mye makt. Ikke bare over private, men også kommunale barnehager. Forskjellen er at de private har større mulighet til å tilpasse seg omgivelsene. Men løsningen er ikke å innskrenke de private barnehagenes handlingsrom. Man bør heller utvide muligheten til å tilpasse driften i de kommunale barnehagene, mener han.

Kunnskap i barnehagene

‒ Vet ikke fagfolk i kommuneadministrasjonen godt hva barna trenger?

‒ Vi har aldri hatt mer utdannede folk i barnehagene enn vi har i dag. Andel pedagoger, fagarbeidere og folk med lederutdanning har økt. Å gi mindre innflytelse i den enkelte barnehage, det er ikke å ta disse folkene på alvor. De som har forutsetning for å skape god drift.

Da tema ble selvstyre på kommunenivå, fant Olsen i podkasten grunn til å minne om følgende: «Årsaken til hele barnehageforliket var jo at kommunene gjorde det de ville, når de ville».

‒ Hver enkelt kommune løste det på sin måte. I utgangspunktet var det mange som ikke ville ha barnehager i det hele tatt. Vi hadde en dagmamma-struktur, som var veldig usikker. Bakgrunnen for barnehageforliket var at man ønsket stabilitet for foreldre. Da tok man sentrale beslutninger, og fikk bygd barnehager. Og det var i stor grad foreldreinitiativ som gjorde at man fikk det til.

Ikke kjempeoptimistisk

På spørsmål om hans vurdering av utsiktene til et nytt barnehageforlik, framstår han ikke kjempeoptimistisk. Slik som det politiske landskapet har endret seg, finner Olsen liten grunn til å håpe på et nytt bredt forlik fra SV som fløyparti på den ene siden til Frp på den andre.

‒ At de sentrale partiene kan inngå et forlik, det håper jeg. Det tror jeg innbyggere, kommuner og samfunnet som helhet hadde tjent på. Men å få alle med, det tror jeg ikke er mulig, sier han.

Årsaken til at han likevel tror på et forlik «i en eller annen form», er utfordringene man har med å få stats- og kommunebudsjetter til å gå opp i årene som ligger foran oss.

‒ Da er man nødt til å se på merverdien vekslinga mellom private og offentlige barnehager gir. Sist kjente besparelse er på i underkant av cirka fem milliarder på et år. Hvis vi ikke tar vare på det mangfoldet vi har bygget opp, får vi ei regning, argumenterer Olsen.

Maskinparken tilbake?

‒ Du har brukt uttrykket Nato-forlik. Hva legger du i det?

‒ At det er trygt og godt. At styringspartiene Ap og Høyre er med. Og da tror jeg vi vil få med sentrum. Helt fram til Ukraina-krigen var hele venstresida mot Nato. Men levde litt innenfor systemet likevel. Noe av det samme tror jeg vil kunne skje her. Vi kan få et forlik, men noen vil av prinsipielle grunner ikke være med. Og ærlig talt; der SV og Rødt er i dag, vet jeg ikke om noen er tjent med å ha de med på forlik lenger.

Ifølge Olsen har det kommet inn en ny generasjon politikere, «som ikke er opptatt av hva man får, bare at ingen skal tjene penger på det». Som svar på den sterke motstanden mot at velferdstilbydere skal kunne tjene på for eksempel barnehageeiendom, sammenligner han med maskinentreprenører som får betalt for å brøyte for det offentlige i år etter år.

‒ Det er ingen som krever maskinparken tilbake av den grunn.

De store kjedene

En del av barnehagesektoren, som mange har vært opptatt av å begrense, er de store kjedene.

Også her er Olsen uenig i virkelighetsbeskrivelsene som mange bruker.

«Kjededannelsen er ikke en konsekvens av ønske om profitt. Kjededannelsen er en konsekvens av uforutsigbarhet i myndighetenes rammevilkår», hevder han.

‒ Alle tiltak som har blitt gjort for å ramme de som har flere barnehager, har i størst grad rammet de som har én eller to barnehager. Fordi de har mindre mulighet til å tilpasse driften. Politikerne sier at de er opptatt av enkeltstående og ideelle barnehager. Men de ideelle barnehagene treffes på akkurat samme måte, og kanskje mer, enn store barnehager og kjeder. Dess mindre du er, dess mindre har du å gå på, utbroderer Olsen.

«Ondsinnet krav»

Før han fortsetter engasjert:

‒ PBL har blitt beskyldt for å skyve de små og ideelle foran seg. Men de som virkelig har skjøvet de små og ideelle foran seg, er de som har gjort endringer og innstramminger.

Kravet som ble innført fra januar av, om at alle barnehager skal være organisert som selvstendige rettssubjekter, kaller han for direkte ondsinnet.

‒ Ikke hjelper de myndighetene, ikke hjelper de foreldrene, og ikke hjelper det ungene. Det eneste man oppnår er at det blir vanskeligere å drifte, utbasunerer den tidligere PBL-toppen.

Om sine forventninger til ytterligere reguleringsforslag som er varslet vil komme i løpet av året, sier han at han håper stortingsbehandling vil hjelpe. Samt at han håper det mest negative ikke vil komme.

‒ Jeg håper de går inn og ser på konsekvensen av innstramminger, sier Olsen.

Finner logisk brist

Ellers mener han det er «et problem for ansatte i private barnehager, at de ikke har fagforeninger som ivaretar dem». Særlig kritisk er han til Fagforbundet, som til tross for at de organiserer ansatte i private barnehager, blant annet bidro inn i valgkampen med begrepet «bendelorm-økonomi».

‒ Slik jeg kjenner dem fra andre sektorer, er fagforeninger generelt opptatt av gode arbeidsplasser der sunn god drift gir overskudd. Da får man trygg utvikling og mulighet for lønnsutvikling. Når det gjelder private barnehager framstår det imidlertid ikke slik. Tvert om. Jo dårligere økonomi det er i medlemmenes bedrifter, dess gladere er man. «Hvordan kan vi best ivareta medlemmene våre? Jo, med dårligere driftsvilkår.» Det har jeg trøbbel med å se logikken i, medgir Olsen.

‒ Vi har mistet litt det som var diskusjonen da barnehageforliket kom i stand. Hvordan få best mulig barnehager til flest mulig unger for lavest mulig pris? Nå snakker vi kvalitet, ja, men også hvordan det kan gjøres vanskeligere for de som driver. Det håper jeg kan endre seg, sier Arild Olsen.