DEBATT

«Ved å lære barn de naturlige ordene og forståelse for egen kropp, gir vi barnet en mulighet til å søke beskyttelse», skriver Marie Welo Eilertsen.
«Ved å lære barn de naturlige ordene og forståelse for egen kropp, gir vi barnet en mulighet til å søke beskyttelse», skriver Marie Welo Eilertsen.

Barns seksualitet – kunnskapsløshet og personlig forakt

«Hva er det vi egentlig er så redde for? Og hvorfor er mangelen på kunnskap så enorm?» spør innleggsforfatteren.

Publisert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Vi er inne på avdelingen. Tre barn leker rollelek. De leker at de er dyr. Et av barna roper ut: «Jeg er hund». Et annet barn henger seg på: «Jeg vil også være hund». Det ene barnet sier: «Min hund lukter i rumpa til andre hunder». «Jeg kan lukte deg i rumpa». Barna stiller seg på alle fire, mens det ene barnet lukter det andre barnet i rumpa. Barna ler, og latteren henger løst inne på avdelingen.

Det er viktig å informere om at dette innlegget er basert på mine egne meninger. Jeg ønsker å dele noen tanker rundt barns seksualitet og prøve å forstå hvorfor det kan provosere. Hensikten er ikke å skjære alle over én kam, men å vekke et engasjement.

Bort med tabuet og voksnes bekymringer

Barns seksualitet er et tabubelagt tema og skaper store reaksjoner i barnehagesektoren. Selv opplever jeg en kunnskapsløshet og personlig forakt når tematikken tas opp ved bordet. Hva er det vi egentlig er så redde for? Og hvorfor er mangelen på kunnskap så enorm?

Når barn leker seksuelle leker som doktorlek, familielek eller andre seksuelle leker, er dette en viktig del av barns seksuelle utvikling (Aasland, 2021, s.51). Barn kan si at de leker «tiss mot tiss», «rumpelek» eller at de «sexer». Margrete Wiede Aasland påpeker i sin bok at voksne reagerer ulikt på den seksuelle leken, noen overser den og aksepterer den, mens andre kan bli sinte og forby den (Aasland, 2021, s.73).

Min teori er at det er vi voksne som seksualiserer barn og deres seksualitet. Vi er redde for at barn skal utføre sex, på samme måte som vi voksne utfører det, og derfor vil vi heller ikke lære barn om dette. Når barn sier de leker «tiss mot tiss», tenker jeg umiddelbart at barn ikke har de kognitive forutsetningene eller erfaringene som vi voksne har. Her mener jeg vi voksne ikke klarer å skille mellom voksen seksualitet og barns seksualitet, og lager oss et forskrudd bilde av hvordan virkeligheten egentlig er.

Være vårt ansvar bevisst

I rammeplanen står det følgende; «personalet skal ha et bevisst forhold til at barn kan bli utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep, og vite hvordan dette kan forebygges og oppdages» (Utdanningsdirektoratet, 2017, s. 11). Denne setningen undrer jeg meg over. Hvilke forutsetninger har vi når det kommer til å forebygge et eventuelt overgrep? Dette mener jeg at vi ikke har, selv om det er forankret i lov at vi skal forebygge, melde og følge opp dersom dette oppstår.

Da jeg var student, hadde vi kun én time om barns seksualitet. Vi ble fortalt at senskadene ved å ikke gi barn førstehåndserfaringer om egen seksualitet, kunne føre til eventuelle overgrep. Begrunnelsen var at barn ikke hadde begreper for hverken kroppsdeler eller genitalier. Barn hadde heller ikke evnen til å sette grenser for egen kropp.

Det som står i rammeplanen, er et krav som stilles til barnehagepersonell. Likevel erfarer jeg at kollegaers holdninger til barns kropp og seksualitet hemmer oss i å lære barn om egen kropp og seksualitet – det innebærer også å benevne kroppsdeler og benevne genitalier.

Ved å lære barn de naturlige ordene og forståelse for egen kropp, gir vi barnet en mulighet til å søke beskyttelse.

Vi må slutte å omtale penis og vagina som lillemann, tisseluren, snoppen, babyhullet etc. Dette er ord som i senere tid kan ødelegge en eventuell mulighet for barnet til å fortelle om et overgrep. I de tidligere barnehagene jeg har jobbet i, har snittalderen vært høy. Dette var personell som har lang fartstid i barnehagen, og som ikke har vært en del av endringsarbeidet i barnehagen. Jeg tror at dersom du ikke følger med i tiden eller er villig til å utvikle egen kompetanse, er det også vanskelig å skulle begi seg ut på noe som er nytt og komplekst. I arbeidet med barn, mener jeg likevel at dette er vår plikt. Barn er ikke lenger sånn som barn var for 10-15 år tilbake, de er i kontinuerlig utvikling, sånn som verden og samfunnet også er.

Igjen må jeg presisere at dette selvsagt ikke gjelder alle som har jobbet lenge i barnehagen.

Kunnskapsløshet

Ringvirkningen av for lite kunnskap kan i verste fall føre til at barn forbinder sexlyst med angst som vil prege dem i relasjoner med partnere i voksen alder (Vildalen, 2014, s. 11). Her mener jeg barnehagelærerutdanningen må endre noe i utdanningsløpet sitt. Det er ikke godt nok at studenter får en time med slik undervisning, for å så få praksissjokk når de skal ut i arbeid.

Så hvem sitt ansvar er det når det kommer til å innhente kunnskap om tematikken? Jeg legger ansvaret på høyskolene og universitetene. Og så må vi som har høyere utdanning, føre kunnskapen videre til de ufaglærte.

Litteraturliste

  • Barna og seksualiteten - Margrete Wiede Aasland. 2021. Oslo: Cappelen Damm Akademiske.
  • Rammeplanen for barnehagen – Kunnskapsdepartementet. 2017.
  • Seksualitetens betydning for utvikling og relasjoner: Med utgangspunkt i Thore Langfeldts tenkning og arbeid – Stephane Vildalen. 2014. Oslo: Gyldendal.
Powered by Labrador CMS