KRONIKK
Barnehagelærerens faglige frihet må brukes - og beskyttes
Når barnehagelæreren får tid og frihet til å bruke sin faglige dømmekraft, skjer det magiske ting. Men det krever tillit, struktur og respekt for profesjonen.
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
I en barnehage et sted i Norge bygget barna en flåte av pappkasser, tau og tøystykker, og seilte tvers over Stillehavet. Samtidig seilte de rett inn i norsk kulturarv og historie. Det hele startet med en barnehagelærer som tok med seg sin egen kunnskap og fascinasjon for Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon, og som inviterte barna inn i fortellinger, lek og utforskning.
Over to måneder utviklet prosjektet seg gjennom samtaler, bygging, tegning, AI-støttet historiefortelling og museumsbesøk. Det begynte som et vanlig temaarbeid, men ble etter hvert et kreativt og sanselig møte med historie, og et sterkt eksempel på barnehagelærerens profesjonelle handlingsrom i praksis.
Dette er profesjonell agency
I pedagogikken kaller vi det agency, evnen til å velge, forme og handle faglig i møte med barn, kolleger og innhold. Det er barnehagelærerens profesjonelle handlingskraft. I dette prosjektet kom den tydelig til syne: Barnehagelæreren brukte sine egne interesser, planla ut fra barns reaksjoner, koblet inn rammeplanmål og fant kreative veier for læring. Det var ikke tilfeldig. Det var faglig dømmekraft i praksis.
Da jeg spurte barnehagelæreren om hvordan man kan vite hva som vil engasjere barna, var svaret:
«Det vet jeg egentlig aldri. Noen prosjekter dør ut fordi barna ikke er interessert, mens andre driver seg fremover, nesten av seg selv.»
Barnehagelæreren fortalte videre om et prosjekt som ikke hadde fungert like godt:
«Vi hadde bygd en romrakett i det rommet før vi bygde Kon-Tiki-flåten. Men det døde ut.»
På spørsmålet om hvorfor det skjedde, var svaret:
«Jeg tror jeg kunne for lite om romfart. Jeg hadde ikke nok interessante ting å fortelle. Mens Kon-Tiki kan jeg masse om, og da kan jeg fortelle små ting underveis, som hva de spiste og hva de gjorde på flåten.»
Det svarer på noe viktig: Agency handler ikke bare om teknikk eller metode. Det handler også om engasjement, kunnskap og personlig tilstedeværelse.
Faglighet er ikke det samme som nøytralitet
Profesjonalitet i barnehagen misforstås ofte som nøytralitet: Å ikke mene for mye, ikke ta for mye plass, ikke vise for mye av seg selv. Men det å være faglig betyr ikke å være flat. Tvert imot: Når barnehagelæreren har frihet og trygghet til å bruke sin dømmekraft og kunnskap, oppstår de mest meningsfulle læringssituasjonene.
I Kon-Tiki-prosjektet fikk barna leke seg inn i fortiden, utforske norsk kulturarv og bruke teknologi på kreative måter. Ikke fordi det sto i en veileder, men fordi en fagperson så en mulighet og grep den, og barna tok den videre med egne spørsmål, innspill og valg som formet prosjektet underveis. Slik blir barns medvirkning og den voksnes profesjonelle frihet ikke motsetninger, men forutsetninger for hverandre. Det ene forsterker det andre når pedagogikken får være både faglig og relasjonell.
Dette prosjektet er ikke unikt. Slike prosjekter skjer jevnlig i norske barnehager, når vilkårene ligger til rette. Det som trengs, er ikke alltid mer styring, men bedre støtte: Tid, rom og ledelse som respekterer barnehagelærerens profesjonelle skjønn.
Blir studenter utdannet til å våge?
Et viktig spørsmål er hvordan barnehagelærerutdanningen forholder seg til usikkerhet, nysgjerrighet og faglig utforsking. Lærer studentene at det er legitimt å prøve noe de ikke helt vet hvordan vil fungere? Eller formes de til å følge planer og strukturer hvor svaret helst er klart på forhånd?
For å utvikle en pedagogisk praksis som er ekte, leken og levende, må barnehagelæreren våge å stå i det uferdige. Ikke fordi alt skal være improvisert, men fordi de beste prosjektene ofte begynner med en interesse, en idé, og et ønske om å dele noe med barna, uten at man vet helt hvor det ender.
Det krever ikke bare kompetanse, men mot. Og kanskje er det i utdanningen det motet må begynne å vokse.
Agency må få struktur, ikke bli press
Vi vet at mange barnehagelærere ønsker å lage engasjerende prosjekter, men møter veggen: for lite tid, for mange krav, for stor slitasje. Agency krever ikke bare frihet, men også struktur og støtte. Det må være en kultur som verdsetter pedagogiske initiativ og anerkjenner at faglighet også kommer nedenfra.
Agency er altså ikke et personlig anliggende, det er et institusjonelt ansvar. Skal vi ha levende barnehager, må vi ha en praksis som gir plass til profesjonens drivkraft.
Når det funker, funker det for alle.
Kon-Tiki-prosjektet ble en suksess fordi det traff både barna, læreren og rammeplanen. Barna fikk leve seg inn i historiske fortellinger og bygge kompetanse i samarbeid, språk, teknologi og kultur. Læreren fikk bruke sine styrker, og resultatet ble et prosjekt med dybde og varighet.
Dette er verdibasert pedagogikk i praksis. Ikke styrt ovenfra, men utviklet nedenfra, med forankring i faglighet, relasjon og nysgjerrighet. Slike prosjekter viser hvordan profesjonell frihet ikke står i motsetning til kvalitet, den er en forutsetning for den.
En profesjon vi må ta vare på, i alle ledd
Vi trenger en utdanningssektor der lærere, i barnehagen, i skolen og i lærerutdanningene, våger å bruke seg selv faglig. Det betyr ikke å gjøre seg selv til sentrum, men å la egne interesser, erfaringer og verdier få spille en rolle i det pedagogiske arbeidet.
Det krever strukturer som gir rom for utforsking og faglig dømmekraft. Profesjonell frihet må ikke være et vagt ideal i styringsdokumenter. Den må erkjennes som en nødvendig betingelse for kvalitet, og praktiseres i hverdagen.
Vi som arbeider i lærerutdanningene har et særlig ansvar. Hvis vi ønsker lærere som tør å prøve noe nytt, utforske det ukjente og dele sin egen nysgjerrighet med barn og unge, må vi også gi dem erfaring med det i utdanningen. Vi må vise at det er lov å stå i det uferdige, og at ikke alt godt pedagogisk arbeid kan planlegges i detalj.
Lærere er ikke bare leverandører av måloppnåelse. Vi er kunnskapsarbeidere, relasjonelle formidlere og verdibærere. Når vi får bruke hele vår profesjonelle bredde, fra nysgjerrighet til faglighet, fra struktur til improvisasjon, skjer det ting som ingen rammeplan alene kan forutsi.
Og kanskje er det nettopp i det vi ikke vet på forhånd, at det viktigste skjer.
