FAGARTIKKEL

«Det er ny måned og vi skal over til et nytt eventyr. Denne gangen skal vi ha geitekillingen som kunne telle til 10», begynner den ene av praksisfortellingene.
«Det er ny måned og vi skal over til et nytt eventyr. Denne gangen skal vi ha geitekillingen som kunne telle til 10», begynner den ene av praksisfortellingene.

Formidling av eventyr på småbarnsavdeling – hvordan fange barnas oppmerksomhet?

En titt inn i en småbarnsavdeling.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Hvordan blir de yngste barna engasjert i fortellingene når oppmerksomheten deres er flyktig, kroppen i stadig aktivitet og de lett lar seg distrahere? I denne artikkelen tar vi en titt inn i en småbarnsavdeling, der de fire ansatte endret praksisen sin for formidling. Dette skjedde i et utviklingsarbeid der de fire kollegaene sammen jobbet for å styrke formidlingspraksisen sin med vekt på sjangeren eventyr. På avdelinga går 13 barn i alderen 1 – 3 år. Arbeidet med å styrke egen praksis er ledet av pedagogisk leder på avdelinga. I denne artikkelen følger vi arbeidet deres gjennom fire praksisfortellinger, og nedenfor kan du lese tre praksisfortellinger som gir et tydelig innblikk i hvordan de endret inngangene til formidlingsstundene.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Cecilie Dyrkorn Fodstad er førstelektor i norsk ved DMMH (Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning).</span>
Cecilie Dyrkorn Fodstad er førstelektor i norsk ved DMMH (Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning).
  1. Det er ny måned og vi skal over til et nytt eventyr. Denne gangen skal vi ha geitekillingen som kunne telle til 10. Vi har hatt en måned med Bukkene bruse, og barna har virkelig elsket eventyret. Det virker som de aldri blir lei av å høre det. Vi setter oss ned til samling, og barna ser forventningsfulle opp på boksen oppå hylla vår. Jeg tar ned en boks de ikke har sett før, og viser dem innholdet. Et barn roper «Det er jo den største bukken bruse!» da jeg viser fram geitefiguren jeg har brukt til geitekillingen. Jeg prøver å fortelle barnet at det er en annen figur enn han tror, men han vil ikke høre. Han spør hvor trollet er, og flere barn svarer at trollet er under brua. Barna lever seg virkelig inn i den nye leken de har funnet på, og snart er alle bukker og troll i samlingen. Jeg og de andre voksne prøver å roe ned barna og starte formidlingen, men det går ikke. «Vi får vel ta det senere, sier en av mine kollegaer.»
  2. Det er mandag og vi skal ha eventyret om geitekillingen som kunne telle til 10 i samlingsstund. Barna er utfordrende å få til samlingsstund i dag. De vet hva vi skal, og foretrekker åpenbart å fortsette leken sin i stedet. Jeg prøver å synge en sang om eventyret, og noen barn ser opp fra leken. De kommer gående mot samlingskroken, og flere følger etter. Til slutt sitter alle barna i en slags ring rundt meg, og jeg kan starte samlingsstunden. De lytter nysgjerrig til eventyret, og roper ut at de kjenner igjen elementer fra sangen.
  3. Jeg sitter på gulvet og leker sammen med barna. Barna leker med litt forskjellige ting, men alle sitter i nærheten av hverandre og leker parallelt. Bak meg hører jeg at et barn prøver å telle til 10. Jeg snur meg og ser at barnet sitter med plastdyr på rekke foran seg og teller dem. «hva leker du?» spør jeg. Barnet svarer at hen leker geitekillingen. Jeg føler glede over at barnet har fått med seg eventyret, og blir med i leken sammen med barnet. Flere barn kommer til, og lurer på hva vi leker. Til slutt sitter jeg og teller dyrene sammen med alle barna som er der. Jeg spør om barna har lyst til å høre eventyret mens vi leker, og det sier de seg enig i alle sammen. Jeg finner fram boksen og forteller eventyret mens barna ligger eller sitter rundt meg. Sjelden har jeg opplevd slik glede over formidling.

Hva skiller disse tre praksisfortellingene fra hverandre?

Den første praksisfortellinga viser hvordan de ansatte har planlagt og satt av tid til formidling, men der barna ikke er tatt med inn i opptakten til formidlingssituasjonen. Dermed har de heller ikke oppmerksomheten sin rettet mot eventyret, den voksnes stemme og dennes ønske om å formidle noe. Når den ansatte heller introduserer formidlingsstunden med en sang, slik den andre praksisfortellinga viser, bidrar dette til at barna etter hvert retter oppmerksomheten mot formidlingssituasjonen, og barna bidrar aktivt når de kjenner igjen elementer fra sangen i løpet av tiden det tar å fortelle. Den ansatte har ikke planlagt at han skal fortelle i den siste praksisfortellinga, praksisfortelling tre. I stedet skjer dette spontant når han anvender elementer fra barnas lek inn mot formidlinga. Han møter barna i det de er opptatt av der og da, og formidlinga skjer i forlengelse av barnas initiativ. Det vil si, den ansatte fanger opp elementer fra ett av barnas lek som han overfører til fortellinga, og han griper denne muligheten til en formidlingsstund som involverte alle. I det videre arbeidet, undersøkte de ansatte hvordan de også i mer planlagte former kunne tilrettelegge for lekne innganger til formidlingsstunder.

Det å skape «felles oppmerksomhet» bidrar til å øke sannsynligheten for at også de yngste barna kan samles om noe, for eksempel en formidlingsstund eller lesestund, over en viss tid (Dybvig, Fodstad & Jæger, 2022). Dybvig, Fodstad og Jæger (2022) beskriver «felles oppmerksomhet» som situasjoner der flere deler fokus og utveksler perspektiver på måter som ikke bare er verbalspråklige. De viser til en australsk studie (Degotardi, 2017) som analyserte samspillet mellom barnehagelæreren og barnegruppa. I studien blir det tydelig at den ansatte gjerne har blikket på hva hvert enkelt barn foretar seg hver for seg, noe som vanskeliggjør det å ha oppmerksomhet om noe felles sammen med en barnegruppe over litt tid.

De tre praksisfortellingene ovenfor brukte de fire kollegaene til å reflektere over hvordan de formidlet eventyrene, og særlig hvordan de åpnet for barnas «felles oppmerksomhet» og engasjement. De kjente på at de hadde vært for rigide i systemet for formidling, og at de ikke hadde tenkt nok på hva som kjennetegner aldersgruppas væremåte. Formidling av eventyr starter gjerne i sandkassa eller på gulvet, der barna er på sitt mest mottakelige. I en formidlingssituasjon med de yngste barna, må en møte barna der de er, og legge til rette for eller fange opp interessene deres. Gjennom å endre rammene for formidlinga, slik at barna får mulighet til å leke seg inn i eventyret eller fortellinga, opplever de ansatte at barna er mottakelige for å lytte, delta, engasjere seg i og ha en delt og felles oppmerksomhet om det den ansatte forteller.

En endret formidlingspraksis

En siste praksisfortelling viser hvordan de nå arbeider på denne småbarnsavdelinga:

Det er slutten av januar og kaldt. Vi er på tur til det faste skogsområdet vårt siden det er turdag. «Skinnvotteeeeen», roper ett av barna. Vi voksne har på forhånd lagt en vott inne på skogsområdet. Barna løper fram og stiller seg rundt votten for å se. Det er mye knuffing for å komme nærmest. Et av barna spør oss voksne om hvor dyra er. Jeg svarer at vi må plukke opp votten og se hva som er inni. Jeg går bort og plukker opp votten, mens barna står rundt meg. Jeg sier at den er tom, og rister på den for å vise barna at dyrene er borte. Jeg ser utover skuffede ansikter, så jeg spør barna om de husker hvor dyra dro da mannen med hunden kom tilbake. «Stakk av!» svarer et av barna. «Kanskje vi skal se om vi finner dem?», svarer jeg. De neste minuttene går med på å finne de forskjellige dyrene som vi voksne også har gjemt rundt om på området. Barna hyler av glede når de finner et dyr, og tar det med til samlingsplassen vår. «Skal vi legge dyrene inn i votten?» spør jeg. Barna nikker. Vi legger dyrene oppi i rekkefølge mens vi forteller eventyret. Barna følger med til siste slutt.

De fire ansatte på denne avdelinga er blitt bevisste på hvordan barnas medvirkning, kroppslige tilstedeværelse og behov for lek innvirker på måten de legger til rette for ulike formidlingsstunder. Videre har de blitt mer observante på mulighetene for formidling i de ulike delene av barnehagedagen, og de er bevisste på at alle barna på avdelinga blir kjent med de samme eventyrene. Slik kan eventyrene i tillegg bidra til inkludering i leken som skjer mellom barna. På denne avdelinga får de nå stadige tilbakemeldinger fra foreldre om at barna ønsker å høre og leke eventyr hjemme også.

De fire praksisfortellingene vi har delt i denne artikkelen tar utgangspunkt i formidling med tekster som kan sies å være tradisjonelle på en småbarnsavdeling: «De tre bukkene Bruse», «Geitekillingen som kunne telle til ti» og «Skinnvotten». Praksisfortellingene er fra starten av et utviklingsarbeid, og i forlengelse av dette har de på denne avdelinga begynt å fortelle undereventyr, blant annet om Espen Askeladd, og dermed også utvidet repertoaret sitt. Å begynne med det som er kjent, og som oppleves trygt, har en verdi i seg selv, så kan repertoaret utvides, utfordres og utvikles når man kjenner seg trygg i formidlingsformen og måten å ramme inn formidlingen på. På NAFO sine nettsider finnes dessuten mange eventyr som er oversatt til mange språk, slik at barn som kan flere språk, kan få høre eventyret fortalt hjemme på et språk de bruker der. Eventyrene er også spilt inn på lydfil på de forskjellige språkene, så barna kan få lytte til dem på sine førstespråk i løpet av barnehagehverdagen. Å formidle eventyr kan skje både spontant og planlagt, men vi tror det er en suksessfaktor å fange oppmerksomheten til de yngste barna gjennom lekne innganger. Det innebærer å fange opp noe barna leker eller er opptatt av eller ved at de ansatte tilrettelegger for slike innganger selv, slik praksisfortelling fire er et eksempel på.

Powered by Labrador CMS