«Et lite knuff må du tåle. Det går fint»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Et lite knuff må du tåle. Det går fint», hørte jeg min kollega Kari si.

En to år gammel gutt kom så løpende og fortalte at et annet barn hadde dyttet han i ryggen. Han var åpenbart frustrert og lei seg i blikket, så det fikk meg til å stusse over svaret til Kari.

Kari så på meg, og sa: «Du vet, hvis de ikke tåler den slags kommer de til å få det vanskelig i livet. Å ta til tårene over et lite knuff i ryggen synes jeg blir tullete. De må jo lære seg å tåle litt.»

Kari mener at hvis vi duller for mye med barns følelser og lar barna sutre over småting, så pakker vi barna inn i bomull. Vi lar barna være offer for bagateller, og dette gjør at når større utfordringer kommer senere i livet har ikke barna lært seg å «stå i det».

Liknende utsagn har vi hørt flere ganger fra ansatte i ulike barnehager, og det får oss til å stusse litt over hvordan barn blir møtt, og hvordan barns robusthet forstås blant ansatte i barnehagen.

Ja, barn må jo lære seg å tåle litt. Men er dette den gode måten å lære seg dette på?

Hvor robust blir barn av stå i det alene? Er det å avvise barnets følelser med på å gjøre de robuste?

Er et barn robust hvis barnet finner seg i all verdens? Eller er det ikke nettopp det motsatte som er å være robust? Nemlig å registrere at det å bli knuffet i ryggen ikke er greit. Dette finner jeg meg ikke i. Å stå opp for seg selv.

Det er klart at man ønsker at barna skal mestre motgang i livet. Og det å anerkjenne barns følelser, og hjelpe dem med å regulere følelsene, er en viktig faktor for å gjøre barn robuste i fremtiden.

Når barn skal lære seg å mestre motgang, håndtere utfordringer og bli kjent med egne og andres følelser, er støtten fra voksne en sentral del. Det er kjempeviktig med trygge og støttende voksne, som hjelper med å anerkjenne og sette ord på det som skjer og de følelsene barnet kjenner på. Dette er med på å forberede barna på opp og nedturer i livet.

Barnet som kommer løpende til Kari, trenger å bli møtt på en god måte og må få lov til å eie sine følelser. Det å gi beskjed til en voksen er en robust handling i seg selv. Så det at denne robuste handlingen havner et godt sted, er avgjørende for at barnet skal gjøre nye robuste handlinger.

Dette tenker vi er sentralt i å nå målet om at barn skal være selvstendige i møte med utfordringer og motgang.

Så når folk snakker om at vi «syr puter under armene» på barna når vi møter dem på deres følelser, så gjør vi faktisk det motsatte. Vi bidrar til at barn får muligheten til å bli mer robuste, og som har lært seg å takle situasjoner de kommer opp i og forstå egne følelser.