Er reversering svaret?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det ble født et håp da Kari Nessa Nordtun ble utnevnt til ny kunnskapsminister. Kanskje vi ville få en «Kari-effekt» og endelig en kunnskapsminister som var mer opptatt av kvalitet enn eierskap. Som ville anerkjenne arven etter barnehageforliket og likeverdig behandling mellom barn i private og kommunale barnehager. Så kunne vi følge opp Stavanger AP sitt slagord «Eg like Kari».

Det håpet brast raskt. Retorikken ble endret, men politikken ligger fast. Det kommer tydelig frem i høringsnotatet som ble sendt ut til ny regulering av barnehagesektoren. Statsråden hadde det travelt, stolen hadde knapt blitt varm før forslaget ble sendt ut.

I forslaget skal likebehandlingsprinsippet fjernes. Kommunene kan utvikle lokale forskrifter som gjør det mulig og forskjellsbehandler private og kommunale barnehager. Det vil si at barn i kommunale og private barnehager ikke er like mye verdt og ikke får det samme kvalitative tilbudet. I tillegg legges det opp til at foreldrene mister valgfriheten. Det er kommunen som får makt til å bestemme hvilken barnehage som er best for barna og familien.

Men hva betyr dette for ansatte. En sektor hvor det er sterk uro, høyt fravær og det er fritt fall i søkerne som vil bli barnehagelærer. Barnehagelærere er også yrkesgruppen med høyest fravær etter innføring av skjerpet pedagognorm og bemanningsnorm (2018). I kommunale barnehager faller barnehagelærerne gjennomsnittlig ut av arbeidslivet ved 51, 9 år. Kontrasten er markant etter barnehageforliket i 2003, da det kom flere aktører til, kvinnelig dyktige gründere bygde barnehager, barnehagelærerne sluttet å slutte og utviklingen i sektoren blomstret. Samtidig som statusen til barnehagelæreryrket økte, og i 2018 kunne ikke lenger barnehagelærerne betraktes som en lavlønnsgruppe i offentlig sektor.

Mangel på barnehagelærere har gitt Utdanningsforbundet sterke forhandlingskort, samtidig har det oppstått økt konkurranse om den beste kompetansen.

Ansatte i private barnehager har bedre lønn og pensjonsordninger sammenlignet med ansatte på KS grunntariff. Lønnsforskjellen kan være over 30 000 kroner for en pedagogisk leder. Vi undrer oss på hva Utdanningsforbundet hadde sagt, hvis det var motsatt.

Det er et paradoks at Utdanningsforbundet i sin overordnete strategi er imot private barnehager og jobber for arbeidsplassene til medlemmene skal bli nedlagt. Dette synes å være en streben etter en monopolsituasjon, der barnehagelærere mister valgfrihet og forhandlingsmuligheter om lønn med ulike arbeidsgivere. Dette kan virke mot sin hensikt når det gjelder å tiltrekke unge talenter til sektoren, som i dag ser verdien av å ha flere arbeidsgivere som gir bedre lønnsbetingelser og flere karrieremuligheter. Kanskje Utdanningsforbundet heller burde se til Sverige, der har Kommunal sett verdien av flere arbeidsgivere.

Dersom Utdanningsforbundet støtter forslaget som i dag ligger på bordet hos regjeringen, indikerer de at reversering er svaret. Samtidig som de tar fra medlemmene valgfrihet og opptjente rettigheter. Men det burde ikke overraske. I dagens Norge er ofte reversering svaret på morgendagens utfordringer.