En brannfakkel om måltidet

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Om man spør enhver personalgruppe om hvilke viktige språklæringssituasjoner vi har i barnehagen, vil jeg tippe at i 9 av 10 tilfeller vil måltidet komme som et av de to første svarene. Sannsynligvis sammen med garderobe- og stellesituasjoner. Men hvorfor har det seg slik? Hvorfor er det ikke samlingsstund, boklesing eller leken som ligger ytterst på tunga?

For hva er det som gjør at vi ser på måltidet som en så viktig språkarena?

Vel, vi som voksne har en situasjon hvor vi har en naturlig avgrensing av barn, hvor alle i utgangspunktet har samme hovedfokus, det å spise. Vi har mange konkreter som kan gi utgangspunkt for samtaler, og vi har gjerne opplevelser fra morgenen friskt i minnet.

Likevel er også måltidet blant de postene på dagsplanen som ofte trekkes frem som utfordrende, med mye uro, støy og tilsnakk. Dette er jo også ganske naturlig. Kanskje får man til en slags samtale som flyter fint, og de fleste deltar.

Men så, plutselig. Lise strekker seg for å ta ny skive og dulter samtidig borti melkeglasset til Abdi slik at all melken renner i fanget hans. Abdi sier tydelig fra om at han ikke setter pris på å bare sitte stille med buksa gjennomvåt av melk, og får hjelp til å skifte av Jan Helge, som er «kelner». Samtidig vil Per ha kaviar på skiva, og han vil ha det «NÅ!», men kaviartuben er tom. Marina har spist ei halv skive og er allerede ferdig, og vil egentlig gå fra bordet. Truls derimot er midt i en vekstspurt og skulle helst spist en og en halv skive til. Og June, som er litt forsiktig av seg, ble lei av å vente på muligheten til å få spurt om hun kunne gå på do, så hun bare lot det stå til. Jan Helge fikk plutselig en ny skiftejobb. Per blir lei av å vente på kaviaren, så han sniker seg ned på gulvet til togbanen.

Ok. Det er kanskje litt overdrevent. Men poenget er at det kan dukke opp veldig mange faktorer som forstyrrer en god samtale rundt måltidene. Og det krever ikke bare at du selv har evnen til å få til en god samtale, for det hindrer jo ikke at støy fra nabobordet forstyrrer det bordet du sitter ved. Så alle ansatte må i grunnen få til det samme, samtidig.

Stimulerer språkutviklingen

Førstelektor ved Universitetet i Stavanger, Anne Høigård (2019), trekker frem fire aktiviteter som særlig stimulerer språkutviklingen; musiske aktiviteter (sang, dans, musikk osv.), samvær omkring tekst (f.eks. høytlesing med samtale), allsidig lek og god samtale. Av disse er det uten tvil den gode samtalen som er mest naturlig å knytte til måltidsituasjonen, men som jeg har vært inne på er det mange faktorer som kan påvirke et måltid. Det er rett og slett ikke så lett å skape en god samtale rundt måltidene.

Ikke misforstå meg, det er fremdeles mye språkstimulerende ved måltidet; benevning av pålegg. Øve på å formulere spørsmål. Erfaring med smaker og konsistenser, og muligheten til å utforske og beskrive disse. Samtale om opplevelsene fra morgenen, eller helga.

Og det er jo godt ment, alle foredragsholdere, styrere og pedagogiske ledere som trekker frem rutinesituasjonene som gode situasjoner for språkstimuli. At man bør utnytte rutinesituasjonene til også språklæring er jeg fullstendig enig i, det er ikke det, men vi er mange som blir så opphengt i at vi har blitt fortalt at rutinesituasjoner og språk omtrent er så synonymt, at vi nærmest får skylapper.

Satt på spissen

I min omtrent 13 år lange karriere i ulike barnehager har jeg, både som ansatt og student, erfart at en av flere ting mange er gode på i barnehagen så er det å være pliktoppfyllende noe som kan trekkes frem. Har vi fått fortalt at måltidet er en god situasjon hvor vi kan ta tak i språk og språklæring, da går vi til bords med alle tenkelige metoder for å «språke» rundt bordet; snakke om matpakka, eller pålegget (som er det samme i dag, som de 2-300-og-noende dagene ellers i året), kanskje har vi med noen konkreter som kan innlede en liten samtale (i det minste kan vi jo prøve å lage lydene til de ulike dyrene, eller kanskje noen vet hvilken farge traktoren har). For har noen sagt at vi bør ha samtale rundt måltidet, så skal vi få til en samtale, om vi så skal dekke hele bordet med konkreter. Og har vi fått til litt språkstimuli rundt matbordet, så er det check, om ikke så tar vi det igjen ved neste måltid.

Ja, jeg setter det litt på spissen.

Jeg vet at de aller fleste som jobber i barnehager rundt om er kjent med at språk og språklæring kan foregå og foregår i nesten alle faser av barnehagehverdagen. Men det er jo også derfor jeg blir så forundret over at rutinesituasjonene ligger så spontant på tunga, også hos meg.

Et eksempel er situasjonen som satte i gang hele dette tankespinnet mitt. Jeg har de siste snart fire årene tatt det som heter Arbeidsplassbasert Barnehagelærerutdanning (ABLU). I en av de første forelesningene i fordypningen Språk, litteratur og nye medier i barnehagen, får vi spørsmål om hvilke situasjoner vi tenker er best egnet for språklæring. Og i et rom med til sammen rundt 200 års arbeidserfaring fra barnehage, er det måltid, garderobe og stellesituasjonene som er de vi spontant tenker er best egnet for språklæring. Det selv om samtlige av oss hadde klart å nevne de fire særlig språkstimulerende aktivitetene til Høigård på rams.

Hvorfor ligger rutinesituasjonene så lett på tunga? Tar vi det for gitt at leken er så full av språk, at vi tenker at den sier seg selv? At vi rett og slett tenker at vi for all del ikke må glemme at det er mye språk i rutinesituasjonene også? Det er jo egentlig bra. Det kan for alt jeg vet være at våre personalgrupper har jobbet så mye med språk i leken at «alle» vet den språklige verdien i lek. Det sitter på en måte i ryggmargen.

Men, hva da med de som kommer inn som nye, uten en faglig bagasje? Etter hvert vil jo personalgruppa fornyes mer og mer. Hva da om måltid og bleieskift er det som alltid har blitt trukket frem som språklæringssituasjoner? Så her kommer en brannfakkel; kanskje vi skal gi litt slipp på å trekke frem måltidet og andre rutinesituasjoner som en av de viktigste språkstimuleringssituasjonene i barnehagen?

«Gratis» gjennom leken

Professor Magnhild Selås (2017) trekker frem at språklæringa på mange måter skjer av seg selv, så lenge barnehagen har et godt språkmiljø, og at en får tilfredsstilt de basale behovene som trygghet og trivsel. Derfor tenker jeg at det er på tide at man legger rutinesituasjonene litt til side for å løfte frem leken. Fordi det er så mye barna får «gratis» gjennom leken. Alle former for lek har for eksempel et eller annet språklig ved seg. Og min mening er at til syvende og sist burde det være derfor vi jobber i barnehage hele gjengen, for å gi barna verktøyene hver enkelt trenger for å leke og ha noen å leke med. At hvert enkelt barn skal trives i barnehagen, og at vi trives sammen alle sammen i det samfunnet barnehagen er.

For i mitt hode er det et regnestykke som ser slik ut: Lek er og gir trivsel. Trivsel gir trygghet. Om man trives og er trygg føler man også at man har en plass og kan ta plass. Føler man at man kan ta plass, åpner dette for at en kan dele sine tanker, opplevelser, meninger og spørsmål. Som igjen gjør at den viktige og gode samtalen får en naturlig plass i barnehagehverdagen, også rundt spisebordet.

Men løfte frem leken sier jeg, hva legger jeg i det? For det første, vi må snakke om alle de positive tingene ved leken. Sette ord på hva lek er og hva den bidrar med, slik at alle ser og forstår hva lek er.

For det andre må vi være klar over vår rolle som voksne i forbindelse med barns lek. Leken er jo på mange måter barnas verden, men det betyr ikke at vi skal være likegyldige til vår rolle i leken. I forbindelse med dette punktet er også bevissthet rundt vår tilstedeværelse viktig. VI MÅ VÆRE TIL STEDE! Fysisk, ja, men enda viktigere er det å være mentalt til stede, om ikke kunne man nesten like gjerne droppet å være fysisk til stede også. Er man påskrudd, kan man bidra når leken trenger det, men som observatør bør man fange opp innholdet og nyansene, som man kan ta videre inn i samtaler ved en senere anledning, for eksempel ved spisebordet. Da tar man utgangspunkt i barns interesser og felles erfaringer og man risikerer å få en engasjerende snakk rundt bordet om noe annet en dyrelyder og traktorfarger for 152. gang.

Og det siste punktet jeg vil trekke frem er at om man har en tilnærming til det å jobbe i barnehage, som er gjennomsyret av fokus på lek og trivsel. Da tror jeg at man tar dette med seg inn i stelle- og garderobesituasjoner og man drar spontant i gang en regle på stellebordet, uten å tenke at dette må jeg gjøre fordi det er noen som har sagt at det er en bra språklæringssituasjon. Man gjør det fordi situasjonen i seg selv har en egenverdi for deg og barnet, og så kan vi i neste omgang tenke igjennom hvilken faglig verdi situasjonen hadde.

Ny brannfakkel

Og her kommer litt lang digresjon som kanskje tenner en brannfakkel til, men det er en sammenheng; brems ned på alle aktivitetene.

Som student har jeg i hver praksisperiode måtte forholde meg til begrepet «aktivitet», ja til og med «læringsaktivitet» er brukt. Dette ordet har jeg ofte lest med en viss forakt, for fokuset på å planlegge aktiviteter gjennom studiet har gjort at det i mitt hode har etablert seg en tanke om at noe av det viktigste for barns hverdag i barnehagen er hvor god en som barnehagelærer er til didaktisk planlegging av aktiviteter. Og hvem av oss som jobber i barnehage har vel ikke til og med brutt opp lek for å gjøre en aktivitet, kun fordi det stod på planen?

Jeg kan være den første til å rekke opp hånden, for aktiviteter må vi jo rett og slett gjøre. Det står jo i rammeplanen på side 43 at vi skal veksle mellom spontane og planlagte aktiviteter. Vi må ikke glemme at vi er jo en pedagogisk virksomhet, og vi har jo, ikke minst, lært som studenter at barnehagelærere skal gjennomføre aktiviteter. Man kan argumentere for at aktivitetene er med på å berike leken.

Barna tar med seg det de erfarte i aktiviteten tilbake i leken, og bearbeider dem der. Man kan argumentere for at aktivitetene gir barna an fellesskapsfølelse som er med på å skape trivsel og trygghet. Barna liker når vi har aktiviteter, og vi må huske på barns medvirkning. Noen vil kanskje argumentere for at aktivitetene rett og slett er grunnleggende for å innfri alt som står i rammeplanen. Men barna liker også når vi voksne er med på leken, og er det noe som kan berike leken er det voksne som deltar og har et aktivt forhold til barnas lek. Hvorfor er vi ikke da mer delaktige i leken? Medvirke gjør vi når vi skaper en dag sammen. Og tenk hvilken fellesskapsfølelse det skaper når den voksnes deltakelse i leken gjør at forsiktige Lise på 3år, tør å trå inn i leken.

Viktig innfallsvinkel

Den danske professoren Jan Kampmann har sagt at «pædagogerne skal være generøse, de skal kaste bolden op uden at vide, om nogen gider gribe den, og uden at der er en vej de har definert» (Lange, 2013). Og dette tenker jeg er en viktig pedagogisk innfallsvinkel som i større grad bør løftes frem. Læringsaktiviteter er etter min mening ikke ord som bør knyttes til arbeidet i barnehage, vi bør i større grad forholde oss til barndommens- og lekens egenverdi, og løfte det pedagogiske fokuset vårt opp et nivå. Vi bør strebe etter å skape miljøer og rammer som legger til rette for at barna utvikler seg gjennom å bare være barn.

Dette krever som nevnt at vi som voksne må være til stede og deltar, at vi er fleksible nok til å skape dagen i samarbeid med barna, med fokus på barndommens- og lekens egenverdi. Vi må ha fokuset på å skape trygghet og trivsel, både for barn og voksne. Og vi bør ikke minst øve opp et faglig blikk, som ser hvordan vi oppfyller rammeplanen og lovverk, gjennom å legge til rette for gode rammer og miljø. Samtidig som vi fanger opp de som trenger litt ekstra hjelp. Kanskje er det nok å gjøre noen endringer i miljøet, kanskje er det behov for mer konkret hjelp. Det er først da jeg tenker de smale aktivitetene bør gjøre sitt inntog.

Så ja, man bør kanskje jobbe for å få til den gode samtalen oftere rundt måltidene, det er jo som nevnt en situasjon hvor man er relativt avgrenset og samlet i mindre grupper. Så en skal ikke bare legge ned måltidet som språkarena. Men kan vi ikke heller løfte viktigheten av å legge til rette for allsidig og god lek? Se viktigheten av å legge til rette for høytlesing sammen med (ikke bare for) barna, gjerne i måltidsituasjoner også. Invitere, og la seg invitere, til samtaler med barna HELE dagen. Og ta barna med i sang, dans, musikk og lek med språket, når det passer seg i alle dagens situasjoner.

Klarer vi å løfte frem disse språkarenaene som de viktige, tror jeg vi også vil merke at måltidet også blir en bedre arena for samtale. Ved å ta språket med seg i alle de ulike situasjonene gjennom dagen, skaper vi et språkmiljø som stimulerer uavhengig av situasjon. Og husk, det viktigste er å leke!

En liten spissformulert Astrid Lindgren-sitatadapsjon på slutten her; «Gi barna lek, mer lek og enda mer lek, så kommer faget av seg selv.»