Det er rett og slett ikke så lett å skape en god samtale rundt måltidene, skriver artikkelforfatteren.Illustrasjonsfoto: Getty images
En brannfakkel om måltidet
Hva er det som gjør at vi ser på måltidet som en så viktig språkarena?
StåleKristensenPedagogisk medarbeider og student
PublisertSist oppdatert
Annonse
Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Om man spør enhver personalgruppe om hvilke viktige språklæringssituasjoner
vi har i barnehagen, vil jeg tippe at i 9 av 10 tilfeller vil måltidet komme
som et av de to første svarene. Sannsynligvis sammen med garderobe- og
stellesituasjoner. Men hvorfor har det seg slik? Hvorfor er det ikke samlingsstund,
boklesing eller leken som ligger ytterst på tunga?
For hva er det som gjør at vi ser
på måltidet som en så viktig språkarena?
Vel, vi som voksne har en situasjon
hvor vi har en naturlig avgrensing av barn, hvor alle i utgangspunktet har
samme hovedfokus, det å spise. Vi har mange konkreter som kan gi utgangspunkt
for samtaler, og vi har gjerne opplevelser fra morgenen friskt i minnet.
Likevel er også måltidet blant de
postene på dagsplanen som ofte trekkes frem som utfordrende, med mye uro, støy
og tilsnakk. Dette er jo også ganske naturlig. Kanskje får man til en slags
samtale som flyter fint, og de fleste deltar.
Men så, plutselig. Lise strekker
seg for å ta ny skive og dulter samtidig borti melkeglasset til Abdi slik at
all melken renner i fanget hans. Abdi sier tydelig fra om at han ikke setter
pris på å bare sitte stille med buksa gjennomvåt av melk, og får hjelp til å
skifte av Jan Helge, som er «kelner». Samtidig vil Per ha kaviar på skiva, og
han vil ha det «NÅ!», men kaviartuben er tom. Marina har spist ei halv skive og
er allerede ferdig, og vil egentlig gå fra bordet. Truls derimot er midt i en
vekstspurt og skulle helst spist en og en halv skive til. Og June, som er litt
forsiktig av seg, ble lei av å vente på muligheten til å få spurt om hun kunne
gå på do, så hun bare lot det stå til. Jan Helge fikk plutselig en ny
skiftejobb. Per blir lei av å vente på kaviaren, så han sniker seg ned på
gulvet til togbanen.
Ok. Det er kanskje litt
overdrevent. Men poenget er at det kan dukke opp veldig mange faktorer som
forstyrrer en god samtale rundt måltidene. Og det krever ikke bare at du selv
har evnen til å få til en god samtale, for det hindrer jo ikke at støy fra
nabobordet forstyrrer det bordet du sitter ved. Så alle ansatte må i grunnen få
til det samme, samtidig.
Ståle Kristensen er pedagogisk medarbeider i barnehage, og student på ABLU-studiet ved UiA.Foto: Privat
Stimulerer språkutviklingen
Førstelektor ved Universitetet i
Stavanger, Anne Høigård (2019), trekker frem fire aktiviteter som særlig
stimulerer språkutviklingen; musiske aktiviteter (sang, dans, musikk osv.),
samvær omkring tekst (f.eks. høytlesing med samtale), allsidig lek og god
samtale. Av disse er det uten tvil den gode samtalen som er mest naturlig å
knytte til måltidsituasjonen, men som jeg har vært inne på er det mange
faktorer som kan påvirke et måltid. Det er rett og slett ikke så lett å skape
en god samtale rundt måltidene.
Ikke misforstå meg, det er fremdeles mye
språkstimulerende ved måltidet; benevning av pålegg. Øve på å formulere
spørsmål. Erfaring med smaker og konsistenser, og muligheten til å utforske og
beskrive disse. Samtale om opplevelsene fra morgenen, eller helga.
Og det er jo godt ment, alle foredragsholdere,
styrere og pedagogiske ledere som trekker frem rutinesituasjonene som gode
situasjoner for språkstimuli. At man bør utnytte rutinesituasjonene til også
språklæring er jeg fullstendig enig i, det er ikke det, men vi er mange som
blir så opphengt i at vi har blitt fortalt at rutinesituasjoner og språk
omtrent er så synonymt, at vi nærmest får skylapper.
Satt på spissen
Annonse
I min omtrent 13 år lange karriere i ulike barnehager har jeg, både som
ansatt og student, erfart at en av flere ting mange er gode på i barnehagen så
er det å være pliktoppfyllende noe som kan trekkes frem. Har vi fått fortalt at
måltidet er en god situasjon hvor vi kan ta tak i språk og språklæring, da går
vi til bords med alle tenkelige metoder for å «språke» rundt bordet;
snakke om matpakka, eller pålegget (som er det samme i dag, som de
2-300-og-noende dagene ellers i året), kanskje har vi med noen konkreter som
kan innlede en liten samtale (i det minste kan vi jo prøve å lage lydene til de
ulike dyrene, eller kanskje noen vet hvilken farge traktoren har). For har noen
sagt at vi bør ha samtale rundt måltidet, så skal vi få til en samtale, om vi
så skal dekke hele bordet med konkreter. Og har vi fått til litt språkstimuli rundt matbordet, så
er det check, om ikke så tar vi det igjen ved neste måltid.
Ja, jeg setter det litt på spissen.
Jeg vet at de aller fleste som jobber i
barnehager rundt om er kjent med at språk og språklæring kan foregå og foregår
i nesten alle faser av barnehagehverdagen. Men det er jo også derfor jeg blir
så forundret over at rutinesituasjonene ligger så spontant på tunga, også hos
meg.
Et eksempel er situasjonen som satte i gang hele dette tankespinnet
mitt. Jeg har de siste snart fire årene tatt det som heter Arbeidsplassbasert
Barnehagelærerutdanning (ABLU). I en av de første forelesningene i fordypningen
Språk, litteratur og nye medier i barnehagen, får vi spørsmål om hvilke
situasjoner vi tenker er best egnet for språklæring. Og i et rom med til sammen
rundt 200 års arbeidserfaring fra barnehage, er det måltid, garderobe og
stellesituasjonene som er de vi spontant tenker er best egnet for språklæring. Det
selv om samtlige av oss hadde klart å nevne de fire særlig språkstimulerende
aktivitetene til Høigård på rams.
Hvorfor ligger rutinesituasjonene så lett på
tunga? Tar vi
det for gitt at leken er så full av språk, at vi tenker at den sier seg selv?
At vi rett og slett tenker at vi for all del ikke må glemme at det er mye språk
i rutinesituasjonene også? Det er jo egentlig bra. Det kan for alt jeg
vet være at våre personalgrupper har jobbet så mye med språk i leken at «alle» vet den språklige verdien i lek. Det sitter på en måte i ryggmargen.
Men, hva da med de som
kommer inn som nye, uten en faglig bagasje? Etter hvert vil jo personalgruppa
fornyes mer og mer. Hva da om måltid og bleieskift er det som alltid har blitt
trukket frem som språklæringssituasjoner? Så her kommer en brannfakkel; kanskje
vi skal gi litt slipp på å trekke frem måltidet og andre rutinesituasjoner som
en av de viktigste språkstimuleringssituasjonene i barnehagen?
«Gratis» gjennom leken
Professor
Magnhild Selås (2017) trekker frem at språklæringa på mange måter skjer av seg
selv, så lenge barnehagen har et godt språkmiljø, og at en får tilfredsstilt de
basale behovene som trygghet og trivsel. Derfor tenker jeg at det er på tide at man legger
rutinesituasjonene litt til side for å løfte frem leken. Fordi det er så mye
barna får «gratis» gjennom leken. Alle former for lek har for
eksempel et eller annet språklig ved seg. Og min mening er at til syvende og
sist burde det være derfor vi jobber i barnehage hele gjengen, for å gi barna
verktøyene hver enkelt trenger for å leke og ha noen å leke med. At hvert
enkelt barn skal trives i barnehagen, og at vi trives sammen alle sammen i det
samfunnet barnehagen er.
For i mitt hode er det et regnestykke som ser slik ut:
Lek er og gir trivsel. Trivsel gir trygghet. Om man trives og er trygg føler
man også at man har en plass og kan ta plass. Føler man at man kan ta
plass, åpner dette for at en kan dele sine tanker, opplevelser, meninger og
spørsmål. Som igjen gjør at den viktige og gode samtalen får en naturlig plass
i barnehagehverdagen, også rundt spisebordet.
Men løfte frem leken sier jeg, hva legger jeg i
det? For det første, vi må snakke om alle de positive tingene ved leken. Sette
ord på hva lek er og hva den bidrar med, slik at alle ser og forstår hva lek
er.
For det andre må vi være klar over vår rolle som
voksne i forbindelse med barns lek. Leken er jo på mange måter barnas verden,
men det betyr ikke at vi skal være likegyldige til vår rolle i leken. I
forbindelse med dette punktet er også bevissthet rundt vår tilstedeværelse
viktig. VI MÅ VÆRE TIL STEDE! Fysisk, ja, men enda viktigere er det å være
mentalt til stede, om ikke kunne man nesten like gjerne droppet å være fysisk
til stede også. Er man påskrudd, kan man bidra når leken trenger det, men som
observatør bør man fange opp innholdet og nyansene, som man kan ta videre inn i
samtaler ved en senere anledning, for eksempel ved spisebordet. Da tar man
utgangspunkt i barns interesser og felles erfaringer og man risikerer å få en
engasjerende snakk rundt bordet om noe annet en dyrelyder og traktorfarger for
152. gang.
Og det siste punktet jeg vil trekke frem er at om
man har en tilnærming til det å jobbe i barnehage, som er gjennomsyret av fokus
på lek og trivsel. Da tror jeg at man tar dette med seg inn i stelle- og
garderobesituasjoner og man drar spontant i gang en regle på stellebordet, uten
å tenke at dette må jeg gjøre fordi det er noen som har sagt at det er en bra
språklæringssituasjon. Man gjør det fordi situasjonen i seg selv har en
egenverdi for deg og barnet, og så kan vi i neste omgang tenke igjennom hvilken
faglig verdi situasjonen hadde.
Ny brannfakkel
Og her kommer litt lang digresjon som kanskje tenner
en brannfakkel til, men det er en sammenheng; brems ned på alle aktivitetene.
Som student har jeg i hver praksisperiode måtte forholde meg til begrepet
«aktivitet», ja til og med «læringsaktivitet» er brukt. Dette ordet har jeg
ofte lest med en viss forakt, for fokuset på å planlegge aktiviteter gjennom
studiet har gjort at det i mitt hode har etablert seg en tanke om at noe av det
viktigste for barns hverdag i barnehagen er hvor god en som barnehagelærer er
til didaktisk planlegging av aktiviteter. Og hvem av oss som jobber i barnehage
har vel ikke til og med brutt opp lek for å gjøre en aktivitet, kun fordi det
stod på planen?
Jeg kan være den første til å rekke opp hånden, for aktiviteter
må vi jo rett og slett gjøre. Det står jo i rammeplanen på side 43 at vi skal
veksle mellom spontane og planlagte aktiviteter. Vi må ikke glemme at vi er jo
en pedagogisk virksomhet, og vi har jo, ikke minst, lært som studenter at
barnehagelærere skal gjennomføre aktiviteter. Man kan argumentere for at
aktivitetene er med på å berike leken.
Barna tar med seg det de erfarte i
aktiviteten tilbake i leken, og bearbeider dem der. Man kan argumentere for at
aktivitetene gir barna an fellesskapsfølelse som er med på å skape trivsel og
trygghet. Barna liker når vi har aktiviteter, og vi må huske på barns
medvirkning. Noen vil kanskje argumentere for at aktivitetene rett og slett er
grunnleggende for å innfri alt som står i rammeplanen. Men barna liker også når
vi voksne er med på leken, og er det noe som kan berike leken er det voksne som
deltar og har et aktivt forhold til barnas lek. Hvorfor er vi ikke da mer
delaktige i leken? Medvirke gjør vi når vi skaper en dag sammen. Og tenk
hvilken fellesskapsfølelse det skaper når den voksnes deltakelse i leken gjør
at forsiktige Lise på 3år, tør å trå inn i leken.
Viktig innfallsvinkel
Den danske professoren Jan
Kampmann har sagt at «pædagogerne skal være generøse, de skal kaste bolden op
uden at vide, om nogen gider gribe den, og uden at der er en vej de har
definert» (Lange, 2013). Og dette tenker jeg er en viktig pedagogisk
innfallsvinkel som i større grad bør løftes frem. Læringsaktiviteter er etter
min mening ikke ord som bør knyttes til arbeidet i barnehage, vi bør i større
grad forholde oss til barndommens- og lekens egenverdi, og løfte det
pedagogiske fokuset vårt opp et nivå. Vi bør strebe etter å skape miljøer og
rammer som legger til rette for at barna utvikler seg gjennom å bare være barn.
Litteratur
Høigård, Anne (2019) Barns språkutvikling: muntlig og skriftlig
Selås, Magnhild og Gujord, Ann-Kristin Helland (Red.) (2017) Språkmøte i barnehagen
Dette krever som nevnt at vi som voksne må være til stede og deltar, at vi er
fleksible nok til å skape dagen i samarbeid med barna, med fokus på
barndommens- og lekens egenverdi. Vi må ha fokuset på å skape trygghet og
trivsel, både for barn og voksne. Og vi bør ikke minst øve opp et faglig blikk,
som ser hvordan vi oppfyller rammeplanen og lovverk, gjennom å legge til rette
for gode rammer og miljø. Samtidig som vi fanger opp de som trenger litt ekstra
hjelp. Kanskje er det nok å gjøre noen endringer i miljøet, kanskje er det
behov for mer konkret hjelp. Det er først da jeg tenker de smale aktivitetene
bør gjøre sitt inntog.
Så ja, man bør kanskje jobbe for å få til den gode samtalen
oftere rundt måltidene, det er jo som nevnt en situasjon hvor man er relativt
avgrenset og samlet i mindre grupper. Så en skal ikke bare legge ned måltidet
som språkarena. Men kan vi ikke heller løfte viktigheten av å legge til rette
for allsidig og god lek? Se viktigheten av å legge til rette for høytlesing
sammen med (ikke bare for) barna, gjerne i måltidsituasjoner også. Invitere, og
la seg invitere, til samtaler med barna HELE dagen. Og ta barna med i
sang, dans, musikk og lek med språket, når det passer seg i alle dagens
situasjoner.
Klarer vi å løfte frem disse språkarenaene som de viktige, tror
jeg vi også vil merke at måltidet også blir en bedre arena for samtale. Ved å
ta språket med seg i alle de ulike situasjonene gjennom dagen, skaper vi et
språkmiljø som stimulerer uavhengig av situasjon. Og husk, det viktigste er å
leke!
En liten spissformulert Astrid Lindgren-sitatadapsjon på slutten her; «Gi
barna lek, mer lek og enda mer lek, så kommer faget av seg selv.»