Diagnose eller ei – psykisk helse sett fra et metaperspektiv

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Psykisk helse har blitt en viktig faktor i samfunnet vårt og heldigvis er det satt på dagsorden både i skolene og i barnehagene, spesielt under og etter pandemien. 

Men, vet vi viktigheten av å jobbe med dette systematisk over tid? Er de ansatte i barnehagen beviste på hvordan man skal forebygge barn og unges psykiske helse? Og, vet vi hva vi skal se etter dersom barn i barnehagealder har psykiske vansker? Med eller uten diagnose.

Dette er et komplekst tema å bevege seg inn på. 

Ut ifra hvordan jeg ser det, er det mange ubesvarte spørsmål, for lite data som belyser omfanget av psykisk helse hos barnehagebarn, og ansatte som trolig ikke har nok kompetanse på feltet. Etter pandemien gjorde Rådet for psykisk helse en enorm undersøkelse om barn og unges psykiske helse i oppveksten. Her ble det innhentet data fra norske pasientregister, hvor hele 699.803 barn og unge mellom 0-19 år ble diagnostisert i 2020. Disse tallene retter seg spesifikt mot diagnoser og klart flest ble diagnostisert med blant annet utviklingsforstyrrelser, hyperkinetiske forstyrrelser (ADHD) og autismespekterforstyrrelser. 

For mange vil jeg tro denne meningen er kontroversiell, men jeg synes det på mange måter er viktig at barn får rett diagnostisering. 

Dette vil hjelpe både barnet, familien og barnehagen. På denne måten vil man kunne spisse arbeidsmåten rundt barnet på, få inn de rette instansene og den rette kompetansen. Vi må ikke være redde for diagnosene som blir satt – for både barnehagen og PPT ønsker kun det beste for barnet.

Misforstå meg rett, det som står nevnt ovenfor er innfallsvinkelen på selve debattinnlegget og det er nettopp her jeg mener det er mangelfull data. Psykisk helse handler ikke bare om diagnostisering og WHO. Nes og Clench-Aas beskriver det så fint: «Psykisk helse er en tilstand av velvære, der individet kan realisere sine muligheter, kan håndtere normale stress-situasjoner i livet, kan arbeide på en fruktbar og produktiv måte og er i stand til å bidra ovenfor andre og i samfunnet». 

«Livet er ikke for pingler», har jeg ofte hørt i ulike settinger. 

Jeg har bitt meg fast i frasen, for det ligger noe fint, samtidig noe alvorlig i det. Jeg har et brennende engasjement for at barn og unge skal mestre livet, på godt og vondt. Dette innebærer å ha møtt på motgang, klare å be om hjelp, for så å håndtere det på en fruktbar måte. 

Jeg vet at små barn kan kjenne på usikkerhet, redsel, å ikke føle seg god nok, de har gjerne mange tanker som er vanskelig å sette ord på. Tanker og følelser som på sikt kan ødelegge livskvaliteten til barnet hvis de ikke blir håndtert. En livskvalitet mange foreldre tar for gitt.

Jeg opplever at dagens foreldre tar en mye større del i barnets liv enn før. De er opptatt av barnehagens pedagogiske innhold og søker mye mer veiledning enn tidligere. Dette er et godt tegn!

Likevel opplever jeg at mange foreldre skyver fra seg ansvaret når det kommer til å prate med barnet om vanskelige ting. Min oppfordring er at selv om ting er vanskelig, er det ekstremt viktig med en åpenhet rundt akkurat dette. Som forelder kan man ikke gjøre feil. Prat med barnet, spør og undre deg, grav. Selv om man kanskje ikke får det svaret man håpet på med en gang eller at barnet ikke åpner seg umiddelbart, vil barnet på sikt huske at du tok initiativ. Dette kan også føre til at man som forelder blir invitert til en uoppfordret samtale, med initiativ fra barnet – nettopp fordi barnet da vet at du er en voksen man kan prate med vanskelige ting om.

Dersom man får riktig tilnærming og støtte i å møte motgang og vanskelige situasjoner, vil barna stå bedre rustet til de utfordringene livet har å by på. Alle barn og unge vil på et eller annet tidspunkt befinne seg på et sårbart stadium i livet. Det er derfor viktig at de ansatte i barnehagene har god grunnleggende kompetanse om emosjonell og sosial utvikling. Vi har en svært viktig jobb, når det kommer til å legge til rette for trygg tilknytning, anerkjennende kommunikasjon og hjelp til å sette ord på følelser og tanker.

Jeg savner data og tall på nedstemthet, tristhet, destruktivt tankemønster og tanker små barn ikke skal bære. Som ansatt i barnehagesektoren vil jeg at vi skal være større og sterkere enn barnet – i hodet og i hjertet.

Ut ifra egne erfaringer, har jeg troen på at barn trenger rammer og autoritative ansatte/voksne rundt seg – som selvsagt jobber ut ifra omsorg. Jeg mener at dersom man har tydelige voksne, som veileder, har forventninger og gir de muligheter – vil barnet se en forutsigbar ansatt og voksen. Vi trenger voksne som ser barnet i kontekst. Kort fortalt vil det si, at det som påvirker samfunnet, vil også påvirke barnet. Vi ønsker å etterstrebe robusthet i samfunnet vårt. Barnehagen skal være en forebyggende arena på nettopp dette, og tidlig innsats må gjøres til noe mer enn bare et slagord.