«Det er ikke t-skjortevær!»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Sola skinte på en vårdag, og barna spurte om de kunne ta av seg jakken. Jeg sa ja.
Noen av barna hadde t-skjorte under jakken, og ville gå ut slik. Det fikk de også lov til.

På vei ut møtte jeg en annen ansatt i garderoben. Blikket var stramt.

«Det er ikke t-skjortevær.»

Så kom det, med tydelig ironi:

«Da kan jo barna få gå i shorts også.»

Barna hørte ikke tonen, bare ordene og jublet:

«Vi kan gå i shorts!»

Noen begynte å lete ivrig i garderoben. Andre hadde allerede tatt av seg buksa, lo og smilte mens de lette etter shortser som ikke fantes. Snart begynte de å diskutere om de heller kunne gå ut i truse.

Litt lettet svarte jeg:

«Hvis dere ikke har shorts, må dere ha på bukse.»

Det godtok de heldigvis, og gleden over å få gå ut i t-skjorte var fortsatt stor. Den andre ansatte hadde trukket seg bort.

Senere gikk jeg bort til kollegaen min og spurte:

«Er du fortsatt sint på meg?»

Hen smilte. Jeg fortalte hva som hadde skjedd i garderoben. Vi lo begge godt.

Det var en liten episode. Men egentlig handlet den om noe langt større. For hvem bestemmer hva som er riktig praksis i barnehagen?

Er det temperaturen ute? Foreldrenes forventninger? HMS? Erfaring? Den strengeste ansatte? Den tryggeste vurderingen? Barnets egen opplevelse av varme og kulde?

Rammeplanen sier ingenting om t-skjortevær. Den sier heller ikke når et tre er for høyt å klatre i, hvor mye herjelek som er greit, eller når et barn er gammelt nok til å gå alene bort til porten. Likevel må disse vurderingene tas – hver eneste dag.

Problemet er at «felles praksis» ofte ikke vokser frem fordi noe er pedagogisk best, men fordi den mest restrktive vurderingen vinner. Hvis én voksen er redd for at barna fryser, blir resultatet gjerne at alle må ha jakke. Hvis én er redd for klatring, blir treet forbudt. Hvis én er redd for konflikt, forsvinner herjeleken.

Trygghet blir lett definert som fravær av risiko, i stedet for tilstedeværelse av mestring. Det er forståelig. Ingen blir ringt opp fordi et barn fikk en fantastisk vårdag i t-skjorte. Men mange blir ringt opp hvis et barn blir vått, kaldt eller slår seg.

Slik formes praksis ofte mer av frykt enn av faglighet.

Dette handler også om arbeidsmiljø. De største konfliktene i barnehagen begynner sjelden med de store sakene. De begynner med de små friksjonene: Hvem som går ut først, hvem som alltid må rydde, hvem som tåler uro, hvem som sier nei, og hvem som sier ja. Det er der kulturen bygges.

Hvis ansatte hele tiden må manøvrere rundt hverandres frykt og personlige grenser, forsvinner kreativitet, humor og handlingsrom. Folk blir mer opptatt av å unngå kritikk enn av å skape gode dager for barna.

Men når uenighet tåles – når man kan gå bort etterpå og spørre «er du fortsatt sint på meg?» – og begge ler, da finnes det faktisk et arbeidsmiljø.

Da finnes det tillit.

Barnehagekvalitet handler ikke bare om bemanning, planer og kompetanseheving. Det handler også om voksne som tåler hverandre godt nok til å bruke skjønn sammen.

Noen ganger ser det ut som en diskusjon om t-skjorter. Men egentlig handler det om hele profesjonen.