Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Dokumentarfilmen
Store små mennesker, regissert av Gunhild Westhagen Magnor (2022), følger
venneparet Haakon og Balder gjennom et barnehageår. Vaskeseddelen hos NRK gir
oss et hint om hva vi kan forvente: «Balder og Haakon er to år og bestevenner.
Men overgangen til stor avdeling blir litt vanskelig». Det introduksjonen ikke
forteller oss er hvorfor overgangen til stor avdeling blir «litt vanskelig».
Uten å ha sett
filmen er det lett å gjøre seg slutningen om at overgangen til å skulle
forholde seg til nye voksenpersoner, nye rom og nye rutiner er det som gjør
overgangen vanskelig.
Anne-Erita Gunhildrud Berta underviser på barnehagelærerutdanningen ved USN.Foto: Privat
Det filmen
skildrer, derimot, er noe helt annet. Og det er smertefullt.
Det er de voksne
som gjør overgangen vanskelig. Ikke fordi de voksne er nye, eller fordi de ikke
er varme og imøtekommende overfor Balder og Haakon når de starter på stor
avdeling, men fordi de voksne tar avgjørelsen om å splitte to bestevenner.
Haakon og Balder
skal nemlig ikke flyttes over på samme avdeling samtidig. Haakon blir tre år
litt før Balder. Kanskje er det derfor han flyttes over før sommeren, mens
Balder må vente helt til høsten før han endelig skal gjenforenes med sin beste
venn?
Min kjennskap
til barnehageorganisasjonen gjør det lett for meg å tenke at årsaken til
splittelsen enten handler om økonomi eller fødselsdato. Flere av barnehagene
jeg kjenner til praktiserer flytting mellom avdelinger basert på fødselsdato,
gjerne i kombinasjon med hensyn til bemanningsnormens utløsning av antall
voksne per barn.
Rammeplanen,
barnehagens kanskje viktigste styringsdokument, bygger på FNs barnekonvensjon
og fordrer at det er barns beste som skal komme først i barnehagen. Valget om å
skille de to bestevennene ser ikke ut til å være tatt med grunnlag i mandatet
om barns beste. Her kunne jeg diskutert de uheldige ulempene en velmenende
bemanningsnorm medfører for enkeltbarns liv idet utløsningen av en ekstra
voksen for barn under tre år ofte fører til at barn flyttes på bakgrunn av fødselsdato
istedenfor sosialt og motorisk utviklingsnivå, men det får bli en annen
artikkel. I stedet vil jeg rette søkelys på den profesjonelle barnehagelæreren
og deres innvirkning på barns psykososiale miljø.
For det er ikke
bare avgjørelsen om å splitte opp to unge bestevenner jeg reagerer på i
skildringen av Balder og Haakons barnehagehverdag. Det er også de voksnes
håndtering og oppfatning av relasjonen og handlingene mellom de to bestevennene
– når de endelig gjenforenes.
Som Turid Pålerud
varsomt påpeker i sin anmeldelse av filmen på nettsiden barnehageforum.no
(30.11.22), skildrer regissøren en ganske typisk, norsk barnehage og
oppdragerkultur. Hun er nøye med å påpeke at de voksne slett ikke gjør en
dårlig jobb, de gjør det som forventes av dem i oppdragerkulturen i norske
barnehager.
Når Haakon og
Balder gjenforenes ser vi at de to prøver å finne sammen igjen. De prøver å
finne tilbake til samhørigheten, samspillet de hadde før de ufrivillig ble
skilt fra hverandre. Men det er ikke så lett. Det har skjedd noe i løpet av
tiden de har vært fra hverandre. Dynamikken er ikke den samme lenger, og vi
bevitner hvordan de strever med å finne sammen igjen, og her kommer de voksne
inn.
Balder og Haakon
prøver å finne sammen igjen ved det de voksne kaller å utfordre de strukturelle
rammene, men som kanskje bare er lek uten baktanker? Haakon og Balder hopper
fra krakkene i garderoben når de egentlig skal sitte pent og kle på seg. De ler
og lager lyder sammen ved matbordet, de gjør det de voksne kaller for å
«tulle». Jeg tror at Haakon og Balder ikke tuller, de bare er sammen. De er
bestevenner.
Annonse
Men for oss
voksne er det tull. Det forstyrrer forventningen om hva man skal gjøre ved et
matbord og hvordan vi skal forholde oss i en ventesituasjon. Dermed beslutter
de voksne at vennene igjen skal skilles. De får ikke lenger sitte ved siden av
hverandre, verken ved matbordet, i garderoben eller i samlingsstund. De to
bestevennene får enda en hindring for å finne sammen i vennskapet, og det
regissøren skildrer er nettopp vanskelighetene de to opplever.
De havner i
konflikter med hverandre, og det er vondt for dem begge. De vil jo være sammen,
men nå er alt annerledes. Det er ikke som før.
Dokumentaren er
en brilliant mulighet til å diskutere profesjonsetikk, barns beste, pedagogisk
praksis og barnehagen som organisasjon. Men for å dra nytte av de uendelige
mulighetene dokumentaren gir til å drive endrings- og utviklingsarbeid i den
gjengse barnehage, trenger vi våkne, profesjonelle barnehagelærere. I en
barnehage jeg kjenner til ble nettopp dokumentaren brukt som et ledd i
utviklingsarbeidet, skjønt med en noe uheldig innfallsvinkel.
Spørsmålet de
stilte seg var ikke «hvordan påvirker voksnes praksis barns reaksjoner og
handlinger», for eksempel. Problemstillingen var snarere: «Hvorfor er Haakon så
slem?»
Når
utgangspunktet er at det åpenbart frustrerte, sårede, forvirrede barnet som prøver
å finne tilbake til bestevennen sin, stadig motarbeidet av de voksnes
vilkårlige bestemmelser, er at han er «slem», kommer vi ikke særlig langt i å
utvikle barnehagen som en lærende organisasjon. Vi må i stedet tørre å stille
spørsmål ved egen praksis. Vi må våge å kjenne på at det ubehagelige har med
oss voksne å gjøre. Vi må anerkjenne at det aldri er barnet det er noe
feil med.
Vi må rette
søkelyset mot oss selv. Oss selv som voksenpersoner, som maktinnehavere, som
beslutningstakere. Hvis vi ikke greier det, kan vi ikke kalle oss profesjonelle
barnehagelærere. Det er nettopp derfor barnehagelærerutdanningen og hver enkelt
barnehage har et ansvar for å utdanne profesjonelle barnehagelærere som tør å
rette søkelyset innover, tør å ikke la seg fornærme av kritikk utenfra, og våger
å være en profesjonell barnehagelærer som tar barns beste på alvor.
Barnehagelæreren
har et enormt ansvar. Barnehagelæreren har ansvar for at barna opplever
trygghet i barnehagen. Dette ble tydeliggjort med innføring av kapittel 8 i
barnehageloven i 2020, som konstaterer at alle barn har rett til et trygt og
godt psykososialt barnehagemiljø. De har ansvar for at barnets beste alltid
står i sentrum, selv når det betyr at mat ikke spises opp eller at det blir
litt ekstra støy i en overgangssituasjon.
I filmen har vi
kun blikk på Haakon og Balder, kanskje var det et annet barns beste som ble
hensyntatt når de to ikke fikk lov til å hoppe fra krakken i garderoben, dette
kan vi ikke vite. Men det vi ser, er at voksne tar avgjørelser på vegne av barn,
med en direkte innvirkning på Haakon og Balders psykososiale barnehagemiljø.
Det er et stort ansvar, som krever en faglig tung profesjonalitet.
Den hektiske hverdagen i norske barnehager er ofte preget av liten personaltetthet. Dagens bemanningsnorm gjør at mange barn får urovekkende liten tid med de ansatte, og at de ansatte får uholdbare arbeidsforhold. Det er ikke uten grunn at barnehagesektoren er den med høyest sykefravær. I tillegg er relasjonskompetansen varierende fra barnehage til barnehage. Kombinert skaper disse faktorene en uforutsigbar hverdag, for mange av våre minste. Barna våre fortjener en trygg og forutsigbar barnehagehverdag, med varme og kompetente ansatte. For barna våre er fremtiden, og vi sitter på ansvaret deres fremtidige psykiske helse. Et enormt ansvar som må prioriteres NÅ.
Så hvordan kan vi skape bedre barnehager for store og små mennesker? Det skal vi diskutere når vi inviterer til samtale med utgangspunkt i filmen «Store små mennesker» av filmskaper Gunhild Westhagen Magnor.
I tillegg til Gunhild selv kommer psykologspesialistene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson fra Tilknytningspsykologene, forfatter og tidligere barne-familie og likestillingsminister Inga Marte Torkildsen, professor i barnehage pedagogikk Anne Greve, Palma Kleppe fra Barnehageopprøret og forfatter og journalist Kjersti Salvesen - som denne kvelden styrer ordet.
Sendingen går live på Facebook og vil sendes fra sidene til Foreldrelandsbyen, Sant & Usant, Barnehageopprøret, Inga Marte Torkildsen, Tilknytningspsykologene og Kjersti Salvesen.