Det er de voksne som gjør overgangen vanskelig

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Dokumentarfilmen Store små mennesker, regissert av Gunhild Westhagen Magnor (2022), følger venneparet Haakon og Balder gjennom et barnehageår. Vaskeseddelen hos NRK gir oss et hint om hva vi kan forvente: «Balder og Haakon er to år og bestevenner. Men overgangen til stor avdeling blir litt vanskelig». Det introduksjonen ikke forteller oss er hvorfor overgangen til stor avdeling blir «litt vanskelig».

Uten å ha sett filmen er det lett å gjøre seg slutningen om at overgangen til å skulle forholde seg til nye voksenpersoner, nye rom og nye rutiner er det som gjør overgangen vanskelig.

Det filmen skildrer, derimot, er noe helt annet. Og det er smertefullt.

Det er de voksne som gjør overgangen vanskelig. Ikke fordi de voksne er nye, eller fordi de ikke er varme og imøtekommende overfor Balder og Haakon når de starter på stor avdeling, men fordi de voksne tar avgjørelsen om å splitte to bestevenner.

Haakon og Balder skal nemlig ikke flyttes over på samme avdeling samtidig. Haakon blir tre år litt før Balder. Kanskje er det derfor han flyttes over før sommeren, mens Balder må vente helt til høsten før han endelig skal gjenforenes med sin beste venn?

Min kjennskap til barnehageorganisasjonen gjør det lett for meg å tenke at årsaken til splittelsen enten handler om økonomi eller fødselsdato. Flere av barnehagene jeg kjenner til praktiserer flytting mellom avdelinger basert på fødselsdato, gjerne i kombinasjon med hensyn til bemanningsnormens utløsning av antall voksne per barn.

Rammeplanen, barnehagens kanskje viktigste styringsdokument, bygger på FNs barnekonvensjon og fordrer at det er barns beste som skal komme først i barnehagen. Valget om å skille de to bestevennene ser ikke ut til å være tatt med grunnlag i mandatet om barns beste. Her kunne jeg diskutert de uheldige ulempene en velmenende bemanningsnorm medfører for enkeltbarns liv idet utløsningen av en ekstra voksen for barn under tre år ofte fører til at barn flyttes på bakgrunn av fødselsdato istedenfor sosialt og motorisk utviklingsnivå, men det får bli en annen artikkel. I stedet vil jeg rette søkelys på den profesjonelle barnehagelæreren og deres innvirkning på barns psykososiale miljø.

For det er ikke bare avgjørelsen om å splitte opp to unge bestevenner jeg reagerer på i skildringen av Balder og Haakons barnehagehverdag. Det er også de voksnes håndtering og oppfatning av relasjonen og handlingene mellom de to bestevennene – når de endelig gjenforenes.

Som Turid Pålerud varsomt påpeker i sin anmeldelse av filmen på nettsiden barnehageforum.no (30.11.22), skildrer regissøren en ganske typisk, norsk barnehage og oppdragerkultur. Hun er nøye med å påpeke at de voksne slett ikke gjør en dårlig jobb, de gjør det som forventes av dem i oppdragerkulturen i norske barnehager.

Når Haakon og Balder gjenforenes ser vi at de to prøver å finne sammen igjen. De prøver å finne tilbake til samhørigheten, samspillet de hadde før de ufrivillig ble skilt fra hverandre. Men det er ikke så lett. Det har skjedd noe i løpet av tiden de har vært fra hverandre. Dynamikken er ikke den samme lenger, og vi bevitner hvordan de strever med å finne sammen igjen, og her kommer de voksne inn.

Balder og Haakon prøver å finne sammen igjen ved det de voksne kaller å utfordre de strukturelle rammene, men som kanskje bare er lek uten baktanker? Haakon og Balder hopper fra krakkene i garderoben når de egentlig skal sitte pent og kle på seg. De ler og lager lyder sammen ved matbordet, de gjør det de voksne kaller for å «tulle». Jeg tror at Haakon og Balder ikke tuller, de bare er sammen. De er bestevenner.

Men for oss voksne er det tull. Det forstyrrer forventningen om hva man skal gjøre ved et matbord og hvordan vi skal forholde oss i en ventesituasjon. Dermed beslutter de voksne at vennene igjen skal skilles. De får ikke lenger sitte ved siden av hverandre, verken ved matbordet, i garderoben eller i samlingsstund. De to bestevennene får enda en hindring for å finne sammen i vennskapet, og det regissøren skildrer er nettopp vanskelighetene de to opplever.

De havner i konflikter med hverandre, og det er vondt for dem begge. De vil jo være sammen, men nå er alt annerledes. Det er ikke som før.

Dokumentaren er en brilliant mulighet til å diskutere profesjonsetikk, barns beste, pedagogisk praksis og barnehagen som organisasjon. Men for å dra nytte av de uendelige mulighetene dokumentaren gir til å drive endrings- og utviklingsarbeid i den gjengse barnehage, trenger vi våkne, profesjonelle barnehagelærere. I en barnehage jeg kjenner til ble nettopp dokumentaren brukt som et ledd i utviklingsarbeidet, skjønt med en noe uheldig innfallsvinkel.

Spørsmålet de stilte seg var ikke «hvordan påvirker voksnes praksis barns reaksjoner og handlinger», for eksempel. Problemstillingen var snarere: «Hvorfor er Haakon så slem?»

Når utgangspunktet er at det åpenbart frustrerte, sårede, forvirrede barnet som prøver å finne tilbake til bestevennen sin, stadig motarbeidet av de voksnes vilkårlige bestemmelser, er at han er «slem», kommer vi ikke særlig langt i å utvikle barnehagen som en lærende organisasjon. Vi må i stedet tørre å stille spørsmål ved egen praksis. Vi må våge å kjenne på at det ubehagelige har med oss voksne å gjøre. Vi må anerkjenne at det aldri er barnet det er noe feil med.

Vi må rette søkelyset mot oss selv. Oss selv som voksenpersoner, som maktinnehavere, som beslutningstakere. Hvis vi ikke greier det, kan vi ikke kalle oss profesjonelle barnehagelærere. Det er nettopp derfor barnehagelærerutdanningen og hver enkelt barnehage har et ansvar for å utdanne profesjonelle barnehagelærere som tør å rette søkelyset innover, tør å ikke la seg fornærme av kritikk utenfra, og våger å være en profesjonell barnehagelærer som tar barns beste på alvor.

Barnehagelæreren har et enormt ansvar. Barnehagelæreren har ansvar for at barna opplever trygghet i barnehagen. Dette ble tydeliggjort med innføring av kapittel 8 i barnehageloven i 2020, som konstaterer at alle barn har rett til et trygt og godt psykososialt barnehagemiljø. De har ansvar for at barnets beste alltid står i sentrum, selv når det betyr at mat ikke spises opp eller at det blir litt ekstra støy i en overgangssituasjon.

I filmen har vi kun blikk på Haakon og Balder, kanskje var det et annet barns beste som ble hensyntatt når de to ikke fikk lov til å hoppe fra krakken i garderoben, dette kan vi ikke vite. Men det vi ser, er at voksne tar avgjørelser på vegne av barn, med en direkte innvirkning på Haakon og Balders psykososiale barnehagemiljø. Det er et stort ansvar, som krever en faglig tung profesjonalitet.