Da koronabarnehagen ble «superbarnehagen»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Da en mor sommeren 2021 beskrev barnehagen som en «superbarnehage» for barnet sitt under koronatiden, var det et utsagn som inviterte til ettertanke. Hva var det som gjorde at en periode preget av restriksjoner, kohorter og smittevern samtidig kunne oppleves som en styrket barnehagehverdag?

I lys av årets tema for barnehagedagen – rom for alle – er det særlig relevant å undersøke hvilke erfaringer fra pandemien som kan gi innsikt i hvordan barnehagen kan skape inkluderende fellesskap. Som styrer i en barnehage som tilbringer store deler av dagen ute i naturen, enten i skogen eller ved sjøen, mener jeg det er viktig å dvele ved noen av erfaringene mange gjorde seg i den tiden pedagogikken «flyttet ut av barnehagen».

Endrede rammer – endrede relasjoner

Forskerne Anna Moxnes, Therese Wilhelmsen og Anne-Line Bjerknes (2020) gjennomførte en studie hvor 71 personer fra 52 barnehager i Viken, Vestfold og Telemark i perioden april-juni 2020, bidro med sine erfaringer fra «koronabarnehagen». Studien viste at små, stabile grupper og kortere åpningstid førte til tettere relasjoner mellom barn og ansatte. Informantene rapporterte om mer ro, færre konflikter og en tydeligere opplevelse av tilhørighet i barnegruppene.

Et gjennomgående funn var at økt bruk av naturen som arena bidro til positive erfaringer som mange ønsket å videreføre.

Naturen fungerte ikke bare som et smittevernstiltak, men som en pedagogisk ressurs som åpnet for fleksibilitet, variasjon og nye former for samspill. Dette samsvarer med internasjonal forskning som viser at naturmiljøer kan redusere stress, fremme samarbeid og gi barn større handlingsrom.

Faglighet i bevegelse

I min egen masteroppgave (2022) intervjuet jeg barnehagelærere om deres erfaringer med faglighet og barns trivsel under pandemien. Et sentralt funn var at mange opplevde at profesjonsutøvelsen fikk bedre vilkår når hverdagen ble mindre styrt av faste rutiner og mer preget av lek, relasjoner og tilstedeværelse. Det var ingen ytre forstyrrelser som fjernet pedagogen fra gruppen, eller som bidro til følelsen av å måtte være flere steder på en gang. En pedagog ordsatte det på denne måten: «…endelig kunne jeg være den pedagogen jeg ønsker å være, gjennom å ha tid til barna 100 % i sentrum. Med skogen som boltreplass fant vi sammen utforskende, sanselige, kroppslige møteplasser. Vi var sammen om opplevelsen. Vi lekte, hylte og løp. Det var en lykkefølelse».

Barnehagelærerne beskrev hvordan naturen bidro til å utvide både det fysiske og det pedagogiske rommet. Barn som ofte ble korrigert inne, fikk nye muligheter til å delta og mestre. En informant uttrykte det slik: «Det gjorde ikke noe at barna satt på en stubbe og spiste litt her og der eller gikk litt til og fra. Det var rom for det.» Denne romsligheten smittet også over på de ansatte, som opplevde større forståelse for barns ulike uttrykksformer ute i naturen. Man ble en romsligere profesjonsutøver ute sammen med barn. Dette bidro til at barna i fellesskapet og barnet som selvstendig individ ble møtt og forstått på en annen eller ny måte.

Barndomsforskeren Annette Boye Koch (2012) skriver om hvordan barn, når de skal fortelle om hva som gjør at de trives og har det bra i barnehagen peker på barnefellesskapet og leken som vesentlige faktorer. De tildeler ikke voksne stor betydning når de skal fortelle om trivselsfaktorer, men ser ut til å verdsette de mulighetene man har for å være i barnefellsskap, gjennom plassen de voksne gir disse fellesskapene. Kanskje er dette et moment som er verdt å dvele ved.

Får disse fellesskapene mer plass ute i naturen? Gir vi fra oss makt og kontroll på en annen måte ute, enn innenfor barnehagenes vegger? Jeg undres. Jeg undres også på om barnehager som tilbringer mesteparten av sin tid utendørs i naturen også blir mer kritiske til hvilke verktøy og programmer de tar i bruk som støtte i det pedagogisk arbeidet. Kanskje er det nok med barnehagelærerens profesjonskunnskap og tid, rom og ro til å være sammen uten ytre «støy».

Naturen som inkluderende praksis

Flere barnehagelærere fortalte at barn som kunne streve i organiserte situasjoner, fungerte bedre ute. Måltider, overgangssituasjoner og lek ble mindre preget av at ansatte måtte korrigere barn eller være tett på i samspill med andre barn. Hverdagen og de ansatte fikk en større grad av fleksibilitet, og mindre «regelrytteri». Dette bidro til å skape nye dynamikker i barnegruppene, der barn fikk endret status og nye posisjoner i fellesskapet.

Naturen bidro dermed til å utjevne forskjeller – ikke ved å gjøre barna likere, men ved å gi større rom for variasjon. Det ble tydelig at inkludering ikke bare handler om tilrettelegging, men om å skape miljøer der ulike måter å være barn på faktisk får plass. En informant i mitt materiale sa det på denne måten: «…vi var likeverdige, barn og voksne, og det var tid til å høre hva barna ønsket. Det ble et fellesskap og tilhørighet i gruppen. Det var ikke stress, ingen brudd i leken og vi så at alle trakk mot fellesskapet…».

Lærdommer for en post-pandemisk barnehage

Erfaringene fra koronatiden peker på flere forhold som er relevante for dagens barnehagepolitikk og -praksis:

• Små grupper og stabile relasjoner styrker barns trivsel og tilhørighet.
• Naturen som lekeplass og som lærings- og omsorgsarena gir fleksibilitet og reduserer åpenbart behovet for korrigering og definisjonsmakt.
• Profesjonsfaglig handlingsrom øker når hverdagen ikke er overstyrt av detaljerte rutiner eller plikter som hindrer eller reduserer pedagogens mulighet for tilstedeværelse i gruppen gjennom dagen.
• Styreren som et beskyttende skjold for hva som skal pålegges pedagogene av arbeid der konsekvensen er at de får mindre tid sammen med barna,
• Inkludering forutsetter romslighet – både fysisk, organisatorisk og pedagogisk.

Når en mor omtaler barnehagen som «superbarnehagen», er det ikke et uttrykk for at pandemien var en ønsket situasjon. Det er et uttrykk for at barnehagen, under krevende rammer, klarte å skape et miljø der barnet hennes opplevde mestring, fellesskap og anerkjennelse.

Dette er kanskje den viktigste lærdommen å ta med videre: At rom for alle ikke først og fremst skapes gjennom slagord, men gjennom strukturer, relasjoner og pedagogiske valg som gir barn reell plass – både fysisk og psykisk til å være seg selv i fellesskapet.