DEBATT
Barnehagestyrer Trine Hofseth skriver om den vanskelige tilvenningen som både foreldre og barn skal i gjennom. Og hvordan de ansatte kan bidra. Illustrasjonsfoto: Getty Images
MachineHeadz
Første møte med barnehagen
I dag ser jeg mor utenfor mitt vindu når hun går mot jobben. Jeg ser hun tørker en liten tåre, og jeg vet det gjør kjempevondt i mammahjertet å gå fra sønnen. Hun ser meg i vinduet. Jeg vinker, og hun gir meg tommel opp-tegnet. Så godt at hun traff en pedagog med forståelsen av at for å få barnet trygt, var det aller viktigste at mor var trygg, skriver Trine Hofseth.
«Hei, velkommen til barnehagen begge to» sier pedagogisk leder til en forsiktig mamma som står i døråpningen til barnehagen. Det er første dag i barnehagen.
Det oser usikkerhet både av kroppsholdning og blikk, der hun står og krampaktig holder barnet sitt inntil seg.
Mamma mumler hei med tynn og usikker stemme.
Første møte med barnehagen
Pedagogisk leder fortsetter å snakke med henne mens hun viser henne plassen barnet har fått i garderoben.
Forteller litt om hva som kan være lurt å ha i skiftekurven og litt praktiske ting rundt klær og skotøy.
Hun småsnakker med både mor og barn, og spør hvordan sommeren har vært og er genuint interessert i begge to, selv om fokuset nå er mest rettet mot mor.
Jeg ser at mor løsner grepet om barnet sitt litte grann, og skuldrene senkes noen hakk.
Inn på avdelingen
«Skal vi gå inn på avdelingen - spør pedagogen - og hilse på den andre?»
Mors skuldre går opp igjen og grepet blir fastere. På avdelingen er det flere barn og foreldre som har sin første dag i barnehagen.
Noen gjør dette for første gang, men andre har gjort det før. Pedagogen blir med mor rundt mens hun hilser på de ansatte, noen av foreldrene og viser henne og barnet avdelingen. Mor bærer barnet tett hele tiden.
Det siste jeg ser før jeg går ut fra avdelingen er at mor setter seg nølende ned på gulvet sammen med pedagogen, som nå henvender seg mer til barnet og fanger hans oppmerksomhet med en fargerik leke.
Tre dager senere
Tre dager senere er jeg igjen på avdelingen når mor kommer inn i barnehage. Hun kommer inn med trygghet i blikket og setter fra seg barnet på gulvet mens hun sier «HEI» med høy klar stemme
Mor går ut av rommet etter å ha sagt «ha det» til barnet sitt og vi setter oss ned på kjøkkenet og tar en kaffe sammen. Jeg er nysgjerrig på hva hun tenkte da hun kom første dagen og kommenterer den usikre holdningen.
«JA, det var så vanskelig» sier hun. «Jeg hadde jo vært her før sommeren og hilst på dere og visste hvor barnet mitt skulle og hvem han skulle være sammen med.
Men jeg var så uforberedt på at det skulle være så vondt og vanskelig å levere han fra meg. Jeg følte at jeg sviktet han»
Jeg kommenterer at jeg så det, men hva har gjort henne tryggere?
«Det er fortsatt forferdelig å levere han fra seg. Han gråter, og det eneste jeg vil er å holde ham og trøste ham.
Men måten jeg ble tatt imot på av pedagogisk leder var så riktig for meg» sier hun og fortsetter: «Hun tok min redsel og usikkerhet på alvor og alt jeg fortalte om barnet mitt ble skrevet ned og tatt hensyn til.
Det gjorde at jeg følte at jeg kunne stole på dem og da klarte jeg å slappe av.»
Det er vanskelig å levere fra seg det kjæreste man har til mennesker man ikke kjenner, selv om man vet at dette er mennesker med kompetanse og erfaring med barn.
Det kjæreste man har
Mor og jeg blir sittende å prate om løst og fast i forhold til barnehage generelt, om vår barnehage spesifikt og om tilvenningens utfordringer for barnet og foreldrene.
Jeg kunne trygge mor på at den følelsen hun hadde var helt normal og at de aller fleste kjenner på dem i større eller mindre grad.
Det er vanskelig å levere fra seg det kjæreste man har til mennesker man ikke kjenner, selv om man vet at dette er mennesker med kompetanse og erfaring med barn og som ser deres behov i en barnehagehverdag.
Jeg sa også at hun når som helst kunne ringe til avdelingen og høre hvordan det går med ham. Hun takker for en fin samtale og jeg takker henne for kloke ord og tanker og for at hun er så ærlig på hvor vanskelig det er for henne.
Trygghet i barnehagen
I dag ser jeg mor utenfor mitt vindu når hun går mot jobben. Jeg ser hun tørker en liten tåre og jeg vet det gjør kjempevondt i mammahjertet å gå fra sønnen.
Hun ser meg i vinduet. Jeg vinker, og hun gir meg tommel opp-tegnet.
Så godt at hun traff en pedagog med forståelsen av at for å få barnet trygt, var det aller viktigste at mor var trygg.
Vårt yrke har mange paletter og fargenyanser når det gjelder å lese de menneskene vi står overfor- om det gjelder små eller store med følelser som trengs å bli tatt på alvor.
Det er det fineste og vanskeligste ved vårt yrke. Det finnes så mange forskjellige typer mennesker som trenger ulike måter å bli sett på og som opplever tilvenning i barnehagen på forskjellige måter.
For denne mammaen var det den pedagogen som gjorde henne trygg og tilvenningen bra for både mor og sønn.
