I KDs ferske brosjyre står noe som ikke fins i lovforslaget

«Reduksjonen skal fordeles jevnt»

Dersom det er overkapasitet i barnehagesektoren lokalt, og foreldrene har full frihet til å velge det barnehagetilbudet som de ønsker for sine barn, vil de mest foretrukne barnehagene få fylt sine plasser, mens andre kan få ledig kapasitet.

Regjeringen skriver:

«I vurderingen skal kommunen ta utgangspunkt i at reduksjonen skal fordeles jevnt mellom barnehagene i kommunen.»

Dette innebærer at de mest foretrukne barnehagene får færre plasser å tilby sine søkere, mens de barnehagene som ikke like mange foreldre foretrekker, får flere barn.

Et tenkt (og svært forenklet) eksempel: Barnehage A og barnehage B har begge 60 plasser. De siste årene er det blitt færre småbarnsfamilier i barnehagenes nærområde. Barnehage A er av ulike grunner foretrukket av foreldrene og får fortsatt fylt sine plasser, mens barnehage B ikke får fylt mer enn 40 plasser. For at nedgangen skal fordeles jevnt, reduserer kommunen antall godkjente plasser i barnehage A til 50.

Retten til å søke om plass opprettholdes – i hvert fall på papiret. Men en konsekvens er at færre familier får oppfylt sine førsteønsker. Ti familier som under dagens regelverk ville valgt barnehage A, må nå «velge» barnehage B.

Slik svekker lovforslaget foreldrenes valgfrihet.

«Legge vekt på behovet»

Den foreslåtte lovteksten fortsetter:

«Kommunen skal også legge vekt på behovet for barnehageplasser i ulike deler av kommunen og behovet for å opprettholde barnehageplasser i barnehager med en særskilt profil.»

Utgangspunktet er altså at en nedgang i barnetall skal fordeles jevnt mellom barnehagene. Men så skal kommunen i tillegg ta stilling til hva slags type profilbarnehager det er særlig behov for.

Hva slags søkertall en barnehage har, er i høringsnotatet ikke nevnt som et selvstendig kriterium for kommunens vurderinger.

Altså mener regjeringen at det er kommunen – ikke familiene – som skal avgjøre hvilke barnehageplasser det er behov for.

Dette gir grunn til å minne om at kommunen er til for familiene – ikke omvendt.

PBL forutsetter at den enkelte familie vet bedre enn kommunen hvilke barnehager som best oppfyller barnets og familiens behov.

De som ønsker plass i en friluftsbarnehage, bør kunne gjøre det uten kommunal overstyring. Men det samme bør de som ønsker en plass i en barnehage uten en «særskilt profil».

Derfor bør søkertallene være det som avgjør hvor mange barn det skal være i den enkelte barnehage, så lenge man holder seg innenfor barnehagens godkjente leke- og oppholdsareal.

Alt annet er en svekkelse av foreldrenes rett til å velge barnehage. (...)

Kilde: Pbl.no

(…) Adgangen til å redusere antallet barnehageplasser en barnehage er godkjent for, skal gjelde kun når det er nødvendig for å hindre overkapasitet i hele eller deler av kommunen. Departementet viser til at kommunen har plikt til å likebehandle private og kommunale barnehager når den utfører oppgaver som barnehagemyndighet, jf. barnehageloven § 11. Kommunen skal også likebehandle ulike private aktører, med mindre det i et konkret tilfelle foreligger saklige og relevante hensyn som gir grunn til å forskjellsbehandle. Utgangspunktet skal derfor være at reduksjon i antall barnehageplasser skal fordeles jevnt mellom barnehagene, både private og kommunale barnehager. Kommunen kan for eksempel ikke redusere plasser i kun én privat barnehage, dersom den kan oppnå det samme med å redusere like mange plasser fordelt på flere barnehager.

Forslaget innebærer at kommunen må kunne begrunne en reduksjon av antall barnehageplasser ut fra behovet for barnehageplasser i hele eller deler av kommunen. Ulike steder i en kommune kan ha ulik dekningsgrad av barnehageplasser. Kommunen skal derfor ta hensyn til om det blir overkapasitet i kommunen som helhet, men også i deler av kommunen. Det kan for eksempel være behov for å øke antall barnehageplasser i områder som har underdekning, og tilsvarende redusere antall plasser i områder som har overkapasitet. Dersom en barnehage kan vise til at reduksjonen fører til at den får problemer med å opprettholde økonomisk forsvarlig drift, og står i fare for å måtte legge ned, skal kommunen vektlegge dette i den helhetlige vurderingen av kapasiteten i kommunen.

Når kommunen skal vurdere behovet for barnehageplasser kan det også være relevant å vektlegge om det er særlig etterspørsel etter noen typer barnehagetilbud i kommunen. Dersom det er særlig høye søkertall til for eksempel friluftsbarnehager eller gårdsbarnehager og det er få slike barnehager, bør kommunen ha mulighet til å bevare flere plasser i disse barnehagene. Departementet foreslår derfor å lovfeste at kommunen skal legge vekt på om det er behov for å opprettholde plasser i barnehager med en særskilt profil. Dette vil gi kommunen en mulighet til å vektlegge en eventuell etterspørsel etter barnehageplass i barnehager med ulike profiler, som for eksempel samiske barnehager, friluftsbarnehager eller barnehager med et tilrettelagt tilbud for barn med nedsatt funksjonsevne.

Departementet understreker at hovedregelen skal være en jevn reduksjon av barnehageplasser i de ulike barnehagene i kommunen, og at det bare unntaksvis vil være aktuelt med en forskjellsbehandling ut fra hensynene nevnt ovenfor. Dersom en reduksjon ikke er jevnt fordelt mellom barnehagene, må kommunen begrunne det ut fra behovet for barnehageplasser i de enkelte områdene i kommunen eller at det er behov for å opprettholde noen flere plasser i enkelte typer barnehager basert på etterspørselen. Kommunen skal likebehandle barnehager som ligger i samme område i kommunen og som har et likt tilbud. Det vil for eksempel ikke være tillatt å nedjustere antall barnehageplasser i en barnehage som inngår i en barnehagekjede og samtidig opprettholde godkjenningen uendret for en enkeltstående barnehage, med mindre dette kan begrunnes ut fra hensynene i loven. (…)

Kilde: Høringsnotatet side 87-88.