DEBATT

Det er viktig å oppdage de sårbare barna og ha nok fokus på hvordan de faktisk har det i barnehagen og på skolen.

– Han har ikke byttetøy i dag heller!

– Er vi bevisst våre ordvalg og vår tilrettelegging rundt de sårbare barna? spør Erle Sellevåg. De barna som aldri har med seg matpakke eller byttetøy.

Publisert Sist oppdatert

Barnas matpakke trekkes opp av sekkene. De er flotte med smilefjes og friske farger. Og der sitter Jonatan og kjenner seg forvirret. Hvorfor er det slik? Han får skiver smurt av den voksne, og fikk ikke velge pålegget sitt. Igjen. Han tøyser og gjør ablegøyer, barna rundt ham ler. Dette er hans forsvarsmur, noe de færreste vet.

I garderoben slenges dressene på gulvet, skoene skal på. Jonatan sin dress har hull i og den er skittenblå. Det mangler en knapp og strikken er vekk. Han vet hva som venter, han blir kald og våt. Ikke som de andre, som bærer brannmannregntøy og regnvotter som varmer. Heldigvis fikk han låne en fleece i dag også.

Så kommer de inn igjen, jammen var det gøy ute. Der er de like, der leker de i sin sosiale trygghet sammen. Så fritt, så enkelt. Han er rask og klatrer høyt. Her synes ikke forskjeller like godt som andre steder. Men Jonatan venter på kommentaren:

– Han har ikke byttetøy i dag heller. Han får låne av Alexander, men nå får de se å komme tilbake med det.

Hvorfor alltid meg, tenker Jonatan? Hvorfor ikke Alexander? Han kunne ønske han kunne låne vekk klær til Alexander en gang, det hadde vært fint. Det våte tøyet slenges i en pose og henger der til det står.

Åh, nå kom han på noe. Det er lekedag i dag. Kanskje han får låne en leke? Jannicke som jobber i barnehagen, bruker å ha en på lur til Jonatan, en dinosaur.

Så får han det med seg, som alltid:

– Hvorfor får Jonatan en sånn?

– Han hadde ikke med seg leke i dag, så han fikk låne en.

Når den klumpen er svelget, kan han starte sin jakt på å få låne en stilig leke han ikke har hjemme.

Han er litt annerledes, Jonatan. Og han vet det. Han vet det i en alder av fire år. Han føler det, han ser blikkene, blikkene av medlidenhet og oppgitthet over mor. Han hører bemerkningene fra sine venner, som barn er, brutalt ærlige. Han er ikke fullt ut bevisst sin egen forsvarsmur, men forhåpentligvis skjønner de voksne det.

Men så godt at Jonatan går i barnehage, her er han ønsket og viktig. Her har han sin plass, sitt støttesystem. Verre er det på skolen. Hvem skal da skjerme Jonatan? Lærere kan prøve, men rutter med det få.

Da er det viktig at Jonatan lærer seg at han er viktig, at han er god, herlig, snill og alle andre viktige benevnelser, slik at han er best mulig rustet første skoledag, mellom alle matpakkebarna der ute.

Vi snakker og leser mye om hvordan oppdage de sårbare barna, hvordan de har det hjemme. Men har vi nok fokus på hvordan de faktisk har det i barnehagen og på skolen? Er vi bevisst vårt ordvalg og vår tilrettelegging rundt disse barna?

Powered by Labrador CMS