KRONIKK

Når det gjelder arbeidet med natur og økologi i forbindelse med bærekraft, så er jeg overbevist om at «less is more», skriver Lisa Annika Brandt.
Når det gjelder arbeidet med natur og økologi i forbindelse med bærekraft, så er jeg overbevist om at «less is more», skriver Lisa Annika Brandt.

«Miljøsertifisering i barnehagen – tilbake til røttene!»

Bamsebo barnehage i Kristiansand har valgt å gå helt tilbake til røttene når det gjelder arbeid med miljø og bærekraft. Pedagogisk leder Lisa Annika Brandt forteller her om hvilke perspektiver de har tatt utgangspunkt i.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

På arbeidsplassen min – Bamsebo Barnehage i Kristiansand – jobber vi for tiden med å få en miljøsertifisering på plass. En sertifisering innebærer en masse praktiske tiltak, som for eksempel et økt fokus på innkjøp og søppelsortering. Samtidig skal barnehagens personale innarbeide miljøfokuset i institusjonens pedagogiske arbeid. Dette har jeg fått lov til å være med å fasilitere.

Å arbeide med miljø og bærekraft er et bredt anliggende. Ikke bare handler det om natur og økologi, men også om at vi må bli bevisste på å fordele jordens ressurser mer holdbart og rettferdig. Det sistnevnte imøtekommer vi med en økt satsning på arbeidet med mangfold og likestilling. Også her prøver vi å gå tilbake til det pedagogiske fundamentet (se min tidligere debatartikkel om mangfoldsuka for inspirasjon).

I denne teksten ønsker jeg å dele Bamsebo Barnehages tanker rundt arbeidet med natur og økologi.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Lisa Annika Brandt tar master i Barnehagekunnskap ved UiA og er pedagogisk leder i Bamsebo Barnehage i Kristiansand.</span>
Lisa Annika Brandt tar master i Barnehagekunnskap ved UiA og er pedagogisk leder i Bamsebo Barnehage i Kristiansand.

Fra et stort fokus på didaktiske aktiviteter tilbake til det egentlige fundamentet

Det finnes store mengder av inspirerende materiell til pedagogiske opplegg i arbeid med natur og miljø: Fra Grønt Flagg sine hjemmesider, til forskerfrø.no og naturvakt.no. Og ikke minst steder som Idebroen.no, hvor barnehageansatte deler av sin kreativitet. Ett tips: Følger man Facebookgruppen «Flyveblomsten», kan man ta del i barnehagelærerstudent Erik Askelands gavmilde deling av «Pokemonkort» med norske insekter og dyr.

Disse kildene vil vi helt sikker benytte oss av, men for å arbeide mer med refleksjonen fra personalets side ønsket vi å gå helt tilbake til røttene.

Danske Søren Witzel Clausen og Mette Nørregaard Christensen påpeker at barns naturopplevelser er fundamentet for tilegnelsen av naturfaglige ferdigheter og kunnskap, som igjen gjør det mulig senere å få holdninger til miljøspørsmål (Clausen & Christensen, 2004, s. 5). De har i forbindelse med dette skapt en pyramidemodell med fire trinn.

De to nederste trinnene er fortsatt ganske konkrete. Første trinn forholder seg til at barn skal få opplevelser ved å være aktiv i, bruke sansene, og gjennom det bli glade i naturen. På neste trinn skal barna tilegne seg ferdigheter i å beskrive og undersøke den. Tredje og fjerde trinn blir mer abstrakte. På tredje trinn bør barna tilegne seg kunnskap om naturen og hvordan mennesker påvirker denne. Først på fjerde trinn – på grunnlag av alt det andre – bør en arbeide med at barna kan tilegne seg holdninger og ta stilling til miljøspørsmål.

Om en liker det eller ikke, så anses barnehagen som en del av barns utdanningsløp. Det jeg tenker er viktig å huske på, er at det er snakk om starten på et langt (!) løp. Clausen og Christensen mener at det i barnehagen særlig er arbeidet med pyramidens to nederste trinn som er viktig. Og det er jo logisk. Bare når en har forståelse for hva det er en prøver å ta vare på gjennom sine handlinger, vil miljøhandlingen være meningsfull. Det er også langt mer motiverende å ta vare på noe man holder av. Det handler om å gå helt tilbake til røttene i stedet for å pøse på med holdninger og verdier.

Oppmerksomhetspunkter i naturen

Videre har vi i våre refleksjoner tatt utgangspunkt i Berit Baes tre oppmerksomhetspunkter mot «rikdommen i naturen»: 1) naturen som et levende system – biologisk mangfold, 2) naturens tilbud til kroppslig mestring og sansemessig åpenhet, og 3) naturen som kilde til estetiske opplevelser (Bae, 2018).

Baes poeng er i tråd med de fra Clausen og Christensen: «Tanken er at barns direkte erfaringer med og opplevelser i naturen, kombinert med kunnskap om naturen som et levende system, kan være med og legge et grunnlag for å ta vare på den (Bae, 2019, s. 182).

Jeg skal nå gå igjennom de tre punktene og også forankre disse mer praktisk:

Første oppmerksomhetspunkt; «naturen som levende system – biologisk mangfold» (Bae, 2018, s. 184 – 187), ser bredt på tilegnelsen av naturfaglig kunnskap. Bae viser til Sjöberg, som påpeker at mennesket uten denne kunnskap blir «biologisk analfabet». I tråd med det tidligere nevnte har Söberg et poeng om at det vi ikke forstår blir «vanskeligere å ivareta og lettere å behandle respektløst» (Söberg, 2001 i Bae, 2018, s. 184). Det er altså god grunn til å jobbe med at barn tilegner seg mer viten om naturen – at de utvikler såkalt «økologiske leseferdigheter».

Med dette hører det eksempelvis til at barn skal oppleve at ting tar tid versus at alt i dag bare er et tasteklikk unna. Praktisk tenker jeg at dette best kan oppnås ved at vi under naturopplevelser er tilstedeværende voksne, som hjelper barn med å sette ord på de ting de ser og opplever. Bae påpeker også at det må være plass til besjelende innlevelse fra barna sin side – ved eksempelvis å bli fortalt en historie eller bli lest en bok for, der dyr antropomorficeres – altså har menneskelige egenskaper. Allerede nå forteller vi et mangfold av fortellinger som har dyr som hovedkarakter, og dette vil vi på Bamsebo fortsette med. Kanskje vi også skal få noen av Askelands «pokemonkort» ut blant barna?

Andre oppmerksomhetspunkt; «naturens tilbud til kroppslig mestring og sansemessig åpenhet» (Bae, 2018, s. 187 – 189), ser nærmere på den kroppslige danning som variasjonen i naturen helt naturlig tilbyr. Vi må ha fokus på at barna på eksempelvis en turdag får adgang til sansemessige og følelsesmessige opplevelser, og at de også får gradvise utfordringer.

Naturen byr ikke bare på behagelige følelser. Barna kan bli trøtte og kalde eller redde i møte med dyr og insekter. Her påpeker Bae barnehagepersonalets måte å møte barna på i disse situasjoner. Jeg tenker at det hun mener er: Blir vi selv redd for insekter, så er det ikke så rart at barna blir det. Blir vi sinte og irriterte på barna når se sier de er kalde, så oppleves situasjonen enda mer håpløs enn den er. Igjen har dette punktet enormt mye med tilstedeværelse og holdninger fra oss voksne å gjøre. For et par dager siden så jeg et barn gå over lekeplassen her på Bamsebo. Ansiktet var fullstendig smurt inn med søle, og barnet smilte stort. Det var på vei til utedoen med en ansatt. En liten stund var jeg redd for at de skulle vaske ansiktet til barnet, men nei. Da barnet kom ut fra doen var ansiktet akkurat like fullt av søle som før, og smilet var enda større. Fantastisk – her fikk et barn virkelig lov til å sanse.

I tredje oppmerksomhetspunkt; «naturen som kilde til estetiske opplevelser» (Bae, 2018, s. 189 – 192), starter Bae med å kritisere Rammeplanen fra 2017 for å ha fjernet formuleringer som: «Naturen er en kilde til skjønnhetsopplevelser og gir inspirasjon til estetiske uttrykk (Bae, 2018, s. 189). Hun mener det fortsatt er god grunn til å vektlegge dette aspektet.

Dette kan enkelt gjøres ved å rette barnas oppmerksomhet mot vakre farger, lyder og former i naturen eller ved å skape kunst med naturmaterialer (dette kan gjøres i barnehagen, men også ute i naturen ved å skape «landart»). Jeg tenker også at en kan prøve å tenke tverrfaglig og eksempelvis ta en bildebok eller noe poesi med ut i naturen. I forbindelse med mitt masterstudie skapte jeg og to medstudenter et større tverrfaglig prosjekt med utgangspunkt i Gro Dahles dikt «Hva er det med disse fiskene?» (Dahle & Dahle Nyhus, 2011). Diktet viser til hvordan det skinner og glitrer i havet, og kan gi strålende anledning til oppmerksomhet og undring når det leses i den rette kontekst.

Som du som leser kanskje ser, har disse tre punktene et gjennomgående element: Her trengs tilstedeværende voksne, som har oppmerksomhetspunkter i bakhodet og som går foran som rollemodeller.

Jeg vet det er hektisk i barnehagen, men håper at man kan frikjøpe litt tid ved å legge de omfattende pedagogiske oppleggene litt på hyllen og gå tilbake til røttene.

Less is more

Jeg håper at dette bidrag om hvordan vi jobber i Bamsebo Barnehage kan motivere andre til å gå tilbake til røttene, når de holder på med et pedagogisk utviklingsarbeid.

Det kan av og til være litt skummelt, for denne slags refleksjoner er langt vanskeligere å dokumentere enn didaktiske, konkrete aktiviteter. Likevel må vi på barnehagefeltet bli bedre til å synliggjøre og argumentere for den mer usynlige og grunnleggende pedagogikk, som vi driver med hver eneste dag.

Når det gjelder arbeidet med natur og økologi i forbindelse med bærekraft, så er jeg overbevist om at «less» er «more». Ved å fokusere på å bygge et stabilt fundament i barnas «bærekraftspyramider» kler vi på dem i forhold til alt senere arbeid. Jeg og resten av Bamsebo ønsker at «våre» barn heller skal ta vare på naturen på bakgrunn av glede og kjærlighet, enn på bakgrunn av frykt.

Litteraturhenvisninger:

  • Bae, B. (2018). Politikk, lek og læring: barnehageliv fra mange kanter. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Dahle, G., & Dahle Nyhus, K. L. (2011). Håpe, sa gåsa. Cappelen Damm.
Powered by Labrador CMS