Null gevinst på å prioritere de som er minst?

Jeg retter blikket mot nåtidens barnehagebarn som stabber omkring med lubne føtter, blide øyne og røde kinn - på leting etter forankring.

De som leter etter trøst og støtte når dagen kjennes så uendelig lang, de som søker etter snille øyne og tilgjengelige fang. De vet ikke hvor lenge det er til mamma og pappa kommer og henter, en gang.

Hvordan skal en ettåring vite det? Det er vi voksne som planlegger og styrer det som skal skje, mens det er øyeblikket som ettåringen dveler ved.

Dette lange øyeblikket - da gutten satt i sandkassa og plutselig alt bikket. Kroppen var trøtt etter timer med travle mennesker og jag - fordi de voksne i barnehagen var alt for få også i dag. Tårene triller og det er sår gråt som høres fra den lille munnen som gaper: Med nedbemanning og ressursbesparelser er det alltid barna og de arbeidsomme, oppofrende ansatte som taper.

I vårt vidstrakte land er dette historien til mange små - det skjer når hver enkelt kommune bestemmer hvor mye støtte en ettåring skal få.

Det er på tide at vi stopper opp og setter oss ned: La oss ta på oss de forunderlige brillene som en ettåring møter verden med.

Omgivelsene er fulle av uoppdagede overraskelser, himmelen lyser blått over oss og gresset er så uendelig grønt under føttene. En god barndom starter her ved røttene, hos disse ferske, små knøttene.

Nedbemanning og lav pedagogtetthet som følge av budsjettinnstramninger gir trange kår og gjør grunnen utrygg der barna står, som igjen er prisgitt det barnehagetilbudet de får.

Når hver kommunes fordeling av barnehagetilskudd er så skremmende ulik, er jeg redd vi i framtiden får flere fortvilte barneskrik.

Kjære politikere, gi barnehagen større prioritet. Det er å gripe framtida og vise medmenneskelighet.

• LES OGSÅ: Et innestengt behov fra et utagerende barn
• LES OGSÅ: - Bemanningsnorm nå!