«Dette innlegget handler om etiske dilemmaer når evidensbaserte metoder beveger seg inn i barnehagen,» skriver artikkelforfatteren.
Debatt
«Dette innlegget handler om etiske dilemmaer når evidensbaserte metoder beveger seg inn i barnehagen,» skriver artikkelforfatteren. (Foto: Getty Images (illustrasjonsbilde) / Privat (innfelt) )

Hvordan virker evidensbaserte metoder og barnehagen sammen?

«Hva skjer når evidensbaserte metoder praktiseres av andre enn atferdsanalytikerne, på arenaer som har andre mål og mandater enn kun de effektene behandlingen skal produsere?» spør artikkelforfatteren.

  • Debatt

Kjetil Viken hevder i et innlegg at Solveig Østrems argument baserer seg på en «kategorifeil». Det vil si at Østrem ikke tenker helt riktig når hun mener at De Utrolige Årene (DUÅ) er uforenelig med en verdibasert tilnærming i barnehagen. Viken forklarer det slik at: «Fokus på effekt og et verdisyn om at barn er (potensielt sårbare) mennesker med integritet, ikke utelukker hverandre.»

Nei, de utelukker selvfølgelig ikke hverandre, men de forekommer heller ikke nødvendigvis sammen. Hvorvidt fokus på effekt og verdisyn henger sammen er jo avhengig av blant annet hvilken effekt man forsøker å oppnå, samsvar mellom den tiltenkte mottakeren og den aktuelle mottakeren, og hvordan teknikkene og målet med teknikkene forstås av den som anvender dem.

Dette innlegget handler om etiske dilemmaer når evidensbaserte metoder beveger seg inn i barnehagen.

Brukergruppene atferdsanalytikere og pedagoger jobber med, har svært ulike utgangspunkt. Barn kommer ikke til barnehage og skole fordi de har problemer som krever endring, slik de kommer til en psykolog. Samtidig er det klart at mange barn og familier trenger hjelp. Barnehagen er en pedagogisk arena, men også en sosial arena og stedet utsatte barn befinner seg store deler av livet sitt. Verdens helseorganisasjon hyller Norges bruk av DUÅ-programmet i utdanningssystemet ettersom det bidrar til å redusere vold i familier.

Likevel har vi et problem når alle barn i barnehager blir behandlet med atferdsendrende teknikker.

Time-out debatten er en illustrasjon på dette. Viken poengterer at det må være «andre enn atferdsanalytikere som praktiserer bruken av time-out.» Det har han rett i, det er ikke atferdsanalytikere, men barnehageansatte som praktiserer time-out – og det er problemet.

Det er ikke kartlagt hvor utbredt praksisen er, men time-out som praksis kan ha fått en viss uformell legitimitet som følge av barnehagefeltets kjennskap til DUÅs tenkepause-teknikk. Forskere som forsvarer DUÅs tenkepause vektlegger at den fungerer når den brukes korrekt. Det vanskelige og uunngåelige er at atferdsanalytikere ikke har kontroll over hvordan metodene praktiseres i barnehage.

Det er rimelig å anta at det barnehageansatte vil videreføre, ikke nødvendigvis er nyansene ved tenkepause-teknikken (eller andre teknikker), men heller de aspektene ved teknikken de allerede er kjent med. Teknikkene videreformidles til andre ansatte og kan bli forenklet over tid. En tenkepause kan lett degenerere til time-out i gangen.

Østrem er langt ifra alene om å uttrykke uro vedrørende møtet mellom pedagogikk og evidensbaserte praksiser. Norsk Atferdsanalytisk Forening inviterte i 2012 professor og filosof Sven Arntzen for å ta tak i nettopp etiske utfordringer i det atferdsanalytiske feltet. Arntzen stilte blant annet dette spørsmålet til deltagerne: «Hvilke eventuelt nye etiske utfordringer eller hensyn kan være viktige å debattere når atferdsanalytisk behandling beveger seg over til å omhandle nye og mer utradisjonelle målgrupper (barnevern, skole, psykiatri, eldreomsorg med mer)?»

Dette er et sentralt spørsmål som er aktualisert i dagens debatt rundt bruken av evidensbaserte metoder i barnehage (og skole).  Det handler ikke om hvilket felt som har rett, men om hva det er som skjer når evidensbaserte metoder møter pedagogikkfeltet.

Hva skjer når evidensbaserte metoder praktiseres av andre enn atferdsanalytikerne, på arenaer som har andre mål og mandater enn kun de effektene behandlingen skal produsere?

Evidensbaserte teknikker skal virke uavhengig av kontekst. Men, barnehagekonteksten har egne prosesser som forstyrres av teknikkene - og som forstyrrer teknikkene. Det handler ikke om legitimiteten til atferdsanalytiske metoder, eller pedagogenes verdibaserte praksiser, eller hvorvidt metoder virker eller ikke, men om hvordan de virker i barnehage og skole.

Debatt

Til toppen