– Hvordan man forventer normalitet vil ha noe å si for hvordan man skaper barn. Det er noe det kan være fornuftig å reflektere over i barnehagen, sier pedagogspesialist Liv Mette Strømme.
Forskning
– Hvordan man forventer normalitet vil ha noe å si for hvordan man skaper barn. Det er noe det kan være fornuftig å reflektere over i barnehagen, sier pedagogspesialist Liv Mette Strømme. (Foto: Gettyimages/Privat)

Hva er egentlig et «normalt» barn i barnehagen?

Det har Liv Mette Strømme forsket på. Nå håper hun å skape debatt om hva slags barn som skapes i barnehagen og på hvilken måte det skjer - for normalitet er vel ikke bare én ting?

Barn er barn, kan man si. De løper og roper, slår seg vrange, søler og fjaser og ler når de voksne mener de burde være stille. 

Hva vil det egentlig si å være et «normalt» barn i barnehagen? Hvilke forventninger stilles til barnet, og hva skjer når disse forventningene ikke oppfylles? 

I sommer disputerte spesialist i klinisk pedagogikk Liv Mette Strømme for doktorgraden i utdanningsvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Hun har undersøkt hvordan normalitet forstås i barnehagen. Hun har også sett på hvilke muligheter det er for barn i alderen tre til fem år til å være seg selv i lys av forventninger om normalitet.

– En rød tråd i studien er verdien av likhet heller enn annerledeshet, oppsummerer hun.

Samtidig: 

– Normalitet er noe man tar for gitt. Normalitet synes ikke å være noe som diskuteres i barnehagen; man er så vant til å tenke på barna som aldersadekvate eller ikke, og tenke grader av modning. Men det kan skape trangere rom for barn hvis det ikke gis rom for utvikling av ulike identiteter.

Det finnes flere normaliteter, ikke bare en, sier hun.

FAKTA

Liv Mette Strømme er fra Haugesund.

Hun er utdannet barnehagelærer og spesialist i klinisk pedagogikk.

Hun arbeider som avdelingsleder for barnehage og psykisk helse ved Karmøy Pedagogisk, psykologisk tjeneste.

28. juni disputerte hun for doktorgraden i utdanningsvitenskap ved Universitetet i Stavanger.

I løpet av arbeidet med doktorgraden har hun ikke funnet annen, ny forskning som har tatt for seg temaet i lys av den teorien som ligger til grunn for studien.

– Man kan gjerne kalle det nybråttsarbeid og ny kunnskap. Jeg tror resultatene er noe mange kan kjenne seg igjen i, og som mange vil finne interessant. 

– Så hva er da et «normalt» barn i barnehagen? 

– Hovedresultatet er at det normale barnet er et rasjonelt barn som tenker fornuftig, som kontrollerer følelsene og kroppen sin ved hjelp av sin indre fornuftsstemme. Det viser god orden, har oversikt og kjennskap til forventninger knyttet til normer og struktur, tilpasser seg livet i barnehagen, og det finner sin plass i fellesskapet. 

Forventninger om normalitet

Når målet var å finne ny kunnskap om hva det vil si å være et normalt barn i barnehagen, måtte hun først finne ut hvordan normalitet forstås. I forskningen har Strømme gjort videoobservasjoner i barnehagen av samspill mellom voksne og barn og barn i mellom. Hun har også intervjuet ansatte.

DETTE SIER RAMMEPLANEN OM MANGFOLD OG GJENSIDIG RESPEKT

Barnehagen skal fremme respekt for menneskeverdet ved å synliggjøre, verdsette og fremme mangfold og gjensidig respekt. Barna skal få oppleve at det finnes mange måter å tenke, handle og leve på. Samtidig skal barnehagen gi felles erfaringer og synliggjøre verdien av fellesskap. Barnehagen skal vise hvordan alle kan lære av hverandre og fremme barnas nysgjerrighet og undring over likheter og forskjeller. Barnehagen skal bidra til at alle barn føler seg sett og anerkjent for den de er, og synliggjøre den enkeltes plass og verdi i fellesskapet.

Barnehagen skal bruke mangfold som en ressurs i det pedagogiske arbeidet og støtte, styrke og følge opp barna ut fra deres egne kulturelle og individuelle forutsetninger. Barnehagen skal synliggjøre variasjoner i verdier, religion og livssyn. Det skal være plass for en åndelig dimensjon i barnehagen som må brukes som utgangspunkt for dialog og respekt for mangfold.

Barnehagen skal legge til rette for kulturmøter, gi rom for barnas egen kulturskaping og bidra til at alle barn kan få oppleve glede og mestring i sosiale og kulturelle fellesskap. Barnehagen skal by på varierte impulser, opplevelser og erfaringer og omfatte lokale, nasjonale og internasjonale perspektiver. Barnehagen skal synliggjøre samisk kultur og bidra til at barna kan utvikle respekt og fellesskapsfølelse for det samiske mangfoldet. Barnehagen skal synliggjøre et mangfold i familieformer og sørge for at alle barn får sin familie speilet i barnehagen.

Rammeplan for barnehagen (Udir).

Hensikten var å se på mulighetene barna hadde til å være seg selv, i lys av forventningene om normalitet. 

– Forventning er et viktig ord her. De knyttes i studien til normer og verdier. Forventninger formidles hele tiden, og jeg måtte finne ut hvordan de ble kommunisert i barnehagen. 

Strømme forklarer hvordan de barnehageansattes forventninger skapes dels gjennom det de har med seg fra utdanningen og samfunnet forøvrig, dels er det knyttet til hvordan det jobbes i barnehagen. Rammeplanen er et utgangspunkt, det samme er ulike programmer og konsepter som blir implementert i det daglige pedagogiske arbeidet i barnehagen. 

I rammeplanen står det blant annet: Barna skal få oppleve at det finnes mange måter å tenke, handle og leve på. (...) Barnehagen skal bidra til at alle barn føler seg sett og anerkjent for den de er, og synliggjøre den enkeltes plass og verdi i fellesskapet.

– I intervjuene med de ansatte opplevde jeg at de hadde en del tanker rundt verdier. De er opptatt av at barn ikke skal settes i bås, at det skal være rom for annerledeshet. Men i praksis så jeg at det var spenningsmomenter mellom teorien og hvordan de ansatte utrykte forventninger i samspill med barna, sier Strømme. 

Hun forklarer at mens de ansatte i teorien er klare på at de skal være åpne for alle følelsesuttrykk – men at i praksis har de forventninger om at disse følelsene skal reguleres. I barnehagen uttrykkes forventninger til barna om at de skal kunne beherske seg, ta ordet en om gangen, ha kontroll på bein og armer, dempe følelsene sine. 

– De ansatte synes blant annet det er vanskelig å forholde seg til sterke tegn på sinne og høylytt gråt. Som eksempel.

Det kroppslige taper

I avhandlingen sin diskuterer Strømme dilemmaene som oppstår når et barn ikke møter forventningene om hva som er normalt. Et rasjonelt barn har ikke like mye rom for det spontane, for impulsivitet og for ulike følelser.

– I dag kan det synes å være viktigere å lære språk, kommunisere med ord og regulere følelser. Da blir det mindre rom for det intuitive. I forskningen tar jeg utgangspunkt i fenomenologisk teori (Merleau-Ponty), som er opptatt av barns kroppslige måter å kommunisere på. Det handler blant annet om hvordan man formidler seg gjennom gester, mimikk, hvordan man plasserer kroppen sin. I forskningen ser jeg hvordan barns kroppslighet taper i kampen mot det rasjonelle, sier hun. 

– Forventningene om å dempe seg er sterke? 

– Ja, og i det dukker det opp ulike dilemma. 

Strømme forklarer blant annet hvordan det kan resultere i at barn av ulik etnisitet blir «normalisert» i retning nordisk kultur. 

– Vi har en kultur som ikke gir rom for de store følelsesuttrykkene, samtidig som barnehagen skal romme et mangfold av barn. Det er nok litt lite refleksjon rundt at følelsesuttrykk er så ulike i ulike kulturer. Skal barn av annen etnisk opprinnelse måtte nærme seg norsk kultur for å få en plass i samfunnet? 

Når barn er for seg selv

Vi lever i et samfunn som i alle fall på papiret skal gi rom for individualisme. Barnehagen skal samtidig danne barn som skal vokse opp til å bli en del av demokratiet, de skal oppdras til å tenke selv. Samtidig mener Strømme å ha sett at forventningene om likhet er større enn rommet for annerledeshet. 

– Min opplevelse er at de ansatte er redde for at barn blir lagt merke til om de skiller seg for mye ut. De frykter at de vil havne utenfor, at de blir utstøtt, og at dette er noe som vil påvirke dem negativt i det videre livet. Men når barna er for seg selv, ser jeg at det motsatte skjer. Barn ser ut til å forstå når et annet barn er utsatt. De viser støtte, sier Strømme, og utdyper: 

– Forskningen viser at når barna er alene, uten de voksnes normative blikk på seg, gir de hverandre mer rom. De er nysgjerrige på hverandre, de kan være mer emosjonelle og gir hverandre mer rom for kroppslige uttrykk. 

Forventninger i ulike programmer

Strømme understreker at hun ikke vil arrestere barnehagene. Den nordiske barnehagemodellen settter verdiene omsorg, lek og læring høyt, samtidig viser hun til hvordan føringene for hvordan barnehagene jobber legges på et høyere nivå. 

– Der legges det forventninger om at barnehagene skal innarbeide ulike konsepter og programmer. Mange av disse oversettes direkte fra engelsk eller amerikansk, og kommer fra deler av verden der undervisning settes høyere. Vi ser også en dreining mot det her i Norge; barnehagene blir mer akademisert og rettet mot å ruste barna for skolen. Jeg er bekymret for utviklingen, sier hun. 

Strømme har også sett på hvordan det knyttes forventninger også til de ansattes normalitet. 

– Det er viktig å være lik, med de samme reglene og de samme måtene å kommunisere på. Er man for ulik, er det gjerne noe som gir grobunn for konflikter. Det er også en forventning om at lojaliteten skal være lik; til barnehagens konsept og arbeidsmetoder. Da blir det trange mulighetsrom for de ansatte til å være seg selv, sier hun, og legger til: 

FAKTA: FENOMENOLOGI

Liv Mette Strømme tar utgangspunkt i en fenomenologisk tenkning i forskningen, og viser til den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty.

Med utgangspunkt i Husserls filosofi søker Merleau-Ponty å trekke de filosofiske konsekvenser av Husserls begrep Lebenswelt (livsverden), den verden vi alle umiddelbart oppfatter og lever i. Filosofien må ikke ta utgangspunkt i et vitenskapelig begrunnet verdenssyn, men i den primære form for kontakt mellom bevisstheten og verden som er gitt i persepsjonen. Vesentlig i denne forbindelse er redegjørelsen for det subjektive og det objektive i verdensopplevelsen.

Merleau-Ponty går kritisk ut mot de to viktigste rivaliserende teorier: empirismen, som antar den ytre verden som noe objektivt og entydig gitt, kan ikke forklare det persiperende subjekts rolle, mens intellektualismen (Leibniz) overbetoner subjektets betydning.

For Merleau-Pontys egen erkjennelsesteoretiske posisjon spiller kroppen en avgjørende rolle. Persepsjonen er den menneskelige bevissthets måte å være i verden på: som inkarnert i en kropp, og ut fra dette perspektiv må den avdekke verden. Det subjektive (bevisstheten) og det objektive (verden) blir da nødvendigvis to aspekter av det å være i verden.

Kilde: Store Norske Leksikon.

– Man kan alternativt forstå normalitet som en dynamisk prosess, og forstå barna i et livsverden-perspektiv. Barn har med seg sin livsverden fra omgivelsene hjemme, som en kroppslig erfaring, og det vil gjenspeiles i barnehagen. Jeg vil gjerne slå et slag for å tenke fenomenologisk!

Oppfordrer til refleksjon

Liv Mette Strømme jobber i PP-tjenesten, men framover har hun tid til å jobbe mer med temaet. 

– Når jeg har fått pusten igjen, skal jeg jobbe med dette videre. Det blir nok en artikkel, i tillegg til at jeg skal gjøre flere intervjuer og foredrag og gjøre forskningen mer kjent. Målet er at resultatene kan bevisstgjøre barnehageansatte om hva det innebærer å ta for gitt en oppfatning av hva som er normalt, og hvilke barn barnehager skaper muligheter og begrensninger for, sier hun. 

Nå håper hun forskningen kan bidra til større refleksjon og diskusjon rundt begrepet normalt. Strømme mener det er nødvendig å diskutere grunnleggende begreper som normalitet kontinuerlig i et samfunn som skal ivareta et mangfold av barn, og skape rom og respekt for ulikheter.

– Hvordan man forventer normalitet vil ha noe å si for hvordan man skaper barn. Det er noe det kan være fornuftig å reflektere over i barnehagen: Still hverandre spørsmål, og utfordre hverandre på hvordan kan vi hjelpe hverandre til å forstå og se flere normaliteter for barn, avslutter hun. 

Debatt

Til toppen