Anders Ek er virksomhetsleder i Fossen barnehager i Sarpsborg.
Kronikk
Anders Ek er virksomhetsleder i Fossen barnehager i Sarpsborg. (Foto: Gettyimages/Privat)

Førstemann – eller kunsten å avlede barn

Hvordan ser avledning ut fra et danningsperspektiv: Er det meningsfylt? Bidrar det til opplevelsen av sammenheng og helhet? Lærer barna noe av det? Gir det erfaringer som er viktige å ha med seg videre i livet? Er det etisk riktig?

  • Kronikk

Mange barn er gode til å skifte fokus. De kan fabulere og tenke fritt, og har en unik evne til mentalt å gå ut og inn av sammenhenger.

Det har vi voksne en tendens til å misbruke.

Avledning er et velegnet middel for å få barn til å gjøre det vi vil de skal gjøre. I realiteten handler det om å definere barna inn i andre settinger enn de selv ønsker å være.

Avledning er en ikke-anerkjennende måte å bruke makt på, og en motsats til veiledning. Det er ikke rart at vi som jobber i barnehage tyr til avledningsmanøver. Hva skal vi ellers gjøre når barn ikke stopper å gråte om morgenen etter at pappa har dratt, ikke vil være med ut, ikke går fort nok når vi er på tur og skal rekke bussen, eller kommer til matbordet fordi alle skal spise?

I tilkortkommenhetens navn er avledning forståelig. Noen ganger er det nødvendig, andre ganger uunngåelig, men som en gjentagende pedagogisk tilnærmingsmåte er det ikke greit.

Hvordan ser avledning ut fra et danningsperspektiv: Er det meningsfylt? Bidrar det til opplevelsen av sammenheng og helhet? Lærer barna noe av det? Gir det erfaringer som er viktige å ha med seg videre i livet? Er det etisk riktig? Og i hvilken grad er avledning med på å opprettholde et kategorisk og foreldet menneskesyn - forestillingen om at barn er «her og nå»?

En to tre, nå kommer en beskjed!

Klar, ferdig, gå!

Førstemann å kle på seg!

Inkluderende eller ekskluderende

Barn må noen ganger ha hjelp til å endre fokus, til å gå videre, finne nye veier. Det er flere måter å gjøre det på. Vi kan lede dem fra en bevissthetssituasjon til en annen uten at de er klar over det. Vi kan glatte over subjektive opplevelser eller slå bro over utfordrende situasjoner. Vi kan samtale med barna underveis, fortelle, snakke om hvorfor, skape kontinuitet i det som skjer. Eller vi kan velge snarveiene fordi hverdagen tar oss, standardunnskyldningen om for lite tid og ressurser.

Hvordan ville det ha gått hvis barna hadde vært en del av en kultur hvor de ansatte i barnehagen regelmessig reflekterte over egen væremåte, vurderte sine handlinger i lys av et enkelt, men altavgjørende spørsmål:

Inkluderer eller ekskluderer jeg barnet som deltaker i eget liv?

Eller hvis barna, den dagen de sluttet i barnehagen, gikk ut av porten for siste gang med en solid håndbagasje. Ikke en steril stresskoffert med mapper sortert under statisk kunnskap, røde og grønne tanker og sirkelpedagogiske dogmer. Men med en møkkete, godt brukt tursekk, stappfull av førstehåndserfaringer, opplevd tillit og lysten til å tenke selv.

Avledning kan synes som en liten greie, et luksusproblem for en generasjon som har det meste. Litt i samme gate som noe av det andre vi voksne holder på med. Vi klapper barna på hodet. Forteller dem når de er sultne, når de skal ut eller når de er kalde. Vekker dem etter en halvtime fordi foreldrene ikke vil ha ødelagt kvelden med våkne barn. Avbryter lek fordi barna må posere foran en skjerm. Forkynner presise fasitsvar uten snev av rom for undring eller refleksjon.

Som enkeltstående hendelser kan mange handlinger virke velmenende og forståelige. Samlet sett, i det lange løp, er det allikevel ikke sikkert at det gagner barna å få verden servert på et fat.

Rollemodeller

Samlet sett, i det lange løp, er det allikevel ikke sikkert at det gagner barna å få verden servert på et fat.

Barnehagen er barnas første møte med det offentlige utdanningssystemet. Vi som jobber i barnehage har mandat og mulighet til å gå foran som rollemodeller for hvordan man skal te seg overfor barn, mennesker som befinner seg i en livsfase hvor de er mottakelige for å la seg forme.

Det hender vi klarer det, glimter til mellom tidspress, maktstrukturer, disiplineringsmetoder og hersketeknikker. Enkeltpersoner, ildsjeler som lever og ånder for relasjonsarbeid og kunnskapsformidling. Praktikere som oppriktig tror at barn er meningsskapende med integritet og egne beveggrunner. Og som ut fra en slik overbevisning utøver den edle kunst å forholde seg til barna ut fra hvem de faktisk er, ikke ut fra hvem vi som voksne vil at de skal være.

Debatt

Til toppen