DEBATT

- Barn kan ikke legges sammen og trekkes fra. De trenger ikke alle det samme, eller oppfører seg likt alle dager, skriver barnehagelærerne Kristine Mogen og Catrine Kristiansen i Sandefjord.

«Følelsen av å bli stående med hatten i hånda og skjegget i postkassa, mens du klør deg frustrert i hodet»

Det er livet i Sandefjords barnehager!

Publisert

Er barnas fremtid innsats i et økonomisk spill, der barnehagelærerens stemme er fjernet fordi denne stemmen ville krevd mer enn hva Sandefjord kommune er villig til å betale? 

Som barnehagelærer er det mange kunster man skal mestre, mange mennesker man skal forholde seg til og mange lov- og rammedokumenter man skal jobbe etter.

Den siste tiden har det i Sandefjord vært flere skriverier omkring rammene rundt barn med funksjonsnedsettelser i barnehagen. En endring fra tilleggsressurser tildelt barnegrupper til individuelle vedtak med svært strenge, diffuse og medisinsk betingede vilkår. Disse rammene (tydelig beskrevet i Rune Hoff Johannessens innlegg i Sandefjords Blad 17. desember 2019) gir oss som barnehagelærere en stor, tung, blyklump i magen, samtidig som de gjør oss forbannet. Fly forbannet, faktisk.

Påvirker hele barnegruppen

Den tunge blyklumpen dukker opp på barnas vegne, i alle Sandefjord kommunes private og kommunale barnehager. Ikke bare de som trenger noe ekstra.

Etter innføringen, og gjennom praktiseringen, av den nye «Rutinen for vedtak om tilrettelegging for barn med nedsatt funksjonsevne», har hverdagen for veldig mange barn endret seg drastisk. Det å søke om støtte til barn som ikke får dekket sine behov innenfor det tilrettelagte allmennpedagogiske tilbudet er blitt en langtrukken juridisk og økonomisk kabal, der barnas behov ser ut til å komme i siste rekke.

Når disse barna som så sårt trenger ekstra støtte ikke får det, påvirker det hele barnegruppen. Det kan for eksempel innebære at en fra barnehagens grunnbemanning støtter ekstra opp om og er tett på dette barnet, noe som igjen innebærer at voksentettheten på de andre barna blir lavere. På en tradisjonell avdeling, for barn over tre år, vil grunnbemanningen være tre voksne på 18 barn. Om en voksen er sammen med ett barn, blir det to voksne igjen på de 17 resterende barna. Så mangelen på tilretteleggingen omkring et barn vil dermed påvirke hele avdelingen.

Hindrer oss å gjøre jobben vår

Som barnehagelærer er man lovpålagt å følge blant annet Barnekonvensjonen, Barnehageloven og Rammeplan for barnehager. Som utøver av en lærerprofesjon er vi også bundet av «Lærerprofesjonens etiske plattform». Disse lov- og rammedokumentene sier klart og tydelig at man som barnehagelærer har et lovpålagt krav om å jobbe for barnets beste.

Det vi nå møter i Sandefjord kommune er rammer som hindrer oss i å gjøre denne ekstremt viktige jobben. Etter vår oppfatning strider rammene i Sandefjord kommune faktisk mot direkte veiledninger fra Utdanningsdirektoratet, mot Barnekonvensjonens artikler 2, 3 og 23, samt hele barnehagens samfunnsmandat vedtatt av de lovgivende organer i Norge.

Hvordan man med så dårlige rammevilkår skal klare å følge opp alle lovkrav, vil få ethvert menneske til å klø seg frustrert i hodet og stampe med foten!

Barnehagelærerne ikke nevnt

«Rutine for vedtak om tilrettelegging for barn med nedsatt funksjonsevne» som Sandefjord kommune ønsker at alle barnehager i kommunen skal jobbe etter gjør oss, som barnehagelærere, fly forbannet. Fly forbannet fordi vår profesjon, vår autonomi i barnehagen, fullstendig blir tilsidesatt.

I Sandefjord kommunes rutine for tilrettelegging omkring barn med nedsatt funksjonsevne er ikke barnehagelærere nevnt med et eneste ord. Vi, med minimum tre års høyskoleutdanning knyttet til barns oppvekst og utvikling, som er sammen med barna mangfoldige timer hver dag, hver uke, hver måned, hvert år, har ifølge Sandefjord kommune ingen kompetanse til å kunne se om barn trenger ekstra tilrettelegging i barnehagen.

Derimot fastleger, helsesykepleiere og ansatte hos PP-tjenesten, som alle ser barn over et kortere tidsrom, av og til uten konkret kjennskap til barnegruppe og hverdagen i barnehagen, blir ansett som kompetente til å gjøre denne vurderingen.

Barna del av et økonomisk spill?

I følge «Lærerprofesjonens etiske plattform» skal vi som barnehagelærere ha en profesjonell integritet, der samfunnet skal ha tillit til at vi bruker vår autonomi på en etisk forsvarlig måte. Vi skal være etisk bevisste og ha høy faglighet.

Med bakgrunn i Sandefjord kommune sin «Rutine for vedtak om tilrettelegging for barn med nedsatt funksjonsevne», og hvordan kommunen praktiserer denne rutinen, er det det samme hvor etiske bevisste og høy faglighet vi har, for vår stemme er fullstendig fjernet fra puslespillet.

Samfunnets, i denne sammenheng Sandefjord kommunes, tillit til at barnehagelærere bruker sin autonomi på en etisk forsvarlig måte er som blåst vekk med vinden. Hva som gjør at tilliten er borte er uvisst, men som barnehagelærer gjør man seg jo noen tanker. Er hele denne prosessen økonomisk? Altså er barnas fremtid innsats i et økonomisk spill, der barnehagelærernes stemme er fjernet fordi denne stemmen ville krevd mer enn hva kommunen er villig til å betale?

Tenker kommunen at kompetansen ute i barnehagene er for lav?

Hvis det er tilfellet er det noe merkelig at de fremmer forslag om å kutte i kompetansebevilgningene til barnehager med en million i året, de neste fire årene (jmf. Fagforbundet og Utdanningsforbundet sitt leserbrev 18. desember).

Koker ned til økonomi

Alle spørsmålene vi stiller oss blir på en eller annen måte økonomiske, og er det det barna våre er; tall? Tall man kan legge sammen, eller trekke fra? Tall uten individuelle behov eller forskjellige væremåter? Tall som oppfører seg på samme måte uansett hvilken dag det er?

Vi i barnehagen kan hvert fall skrive under på at det ikke er tilfellet. Barn kan ikke legges sammen og trekkes fra. De trenger ikke alle det samme, eller oppfører seg likt alle dager.

Barnehagene rundt omkring i Sandefjord er fulle av kompetente voksne. Kompetente voksne som vil gjør jobben sin og gi barna den hverdagen de fortjener, uansett hvem barnet er. Det er på tide at Sandefjord kommune innser både hvilken kompetent, engasjert og faglig bevisst profesjonsgruppe de har ute i barnehagene sine, og at ALLE barn er små individer med egne behov og ønsker for livet.

Uansett hva som nå er Sandefjord kommunes begrunnelse for praktiseringen av denne rutinen, så sitter vi, barn og voksne i Sandefjords barnehager, igjen …

Nei, det stemmer ikke. Vi ligger igjen, flate som pannekaker, overkjørt av en massiv økonomisk dampveivals, som er Sandefjord kommune, med en hverdag der vi ikke får endene til å møtes.

Lykke til med å skrape oss opp igjen, om man ikke raskt snur på flisa og gir pipa en annen lyd!

Innlegget ble opprinnelig publisert i Sandefjords Blad (krever innlogging)

Powered by Labrador CMS