Nathalia Rabiah Butt er nyutdannet og fersk pedagogisk leder.
Kronikk
Nathalia Rabiah Butt er nyutdannet og fersk pedagogisk leder. (Illustrasjonsfoto: Gettyimages/Privat)

Beretning fra en nyutdannet barnehagelærer

Da var dagen kommet. Jeg holdt avslutningstalen min, tok imot diplomet mitt. Endelig, etter en lang reise, var jeg var ferdig utdannet barnehagelærer.

  • Kronikk

Der sto jeg inne på universitetet i Drammen, rustet og klar for å jobbe med barn og gi dem en hverdag hver og en av dem fortjente så sårt. Jeg hadde kunnskapen, jeg hadde veldig gode karakterer, jeg hadde faglærere som ikke tvilte på den jobben jeg ville komme til å gjøre.

Jeg tvilte heller ikke på meg selv.

Jeg har alltid sagt det: Jeg er der for barna, jeg er deres advokat. Jeg skal alltid tale for deres beste, for de er ikke store nok til å gjøre det selv. Men jeg strekker ikke til, hverdagen som pedagog er betydelig annerledes enn hva studentpraksisen var. Plutselig er ikke tiden min bestevenn lenger, fanget mitt er ikke stort nok og to hender er ikke like tilstrekkelige som de engang var.

Men det er ingen tvil om at jeg gjør mitt beste, ut ifra hvordan omstendighetene er for oss som jobber i barnehage. Jeg smiler, jeg ser og jeg anerkjenner, men jeg har ikke alltid

Plutselig er ikke tiden min bestevenn lenger, fanget mitt er ikke stort nok og to hender er ikke like tilstrekkelige som de engang var.

mulighet til å fysisk gi alle plass hos meg. Og jeg vet hvor viktig den fysiske nærheten er for alle barn og spesielt de minste. Jeg har jo trossalt en utdanning som forteller meg nettopp dette.

Normer alene er ikke løsningen

Jeg har tidligere skrevet om bemanningsnormen, jeg var ikke enig i at løsningen lå i å bare øke pedagognormen, og det utsagnet står jeg ved fremdeles. Utfordringen har hele tiden vært helheten av voksentetthet gjennom en hel barnehagehverdag.

Hvorfor kan ikke alle politikere se viktigheten av nettopp dette?

Jeg er lei av politikere som snakker høyt og lavt om hva som skal inn i en barnehagehverdag når vi så vidt klarer å opprettholde god kvalitet i alt det vi allerede gjør. Pedagognormen har jo bidratt til flere voksne, men fortsatt voksne som på et eller annet tidspunkt er nødt til å gå ut fra avdeling og dermed forsvinne fra barna.

TIDLIGERE KRONIKKER

Artikkelforfatteren har jevnlig skrevet kronikker publisert på barnehage.no. Her er en oversikt over hennes tidligere tekster: 

Dette er verdifull tid som blir tatt vekk fra våre små. Som pedagogisk leder har jeg selv mye som må gjennomføres. Det er møter, plantid, samtaler, og er det ikke dette så er det noe annet. Jeg tar meg ofte i å spørre meg selv, var det dette jeg tok utdanningen for?

Jeg er redd, redd for at jeg ser tilbake om noen år og kjenner igjen et barn fra nyhetene eller en dokumentar som bretter ut om den vonde barndommen sin. Den barndommen jeg var en del av, men ikke rakk å gå i dybden av fordi jeg ikke strakk til. Jeg har et ansvar, et ansvar jeg takket ja til da jeg gikk ut døra på universitetet den dagen i mai. Et ansvar jeg vil kjempe for slik at jeg klarer å opprettholde den kvaliteten loven pålegger meg at jeg skal ha.

For i dette øyeblikket så er det ganske så umulig, og det er en ubehagelig, men sann realitet.

– Jeg skal kjempe!

Jeg har en lang vei å gå, og heldigvis er jeg ikke alene på denne veien.

Jeg skal kjempe for alle små kropper og de rettighetene de har. Jeg skal kjempe for at hver voksen i barnehagen skal ha mulighet til å gjøre den jobben de er pålagt å gjøre, slik at vi sammen på best mulig måte kan legge et solid grunnlag for veien videre til hvert enkelt barn. Kun på denne måten kan morgendagens Norge få et samfunn hvor tilhørighet, inkludering og medmenneskelighet vil stå sterkt og skinne. Et samfunn hvor hvert individ vil vite at de er sterke, selvstendige og unike, som noen elsker, som noen verdsetter og som noen bryr seg om.

Nettopp fordi den voksne i barnehagen hadde tid og rom til å virkelig se det enkelte barnet.

Dette er det fundamentet barnehagen er med på å legge. Et fundament jeg skal jobbe for å gjøre så solid som jeg kan. Sammen skal vi kjempe, sammen skal vi rope og sammen skal vi bli hørt!

Debatt

Til toppen