Må vi pedagoger gjøre alt selv?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg leser stadig flere innlegg om slitne barnehageansatte, lav bemanning og pedagoger som vurderer å forlate yrket. Mange kjenner seg utmattet – og jeg forstår dem. Men samtidig sitter jeg med en undring: Hvorfor trives jeg fortsatt?

Jeg har jobbet i barnehage i 15 år. Startet som assistent, utdannet meg til barne- og ungdomsarbeider og er nå barnehagelærer. Gjennom årene har jeg kjent på både oppturer og nedturer – men summen av erfaringene har gjort meg trygg i min rolle og sikker på at dette er yrket mitt.

Barnehagehverdagen er krevende. Vi er «på» hele dagen, med mange oppgaver og et stort ansvar. Samtidig rommer jobben enormt mye glede: Magiske turer, latter med barna, samtaler med foreldre og samarbeid med kollegaer. Det er i samspillet med andre jeg finner styrken og motivasjonen.

Men én ting har jeg tenkt mye på de siste årene: Hvorfor tror så mange pedagoger at de må gjøre alt selv?

Jeg har sett flinke folk brenne seg ut fordi de føler at ukeplaner, månedsplaner, dokumentasjon og individuelle oppfølgingsplaner hviler ene og alene på deres skuldre. De glemmer kanskje at de har dyktige kollegaer rundt seg – assistenter med masse kompetanse og engasjement, som gjerne bidrar med alt fra samlingsstunder til naturkunnskap, matglede og observasjoner.

Som pedagog må vi tørre å slippe kontrollen. Dele ansvar. Gi kollegaer tillit. Og vi må slutte å stå i det alene.

Gjennom mine år har jeg sett ulike barnehager, arbeidsmiljøer og praksiser. Jeg har vært i gode team – og i team hvor kommunikasjonen sviktet. Det har lært meg viktigheten av å si ifra når noe er urettferdig eller utydelig. Og det har lært meg at samarbeid, humor og ærlighet er det som gjør arbeidsdagen god – uansett hvor mange barn eller hvor lav bemanning vi har.

Jeg tror mange av oss legger for høye forventninger på oss selv. Kanskje vi skal tillate oss å senke skuldrene litt? Ha små planer i bakhånd, og heller dra frem de store prosjektene når vi har overskudd og bemanning til det?

For jeg har opplevd lav bemanning – og likevel hatt gode dager. Hvordan? Fordi barna hadde tilgang til magiske materialer: Såpebobler, vannlek, naturfunn, puter og rom for rollelek. De fikk tid til å fordype seg, og vi voksne fikk være til stede.

Til deg som kjenner deg sliten – jeg håper du finner tilbake til gleden. Jeg håper flere søker barnehagelærerutdanning. Og jeg håper flere får oppleve det jeg har vært så heldig å oppleve: en arbeidsplass med rom for samarbeid, tillit og ekte arbeidsglede.

Med vennlig hilsen en stolt barnehagelærer.