DEBATT
Tone Strømsnes Lund er styrer i Glaungan barnehage.
Foto: privat
Vi kan ikke betale de ansattes pensjon med penger vi ikke har...
Statsråd Kari Nessa Nordtun sier hun ønsker likeverdige pensjonsvilkår for ansatte i private og kommunale barnehager. Da må regjeringen også finansiere dem. For oss som driver en enkeltstående barnehage, er avstanden mellom ordene og virkeligheten blitt vanskelig å forstå.
Mandag 28. september møtes PBL, Fagforbundet, Utdanningsforbundet og Delta hos Riksmekleren. Dersom partene ikke blir enige innen fristen, kan ansatte i private barnehager bli tatt ut i streik fra 30. september.
Jeg håper inderlig at partene finner en løsning. En streik vil ramme ansatte, foreldre og barn. Hva brakte oss hit?
Det handler ikke om at vi ikke ønsker å gi ansatte gode lønns- og pensjonsvilkår, tvert imot! De ansatte er selve barnehagen, det er de som trøster, gir trygghet, leker, bygger relasjoner, veileder, observerer og skaper et trygt og godt miljø. Uten deres kompetanse og engasjement har vi ikke et godt barnehagetilbud.
Men gode vilkår må finansieres, vi kan ikke betale de ansattes pensjon med penger vi ikke har. Når kostnader ikke blir dekket, må pengene tas fra et annet sted. De siste årene har vi kuttet i vikarbruk, kompetanseheving, utsatt vedlikehold, aktiviteter og utstyr. Nå vi har ikke mer å kutte i.
For oss er dette ikke abstrakte prosenter.
For en liten, enkeltstående barnehage finnes det ingen stor administrasjon eller konsernøkonomi å lene seg på. Det finnes én økonomisk ramme, og innenfor den skal vi ivareta barna, de ansatte, bygget og alle kravene som følger med det å drive barnehage.
Når kostnader ikke blir dekket, hvor skal vi da hente pengene?
For meg er ikke dette først og fremst en diskusjon om prosentsatser og modeller. Det handler om hvilke prioriteringer jeg må gjøre i hverdagen, og om jeg kan se både ansatte og foreldre i øynene og si at vi har økonomi til å drive forsvarlig også neste år.
Statsrådens ord forplikter.
Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har flere ganger sagt at regjeringen ønsker å legge til rette for at ansatte i private barnehager skal kunne ha likeverdige pensjonsvilkår som ansatte i kommunale barnehager.
Det er et mål jeg helhjertet støtter.
Men da må vi også kunne spørre: Hva betyr egentlig «likeverdige vilkår» ettersom barnehagen ikke får dekket kostnadene vi reelt har på pensjon?
Kommunale barnehager får dekt opp til 23% av sin pensjon av det offentlige, ifølge Barnehagemonitor.no (PBL) som viser til Telemarksforskning.
Private barnehager får dekt opp til 11% og kan søke om dekning fra 11,55%-16%, med dagens regler.
Er det likeverdige vilkår?
Statsråden har uttalt at ordningene vil gi «tilstrekkelig kompensasjon» for sektorens pensjonsutgifter. Men det er stor forskjell på at sektoren samlet sett får tilstrekkelig kompensasjon, og at den enkelte barnehage får dekket regningen den faktisk har.
Vi kan ikke betale en konkret faktura med et gjennomsnitt.
Hva betyr et stortingsvedtak?
I oktober 2025 vedtok Stortinget at regjeringen skulle innføre og finansiere en permanent ordning for dekning av reelle pensjonskostnader i private barnehager. Vedtaket sa at ordningen skulle gjelde fra 1. januar 2026, omfatte varige AFP-kostnader og fullfinansieres.
Likevel står vi nå foran en mekling der manglende finansiering av nettopp pensjonskostnadene er en sentral del av konflikten.
Det sender et urovekkende signal.
Hva betyr det når Stortinget gjør et tydelig vedtak, men regjeringen velger en løsning som etter både PBLs og fagforeningenes vurdering ikke oppfyller intensjonen? Hva slags forutsigbarhet gir det oss som skal planlegge bemanning, inngå avtaler og ta ansvar for arbeidsplasser over tid?
Dette handler ikke bare om kroner. Det handler om tillit til at politiske vedtak blir fulgt opp, og at rammevilkårene vi blir lovet, faktisk gjelder.
Når regjeringen sier at private barnehager er en viktig del av fellesskapet, men ikke finansierer kostnadene ved vilkårene fellesskapet forventer at vi skal tilby, blir budskapet uklart: Er vi en likeverdig del av barnehagesektoren, eller er vi det bare i festtalene?
PBL og fagforeningene står ikke på hver sin side.
Det er verdt å merke seg at PBL, Fagforbundet, Utdanningsforbundet og Delta i mars sto sammen om et brev til ansatte, foreldre og ledere. Budskapet var at ansatte i private og kommunale barnehager skal ha like gode pensjonsvilkår, og at private barnehager derfor må få dekket sine faktiske pensjonskostnader.
Det viser at dette ikke først og fremst er en konflikt mellom arbeidsgivere og ansatte.
Vi ønsker det samme: gode og trygge arbeidsplasser, ordnede lønns- og pensjonsvilkår og et barnehagetilbud med høy kvalitet. Uenigheten oppstår når kostnadene ved disse ambisjonene ikke blir finansiert.
PBL og fagforeningene kan forhandle om hvordan pengene skal fordeles. De kan ikke forhandle fram penger som barnehagene aldri har fått.
Vi trenger samsvar mellom ord og handling.
Jeg ber ikke om særbehandling. Jeg ber om at de politiske ambisjonene følges opp med finansiering, og at et vedtak i Stortinget betyr noe også etter at debatten er over.
Kari Nessa Nordtun sier at barn og ansatte i private og kommunale barnehager er like viktige. Det er gode ord, men når det ikke ligger handling bak, så er det bare ord.
For ansatte er pensjon utsatt lønn og trygghet for framtiden. For oss som arbeidsgivere er det en reell kostnad. For barna og foreldrene handler det om hvorvidt det fortsatt finnes stabile og gode barnehager i nærmiljøet.
Jeg håper meklingen fører fram. Men uansett utfall må regjeringen ta ansvar for den politiske delen av problemet. Likeverdige vilkår krever likeverdig finansiering!