Språkrevolusjon i barnehagen

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det er ikke første gangen jeg hører det, og heller ikke siste. For den tre år gamle sønnen min har for vane å proklamere at han ikke vil i barnehagen. Han vil ikke ta på sko. Han vil ikke at jeg skal gå. Han vil ikke, vil ikke, VIL IKKE!

På vei ut porten føler mammaen i meg seg mør. Pedagogen i meg vet at den ansatte har rett. Det går jo over. Disse følelsene i overgangssituasjonene. Følelser generelt. Akkurat denne alderen går også over. Selvstendighetsalderen altså. Alt det der går over.

Jeg vet også at den ansatte gjør jobben sin - hun forsikrer en mor på vei ut døra. Hun henter frem denne lille, men trolig ofte virkningsfulle, setningen. Jeg vil tippe hun har sagt den hundrevis av ganger før. Jeg har i alle fall sagt den. Både til meg selv, og til de mange foreldrene jeg selv har møtt i lignende situasjoner.

Vi sier den fordi både teori og erfaring tilsier at en reaksjon i forbindelse med overgangen mellom hjem og barnehage der adskillelse fra foreldre står i fokus, ofte medfører følelsesutbrudd. Utbrudd som – ja, jeg har sett det tusenvis av ganger – går relativt fort over. Likevel skulle jeg ønske hun sa noe annet. For er det ikke på høy tid med en revolusjon i barnehagen hva gjelder språket rundt barnas følelser? En revolusjon som speiler den moderne måten vi forstår barnas emosjonelle utvikling på.

Barn som følelsesvesener

I et folkehelseperspektiv vet vi at grunnlaget for psykisk helse legges i de tidlige årene. Vi vet at barn er følelsesvesener. Det vil si proppfulle av ulike følelser de trenger å få anerkjennelse for, samt hjelp til å sortere og tåle. De ansatte i landets mange barnehager gjør en uvurderlig jobb der de anerkjenner, holder, rommer og trøster dag ut og dag inn. De er, som yrkesgruppe, eksperter på å håndtere barns følelser.

Men så var det språket, da.

Det er ikke feil i seg selv å påpeke at følelsen går over, implisitt at han snart er i lek og generelt har det fint i barnehagen. Vi sier det for å formidle at dette går bra, at mor kan gå. Samtidig, hvis vi skal anerkjenne det barnet kort sagt er, så må vi også endre måten vi snakker om det som skjer på. Også når vi snakker oss voksne i mellom. For de små ørene er overalt. Og det de hører, er med på å forme deres oppfattelse av seg selv som individ.

Trenger vi EQ-barnehager?

I gruppen av konseptbarnehager finnes det som kalles EQ-barnehager. Disse barnehagene fremholder at deres ansatte skal møte barna med høy emosjonell intelligens (EQ), slik at barna får en trygg grunnfølelse av å være gode nok akkurat som de er. Dette innebærer et systematisk fokus på personalets relasjonskompetanse, og at de ansatte også jobber med å forstå egne følelser, for slik å være bedre rustet til å møte barnas.

Med rammeplanens ord om barnehagen som en helsefremmende og forbyggende arena for barna – en arena som skal gi byggesteiner til barnas egenverd – er svaret på eget spørsmål opplagt: Ja, vi trenger helt klart EQ-barnehager! Men vi trenger enda mer at alle barnehager tenker på seg selv som EQ-barnehager. Vi trenger at dette språket blir felleseie.

Jeg skulle ønske at den ansatte som tok imot sønnen min sa: «Dette ble leit for ham, jeg skal hjelpe ham gjennom følelsen.»

Anerkjennelsen som mangler

Ved henting samme dag blir jeg stående ved porten og observere. Jeg ser på sønnen min som leker med to-tre andre barn. Han ler, han løper, han gråter ikke. Følelsen har gått over. Dessuten gjennomgår han flere nye følelser mens jeg står og ser. De også, går over.

Men det jeg tenker mest på mens jeg står der, er at han selv ikke vet dette. Når han står midt i det vanskelige og stormfulle, oppleves følelsen som altoppslukende og evigvarende.

Dermed blir setningen den ansatte sier til meg, en slags avvisning av ham. For barn trenger den anerkjennelsen som mangler i forsikringen om at det «går over». De trenger den anerkjennelsen som bør komme først.

Språk skaper virkelighet. Det er på tide å tilpasse måten vi snakker på til den faglige kunnskapen vi sitter på, i en hel sektor.