«Det er behov for et større fokus på å fremme barnets emosjonelle robusthet i barnehagen»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

En rekke undersøkelser viser en bekymringsverdig økning av psykisk uhelse blant barn og unge. Siden 2011 har økningen i selvrapporterte psykiske plager i Ungdata vært på omkring 30 prosent. For jenter har økningen vært hele 44 prosent og henholdsvis 14 prosent for gutter (Folkehelseinstituttet, 2018).

Ifølge rammeplanen skal barnehagen ha en helhetlig tilnærming til barnets utvikling, og fremme livsmestring. Barnas fysiske og psykiske helse skal fremmes. Barna skal få støtte i å mestre motgang, håndtere utfordringer og bli kjent med egne og andres følelser (Kunnskapsdepartementet, 2017). Hvordan personalet bør tilnærme seg livsmestringsbegrepet tilknyttet psykisk helse fremstår derimot mindre konkretisert.

Regjeringen fremlegger i  Meld. St. 23 (2022 –2023) Opptrappingsplan for psykisk helse, at de vil vurdere tiltak for å styrke barnehagen som psykisk helsefremmende arena. Det psykisk helsefremmende arbeidet innebærer blant annet økt fokus på mestring, selvbilde og evne til å håndtere motgang og belastninger i livet. Her belyses det som sentralt at personalet har kunnskap om ulike typer risikofaktorer og barns ulikhet. Regjeringen har påpekt at et av de største problemene i det norske utdanningssystemet er at vi har minst kompetanse rundt barna i den tiden som betyr mest for deres utvikling (Meld. St. 23, 2022-2023, s.25).

Dokumentaren Mental health and resilience - the secrets of inner strength belyser psykologiske og vitenskapelige perspektiver rundt hvilken betydning robusthet har for individer i møte med motgang i livet. Emosjonell robusthet innebærer individets evne til å tilpasse seg endringer, usikkerhet og følelsesmessige utfordringer på en adaptiv måte. Emosjonelt motstandsdyktige individer opplever ikke nødvendigvis mindre stress, sorg eller angst enn andre. I stedet håndterer de følelsene på en hensiktsmessig måte slik at de blir i stand til å mestre livets realiteter. Individer er født mer eller mindre robuste enn andre, men robusthet er samtidig noe som kontinuerlig kan utvikles, forutsatt hensiktsmessig sosial støtte og veiledning (DW documentary, 2024).

Ifølge den danske psykologen Susan Hart har det vest-europeiske samfunnet lagt hovedfokus på kognitiv og motorisk utvikling. Den emosjonelle utviklingen har fått en langt mindre betydningsfull plass. Hart fremhever at den emosjonelle utviklingen er helt elementær i utviklingen av psykisk robusthet og god psykisk helse. Her belyses det behov for at fagfolk ser barnets emosjonelle utvikling i lys av den nære utviklingssonen (RVTS sør, 2019). Hva har barnet behov for av støtte og veiledning for å utvide sin emosjonelle mestringssone?

Med ovennevnte i grunn virker det rimelig å hevde at et større fokus på å styrke barnets emosjonelle robusthet i barnehagen vil kunne fremme barnets psykiske helse og livsmestring.

Denne teksten vil videre belyse to pedagogiske tilnærmingsmetoder som jeg tenker kan bidra til å støtte barnets utvikling av emosjonell robusthet.

Prestasjonssamfunnet og det evige behovet for bekreftelse fra andre

Gjennom tilknytningsrelasjoner utvikler barnet gradvis en større forståelse av seg selv. Allerede så tidlig som 3-4 årsalderen kan barn bli opptatt av å være like «flinke», «fine» eller «kule» som andre, eller ønske å være bedre. Sosial sammenligning blir vanlig, der barnet begynner å vurdere seg selv i forhold til andre. Vi har fått et navn; «prestasjonssamfunnet». Det handler om å prestere, i noe. Det blir stadig større behov for ytre bekreftelse for at «jeg er god nok».

I overgangen fra barnehage til skole blir dette fokuset gjerne enda større. Barnet møter her i tillegg en annen virkelighet der de i større grad blir nødt til å møte livets realiteter på egenhånd.

En måte jeg tenker vi kan begrense det ytre bekreftelsesbehovet på, er ved å styrke barnets egen selvfølelse og selvbekreftelse. Generiske utrykk som eksempelvis: «Flink», «fin» og «kul» er erfaringsmessig i svært utbredt bruk blant barnehagepersonalet i ulike kontekster. Personalet bør heller begynne å anvende mer undrende spørsmål som byr opp til samtale:

Hva lager du/har du laget?

Hva tenker/tenkte du?

Hva synes du er/var det morsomste?

Hvordan føles/føltes det for deg?

Hva er du mest stolt av?

Hva er du fornøyd med?

Hva synes du selv?

Eksemplene over viser til en voksen som gir barnet større rom til å uttrykke seg og anerkjenne seg selv. Barnet oppfordres til selvrefleksjon og selvbekreftelse. Oppmerksomheten er rettet mot prosessen, ikke bare et endelig produkt. Dette er verdifulle erfaringer som kan hjelpe barnet med å bedre forstå egne følelser og tankeprosesser som igjen kan bidra til styrket selvinnsikt.

La oss balansere ut fokus på behov for bekreftelse fra andre, til et behov for selvbekreftelse først og fremst. Vis at barnets egne tanker og vurderinger er av betydning.

Et generelt større fokus på en undrende tilnærming gir barnet større rom til å sette ord på egne tanker og følelser og vil kunne styrke barnets problemløsningsevne, selvtillit, selvfølelse og mestringsfølelse.

«Den beste læreren er den som viser deg hvor du skal lete, men ikke forteller deg hva du skal se.» (Sitat av ukjent opphav).

Litteraturformidling som døråpner til undring over følelser og vanskelige temaer

Nevrologistudier viser til at fiksjon stimulerer hjernen til de samme kognitive og affektive responsene som den virkelige verden. Vi lager bilder i hodet og vi ser det levende for oss, hjernen får oss til å tro at vi føler det samme. Vi involverer oss som lesere fordi vi ønsker å forstå egne og andres følelse- og tankeprosesser (Nikolaveja, 2013 i Syversen, 2020).

Litteratur kan være en måte å stimulere evnen til mentalisering. Det innebærer at individet klarer å se bort ifra sin nåværende verdensforståelse, og sette seg inn i en annens. Samtidig blir det viktig å være bevisst over at andres sinn kun er delvis tilgjengelig for oss. Dette gjelder også vårt eget sinn. Vi har alle våre subjektive forestillinger av verden, men det gjenspeiler ikke hele verden. Det viser kun til vår egen måte å se verden på. Evne til empati forutsetter på denne måten evne til mentalisering, som beskrives som en sentral del av barnets sosiale kompetanse, identitetsdannelse, samt opplevelse av seg selv og andre som subjekter (Skårerud, 2016 i Syversen, 2020).

Ved å møte ulike situasjoner og følelser i bøker får barnet mulighet til å studere og reflektere over følelser fra trygg avstand – et mer objektivt ståsted. Her kan den voksne tilrettelegge for trygge møter med temaer og kontekster barnet er kjent med, men også scenarioer barna ikke har direkte erfaring med. Det blir selvfølgelig sentralt å tilpasse litteraturen i forhold til barnets modenhet og forutsetninger.

Ved å skjerme barna fra følelsesmessig utfordrende temaer og situasjoner skaper vi uvisshet. Uvisshet skaper usikkerhet, og usikkerhet skaper gjerne forestillinger som ikke har rot i virkeligheten. Her handler det om å gå verdens realitet i møte på en sensitiv og undrende måte sammen med barnet.

Emosjonell robusthet og mentalisering viser begge til betydningen av individets evne til å forstå og håndtere følelser, samt hensiktsmessig navigere seg i sosiale interaksjoner. Det vil derfor være naturlig å tenke at disse komponentene vil påvirke hverandre gjensidig.

Anerkjennende øyeblikk

Personalet må balansere mange hensyn og behov i løpet av en barnehagedag. Å kunne møte og bekrefte alle barna i alle situasjoner blir derfor lite realistisk. Dog har man med relativt enkle pedagogiske grep i hverdagen mulighet til å skape potensielt verdifulle og anerkjennende øyeblikk for hvert enkelt barn.

Kanskje vil disse øyeblikkene etter hvert gjøre barnet emosjonelt robust nok til å takle flere situasjoner hensiktsmessig på egenhånd?