«Hei Gahr Støre, NÅ må du høre. Og Tonje Brenna, hvordan skal dette ende?»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg som prøver å få oppmerksomheten er ei dame som jobber som daglig leder i en enkeltstående privateid barnehage. Eierskapet ligger på foreldrene via et eierstyre. Her tar ingen ut profitt, alt går tilbake til barna og alle ansatte får tarifflønn.

Det har gått for langt nå…

Barnehage-, skole- og helsepersonell ble skrytt opp i skyene og kalt hverdagshelter for cirka to år siden.

Ja, jeg anser oss som hverdagshelter. Alle sammen, men ikke bare i disse to årene med korona. Hver dag, dag ut og dag inn, år etter år. Hvordan skulle barn, ungdom, syke og eldre hatt det om ikke vi hadde gjort jobben vår?

Vi som har disse yrkene er omsorgsfulle, varme og mentaliserende voksne med mye kunnskap om menneskers utvikling, lek, språk, læringsmetoder med mer, og ikke minst psykisk helse.

PSYKISK HELSE – det viktigste for hvert enkelt menneske. Hva gjør jeg som daglig leder nå? Jeg har hatt flere ansatte som har fått påvist korona, og enda går jeg og venter på flere. Barn og foreldre har også fått det. Ungdom rundt mine ansatte. Ansatte med barn i risikogruppen, ansatte i risikogruppen. Alle skal hensyntas.

Færre kjente

Dette påvirker hverdagen til barna i barnehagen min. Ansatte som ikke kan komme på jobb. Det er færre trygge og kjente armer som tar imot når de kommer om morgenen, når de skal tas opp etter en høneblund eller skal skiftes bleier på. Mange nye ansikter og vikarer de ikke kjenner.

I tillegg har jeg flere ansatte som er sykemeldte. Dette har for min barnehage vart et år nå, siden januar 2021.

Så har også jeg blitt sykemeldt etter hardkjøret jeg opplever. Bare 20 prosent. Tør ikke mer. Jeg har alt for mye å gjøre. Rapporter skal skrives innen frister, lønn skal betales, regninger likeså, jeg må lese og svare på mail, holde foreldremøter, personalmøter, møter med andre instanser. Dette er jo bare en brøkdel av mine arbeidsoppgaver.

Men jeg er for sent ute. Med alt.

Hver dag våkner jeg livredd for at det skal tikke inn meldinger på mobilen min. En ansatt er syk, en annen har testet positiv for korona. Ok, hva gjør jeg? Må jeg igjen legge mine arbeidsoppgaver på vent for å hjelpe til under lunsj, påkledning, ta over kjøkkenet eller være sammen med barna?

Bekymret

Jeg kommer meg så fort jeg kan på jobb. Der møter jeg bekymrede ansatte. En kollega er smittet og tester er ikke å oppdrive.

Idet jeg går inn på kontoret ringer en mor. Hun testet positivt i går kveld. To av mine ansatte var mindre enn én meter fra henne i går. Mor har ikke flere tester og bestemor kommer med buss for å hente barna. Jeg henter en test fra sist testrunde (den siste jeg har og som mangler dråpekorken), pakker to barnedresser og kjører hjem til moren og leverer alt der.

Tilbake på kontoret sitter jeg med informasjon fra kommunelegen om nye retningslinjer som skal ut til foreldre og ansatte.

Jeg går rundt på huset. De ansatte prater seg imellom. De er redde, og ingen får tak i tester. Jeg får vite at nabokommunen er tomme på lager. Alle er tomme for tester nå. Hva svarer jeg? Jo, at vi aller mest sannsynlig får korona, men at vi må holde igjen utbruddene så det ikke blir overbelastning på sykehusene.

Seks arbeidsdager

I dag har jeg fått ut vaktlista for neste uke. Håper den uka blir bedre enn den som har gått. Jeg har fått lest mail, fått sendt ut ny info. Jeg har fått registrert fravær, tatt noen telefonsamtaler, tatt imot en servicemann og slått av og på brannsoner, sendt noen brev som har ligget for lenge. Så har jeg så vidt fått begynt på rapporten til Basil. Lønnsregistreringen får jeg ta til uka, eventuelt søndag.

For som du sikkert har skjønt, så har jeg nå seks arbeidsdager. Jeg bevilger meg fri hver lørdag sammen med min egen familie.

Når jeg drar fra barnehagen, får jeg en telefon fra en forelder som er usikker på hva de skal gjøre. De har vært sammen med familien i helga (ikke husstanden) og nå er det påvist korona der. De lurer på om de må være hjemme i syv dager. Jeg sier de bør teste seg og at de bør ringe smittevernstelefonen for råd. For å si det rett ut. Jeg har ikke hatt tid til å sette meg ordentlig inn i alle retningslinjer for korona. Jeg må ha fokus på hva som gjelder for barnehagen.

En grense for hva vi tåler

Vel hjemme sitter alle til middag. Telefonen ringer. Det er en ansatt med dårlig nytt. Hun har nyoppståtte symptomer og kan ikke komme på jobb i morgen. Ok, da må jeg redigere vaktlistene for fjerde gang denne uka. Jeg redigerer nesten daglig nå. Jeg må ringe til tidligvakten så de får endret vaktene da den ansatte hadde senvakt. Vikar er ikke å oppdrive. Dette betyr at barnehagen, i tillegg til de som allerede er syke/sykemeldte, mangler en hel stilling til, mest sannsynlig resten av uka.

I løpet av kvelden får jeg både telefoner og sms/mail fra foreldre som er bekymret. Jeg prøver å roe de ned. Bruker min «fritid» som rådgiver og hobbypsykolog.

Den siste telefonen kommer kl 22.15. Jeg orker ikke ta den. Jeg har lagt meg. Dritsliten, stiv i nakken og vondt i hodet. Jeg VET at jeg får et hardkjør i morgen også. Alle mine ansatte får det.

Så Gahr Støre og Tonje Brenna, jeg ber dere. Vi som er hverdagshelter, har også en grense for hva vi tåler. Hjelp oss. For jeg er ikke alene. Hele Norge lider.

Ikke la oss kapitulere. Ikke ignorer oss. Ikke kutt tilskudd så jeg ikke har penger til vikarer.

JEG vet hva ignorering, kjeft og mistro gjør med barn. Gjentatt forsømmelse gjør at barn blir psykisk syke.

JEG hevder at dette skjer med voksne også. IKKE la meg drukne.