Hvor ble det av solskinnshistoriene?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I dagens samfunn sliter vi med å rekruttere nye ansatte til barnehageyrket. Så må jeg spørre meg, er det så rart? Jeg kan ikke huske siste jeg leste en artikkel eller kronikk med et positivt syn på barnehagen. Vi som jobber i yrket i dag har faktisk et samfunnsansvar å snakke yrket vårt opp. Jeg kan komme hjem sliten, oppgitt over mye sykefravær og arbeidsoppgaver som går utover stillingsbeskrivelsen. Det stopper ikke meg for å dra tilbake til jobben dager etter. Hvorfor gjør det ikke det, hvorfor bytter jeg ikke yrke? Jeg kan jo få mer betalt, hjemmekontor og mindre krevende oppgaver i andre yrker.

Grunnen er barna. De flotte, støttende, omsorgsfulle, morsomme ungene som kommer løpende for å gi meg en klem hver eneste dag. De som ser opp til meg for de kreative oppleggene, de som blir i ekstase for å hjelpe til og rydde etter maten, de som setter enormt stor pris på å få spille et parti sjakk med meg. Hvem kan si det samme sin arbeidsplass?

Jeg har en mor som har jobbet på et kontor hele livet. Når jeg forteller om de utrolig fine solskinnshistoriene fra mitt yrke sier hun bestandig «det høres ut som verdens beste jobb». På et kontor sitter du ofte med nesen i en skjerm. Det er jeg så glad for at jeg slipper. Jeg har isteden skikontor, svømmekontor, utekontor i skog og mark og jeg nyter den norske sommeren ute med sola i ansiktet år etter år sammen med barna.

Ja, vi har våre utfordringer i yrket og hver dag er ikke en solskinnshistorie, men hvilket yrke har vel bare det? Det er sånn det er å jobbe med mennesker. Det er uforutsigbare dager, du må være spontan og rokke om på dagen til barnas beste. Du hørte riktig, vi gjør det for barna og for deres beste. Det vet jeg at alle i mitt yrke har i bakhodet hver eneste dag.

Barna med sine gullkorn lyser opp dagen, men uten kollegaene rundt meg kommer jeg ikke lagt. Vi står så tett sammen i med- og motgang at jeg kan se på dem som min forlengede familie. Kollegaer er viktig, men det nære samarbeidet med foreldrene er også viktig å få frem. Den tilliten de gir oss, og de ærlige tilbakemeldingene er med på å løfte oss frem som profesjon.

Med i ryggen vår er også forskerne som stadig forsker på vårt yrke. Det må bety at dette yrket har stor betydning for samfunnet, det. Stadig er mitt felt i endring til det bedre, og sammen med de gode kollegaene jobber jeg for faglig utvikling år etter år. Tenk hvor heldige jeg og vi er som får være en del av denne herlige endringskulturen.

Nå har jeg sett meg litt lei på å lese negativt ladde artikler om yrket jeg elsker. Nå vil jeg være med på å sette søkelys på alle de solskinnshistoriene som jeg har rundt meg hver eneste dag. Hver eneste dag kan jeg trekke frem gode historier fra jobben. For at vi skal rekruttere flere til yrket vårt må vi alle bidra til å trekke frem de gode historiene. Vi har en av verdens viktigste og beste jobber og jeg er stolt av yrket jeg har valgt meg.

Jeg gleder meg til flere år med der jeg får være en del av alle de små gylne øyeblikkene som er i barnehagehverdagen, alle gullkornene som kommer på løpende bånd, latteren som sitter løst i hele huset og ikke minst alle klemmene.