Helhetlig barnehagepolitikk med valgfrihet for foreldrene

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I regjeringens barnehagestrategi heter det at kommunene bør ha «styringsrett når det gjelder godkjenning av barnehager, opptak, dimensjonering og kapasitet». Dette begrunner kunnskapsminister Tonje Brenna med kommunens behov for å tenke helhetlig. Brenna og andre som ivrer for mer kommunal styring sier at de vil ivareta foreldrenes valgfrihet. Likevel er PBL kritisk til hvordan helhet, mangfold og valgfrihet forstås av regjeringen.

Hvordan mangfoldet i Barnehage-Norge skal se ut i fremtiden, kan ikke defineres ovenfra av kommunen. Helheten i barnehagetilbudet styres best nedenfra. Det er barnefamiliene selv som vet hva slags barnehagetilbud de har behov for.

20 år etter det betydningsfulle barnehageforliket er tiden for storstilt barnehageutbygging over. I flere områder er det nedgang i barnetallene. Andre steder er det etterspørsel etter flere barnehageplasser. PBL mener det helhetlige tilbudet best ivaretas gjennom å legge foreldrenes valgfrihet til grunn, og la det være opp til foreldrene å avgjøre hvilke barnehager som eventuelt må justere kapasiteten opp eller ned.

For eksempel kan det være behov for å justere ned antall barnehageplasser et sted i kommunen, men hvilke plasser som tas ned må foreldrene avgjøre. Statssekretær Kjetil Vevle (Ap) har sagt at det er trist når Kjell Ingolf Ropstad (KrF) ikke har tillit til at politikerne lokalt kan få mer styring med kapasiteten av barnehagetilbudet. I Vevle og regjeringens forsvar av lokaldemokrati forsvinner derimot barnefamiliene. PBL mener det er trist hvis ikke familiene lokalt skal få styre barnehagetilbudet gjennom sine valg.

De som hevder at det i dagens system kun er kommunene som må kutte plasser eller legge ned barnehager, og at private har evig rett til tilskudd tar feil. Når private barnehager ikke får fylt sine plasser, får de heller ikke tilskudd for de tomme plassene. Da må de skalere ned driften. Det samme bør kommunen gjøre om de ikke får nok søkere til egne barnehager. Slik brukes ressursene til barnehage i en kommune best og helhetlig.

Hvis en kommune ønsker å utvide egne kommunale barnehagetilbud, kan det være helt legitimt. Det PBL sterkt advarer mot er å gi kommunene rett til å styre kapasiteten opp og ned, for å så i etterkant å gi barnefamiliene en begrenset mulighet til å velge. Det er en stusselig form for valgfrihet.

Hvis kommunene får mulighet til å styre kapasiteten, risikerer vi mer konflikter om barnehagestruktur ute i kommunene. I dag kan kommunen støtte seg til et regelverk som er basert på likebehandling dersom noen protesterer mot nødvendig nedleggelse av plasser eller barnehager på grunn av få søkere.

Private barnehager utgjør om lag 50 posent av barnehagene og har klart størst innslag av profilbarnehager. Alle typer private barnehager bidrar til et stort mangfold av ulike tilbud, som barn og familier nyter godt av. Mye tyder på at kvaliteten og mangfoldet i de kommunale barnehagene er bedre nettopp fordi ulike aktører lærer av hverandre.

Det er muligheten for selv å kunne ta det viktige valget om barnehage for sine barn, foreldreopprøret til forsvar for valgfrihet handler om.

I pressområder kan det skje at barnefamilier ikke får førsteønsket sitt oppfylt, og at valgfriheten slik sett ikke oppleves like reell. Det er derimot ikke et argument for å gi kommunen mer makt over kapasitet og opptak. Det er snarere et argument for å la private slippe til slik at den reelle valgfriheten øker.

Et annet argument som undervurderer valgfriheten, er påstanden om at foreldre uansett velger nærmeste barnehage. Mange velger nærbarnehagen, men det er nettopp på grunn av valgfriheten. For noen er ikke den nærmeste barnehagen det riktige valget. Da er det å kunne velge annen barnehage svært viktig. Nærbarnehagen er ofte god fordi den vet den må levere kvalitet for å få søkere.

Vi kan jo tenke oss til reaksjonene som hadde kommet om store private barnehager fikk lov til å fylle opp egne plasser først (for å ivareta «helheten»), før foreldrene fikk velge mellom restene av barnehageplasser i kommunen. Det ville med rette aldri bli godtatt. Det er bra at regjeringspartiene sier de fortsatt ønsker private barnehager i Norge. Men skal dette fungere godt trengs det forutsigbarhet, valgfrihet og likbehandling av alle barnehager.

Det er en myte at kommunene ikke har demokratisk kontroll over barnehagesektoren. Sektoren er gjennomregulert med krav til bemanning, kvalitet og innhold. Gjennom den offentlige finansieringen og maksprisen sikres likhet i tilgang og reell valgfrihet. Barnefamilier kan uavhengig av bakgrunn og inntekt velge mellom forskjellige barnehager. Bakgrunnen for at vi i fellesskap finansierer barnehagene over skatteseddelen og med en lav makspris, er at «alle skal med», for å låne et gammelt slagord fra Arbeiderpartiet.

Poenget er ikke å gi kommunen styring og makt. Poenget er å gi barnefamiliene makt over egen hverdag. Den makten mister barnefamiliene om kommunen får mer makt på bekostning av valgfriheten.