Fellesskapelse i barnehagen

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I barnehagen vises og kjennes fellesskapelse i de små øyeblikkene: Når et barns ide får næring i en annens nysgjerrighet, når en voksen lytter og bygger videre, og når lek, sang og stillhet veves sammen til noe nytt. Fellesskapelse betyr å møte hverandre som med-utforskere, å gi barn rom til å ta initiativ, følge deres spor, og sammen konstruere lek og historier. I et slikt fellesskap blir ulikhet en styrke; forskjeller gir flere ideer, flere måter å undre og være sammen på.

Barnehagen er barnas første møte med et større fellesskap. Her utvikles erfaringer med å bli sett, få påvirke og kjenne at ens egen stemme betyr noe. Nettopp derfor må vi forstå fellesskap som noe mer enn god stemning og hyggelig samvær. Et ekte fellesskap må tåle forskjeller, romme følelser og gi plass til barns ulike måter å delta på.

Det finnes mekanismer som gjør at noen barn havner utenfor. Utestengelse blir noen ganger bagatellisert som «bare lek» og «såpass må hen tåle». Andre ganger forklares det bort med at barnet ikke passer inn, eller at situasjonen ikke var så alvorlig. Slike forklaringer kan virke uskyldige, men de kan bidra til å normalisere ekskludering. Det handler på den ene siden om den voksnes holdninger og forståelse av barn, og på den andre siden om holdninger til egen rolle og ansvar for å tilrettelegge for fellesskapelse i barnehagen. Når voksne ikke er oppmerksomt nærværende og handler når de ser at noen barn er utenfor fellesskapet, får utenforskap grobunn.

Derfor trenger barnehagen et mer bevisst språk om fellesskapende arbeid: Et arbeid som ser fellesskap som en prosess, ikke som noe som bare finnes dersom barna liker hverandre eller viser en atferd som «passer inn» i fellesskapet. Fellesskap må bygges, vedlikeholdes og beskyttes. Det skjer når voksne følger med, planlegger og leder samspill der det er nødvendig, og aktivt åpner rom for at alle barn kan delta. Fellesskapende arbeid er ikke idyllisk og konfliktfritt arbeid; det er levende, i bevegelse, lekent, fantasifullt og noen ganger krevende arbeid der målet er: Alle barnas grunnleggende opplevelse av å høre til.

Medvirkning er en nøkkel i dette arbeidet. Barn må erfare at deres innspill faktisk har betydning. Når et barn får være med og påvirke, styrkes både tilhørighet og ansvarsfølelse. Medvirkning er ikke det samme som at barna bestemmer alt, men at de voksne skaper reelle muligheter for at barnas perspektiver får konsekvenser inn i fellesskapets dynamiske utvikling.

Like viktig er den voksnes rolle i leken som er barnas viktigste fellesskapelses-aktivitet. Da trenger barna voksne i barnehagen som er brobyggere. Voksne som ser de barna som ikke helt får det til i samspill med de andre, som trenger litt ekstra støtte før de våger å utforske sin plass i fellesskapet på egenhånd. Noen ganger er det nok å åpne en dør inn i leken. Andre ganger må voksne delta aktivt, modellere språk og vise hvordan inkludering ser ut i praksis.

Dette er ikke tilfeldig omsorgsarbeid, det er didaktisk fellesskapende arbeid i barnehagen. Det handler om å reflektere over hva, hvordan og hvorfor vi gjør det vi gjør- alltid med mål om barnets beste. Når voksne legger til rette for lek som gir barn felles erfaringer, utvikles både sosial, emosjonell og kognitiv kompetanse. Barn lærer å forhandle, vente, lytte, forstå andres perspektiver og tåle uenighet. Slike erfaringer er grunnleggende for både læring og psykisk trygghet.

Skal barnehagen lykkes, må arbeidet med fellesskap også bli en del av personalets refleksjon. Det bør settes av tid til å drøfte hva som skjer i barnegruppa og hvilke mønstre som går igjen. Slik kan personalet bli mer bevisst på egne holdninger og handle raskere når noen er utenfor fellesskapet

Barnehagefeltet trenger derfor et tydeligere fokus på fellesskap som praksis. Ikke bare som verdi på papiret, men som en del av hverdagens utviklingspotensiale. Når personalet planlegger for inkludering, handler tidlig ved tegn på ekskludering og tar barns medvirkning på alvor, skaper de barnehager der alle barn har mulighet til å erfare at de hører til.

Fellesskap i barnehagen skapes ikke av seg selv. Det krever voksne som ser, handler og bygger broer- og som samtidig evner å la barna få tre frem og finne sine måter å bidra inn i fellesskapet på.