DEBATT

«I år har Lærerprofesjonens etiske plattform tiårsjubileum. La oss benytte denne anledningen til å sette etikk og kritikk på agendaen på personalmøter og pauserom rundt om i landet» skriver Birgitte Fjørtoft..
«I år har Lærerprofesjonens etiske plattform tiårsjubileum. La oss benytte denne anledningen til å sette etikk og kritikk på agendaen på personalmøter og pauserom rundt om i landet» skriver Birgitte Fjørtoft..

Uro i rekkene – når etikk er uønsket

«Vanlige reaksjoner jeg møter når jeg stiller spørsmål eller reagerer på praksis, er uttrykk for oppgitthet; at jeg er negativ, eller at mine faglige perspektiver og innspill blir avfeid og forklart med personlige egenskaper» skriver Birgitte Fjørtoft.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

En del av barnehagelærerens profesjonelle ansvar er å stille spørsmål og reagere når noe «skurrer» eller står i veien for hvordan du ønsker å utøve pedagogisk praksis til barnas beste. I Lærerprofesjonens etiske plattform er etisk bevissthet og høy faglighet beskrevet som kjernen i profesjonens integritet og avgjørende for å skape gode vilkår for lek, læring og danning. Profesjonsetikken er verdiene og normene som avgjør om samfunnsoppdraget blir utført etter intensjonen, og da kan vi ikke unngå faglig fundert kritikk.

Etikk og kritikk er to sider av samme sak: Skal praksisen være etisk forsvarlig, må kritiske perspektiver hele tida få oss til å reflektere over den. Likevel kan det være et vågestykke å ytre seg. Det har jeg selv erfart gjennom ti års arbeid i ulike barnehager rundt omkring i landet.

Vekker begeistring i starten

Jeg er vant til at ansatte ikke er positive til min praksis i de barnehagene jeg har jobbet i. Eller, det er litt upresist, for min praksis vekker ofte begeistring i starten. Da ser de bare mitt engasjement for barna, aktiv deltakelse i lek og trivsel i jobben. Det er når det har gått litt tid, og de skjønner at jeg forventer noe av mine kollegaer også, at denne praksisen ikke bare er et soloprosjekt, men noe jeg ønsker for hele barnehagen; grundige refleksjoner, lekenhet og faglig og etisk bevissthet. Det er da motstanden begynner å vokse. Jeg skaper uro i rekkene.

Det kan være mange grunner til denne motstanden, men blant annet har jeg fått høre fra lærerkollegaer at min praksis gjør at de må jobbe mer, altså at det krever mer innsats. Faglige initiativer og spørsmål – enten det handler om tilrettelegging for lek eller kritiske innspill på møter – krever respons; kanskje å hente en vannslange, skifte et par ekstra votter eller svare på et spørsmål. Og ja: Etisk refleksjon er et merarbeid, noe som kommer i tillegg til det daglige praktiske arbeidet. Like fullt er det et merarbeid vi er forpliktet til å gjøre. Min far viet hele sitt yrkesliv til læreryrket, og han sa alltid: «Som lærer må man yte 90 prosent til elevene, det pedagogiske arbeidet, foreldresamarbeidet og det kollegiale, men det må alltid være igjen 10 prosent til profesjonskamp, fagforeningsarbeid og etisk refleksjon.»

«Ja, ja, Birgitte er Birgitte»

Vanlige reaksjoner jeg møter når jeg stiller spørsmål eller reagerer på praksis, er uttrykk for oppgitthet; at jeg er negativ, eller at mine faglige perspektiver og innspill blir avfeid og forklart med personlige egenskaper: «Ja, ja, Birgitte er Birgitte.» Som om det er en spesiell del av min personlighet som gjør at jeg er opptatt av de pedagogiske og etiske refleksjonene som ligger bak den praksisen vi utøver – og ikke et felles ansvar alle vi som er utdannet lærere, har.

Det må presiseres at denne kronikken kun er basert på mine egne erfaringer, og jeg skal gi dere to eksempler fra ulike barnehager jeg har jobbet i:

På et personalmøte skulle det formuleres en problemstilling knyttet til en utfordrende situasjon, og forslaget til formulering var: «Barnet må slutte å bite de andre», hvorpå jeg reagerte og stilte følgende spørsmål:

«Definerer vi ikke barnet som problemet her?»

«Hva med å formulere problemstillingen ut ifra den pedagogiske konteksten?»

«Hvordan kan vi tilrettelegge for at barnet får flere positive erfaringer av å delta i lek med andre barn?»

Mine innspill ble etterfulgt av taushet. Til slutt sa en av pedagogene: «Kan vi ikke bare kalle en spade for en spade, da! Vi må ikke diskutere alt. Vi vil jo at ungen skal slutte å bite.» Bekreftende mumling rundt bordet.


På en planleggingsdag kom det beskjed om at alle barnehagene i kommunen hadde kjøpt inn et program for å styrke barns selvregulering. Dette var noen av mine spørsmål:

«Dette er et omdiskutert verktøy, blant annet på grunn av den terapeutiske formen – at man bringer terapeutiske teknikker inn i barnehagen.»

«Hvorfor har vi kjøpt dette?»

«Hva tenker dere andre om programmet?»

Det ble stille en stund før en kommenterte: «Det er jo ikke sånn at alle må bruke det», og møtet fortsatte med neste punkt på agendaen.

Slike eksempler har jeg mange av, i ulike variasjoner. Det de har felles, er at den kritiske refleksjonen enten ikke ønskes velkommen, oppleves som forstyrrende eller uteblir helt. Det kan være mange grunner til barnehagelæreres taushet. Det jeg hører oftest, er utsagn om at vi har ulike personligheter; mange er sjenerte og liker ikke å snakke foran andre. Det kan også handle om dynamikken mellom pedagogiske ledere og øvrige ansatte. Kanskje ønsker de å ta hensyn til de andre ved ikke å gjøre diskusjoner for faglig krevende – og dermed unngå å komme «skjevt ut» med sine assistenter og fagarbeidere. Hensynet til dem overskygger ansvaret for å ytre seg.

Etikk må inngå som en del av praksisen

Ikke sjelden har jeg opplevd at ansatte kommer til meg i etterkant av møter for å gi sin støtte. «Jeg var helt enig med deg», eller «det var bra du sa det du sa». Jeg mener faktisk at hvis du skal være profesjonsutøver, må du jobbe med å uttrykke din faglige mening i personalgrupper, uansett hvor sjenert du måtte føle deg. Hvis vi skal være barnas advokater, er de barna du har ansvar for, avhengig av at du fremmer deres «sak», ikke bare på avdelingsmøter eller i en-til-en-samtaler dagen etter et møte.

Etikk må inngå som en del av praksisen, og vi kan ikke velge det bort. Likevel skjer det, og jeg får stadig høre at det går utover motivasjonen til en del barnehagelærere. Flere av dem har trukket seg ut av barnehagen og over i andre stillinger. Årets tall fra Samordnet opptak viser en kraftig nedgang i søkere til barnehagelærerutdanningene i hele landet. Samtidig vet vi at yrket er fysisk belastende, at lønnen er relativt lav ut ifra utdanningsnivået, og at mange kommuner ikke hever lønnen for de som har masterkompetanse. Når denne kronikken publiseres, blir også jeg en del av statistikken over flukten fra barnehageyrket. Jeg håper jeg kommer tilbake.

Hvis vi skal snu denne trenden – hvis vi ikke skal miste flere faglig engasjerte barnehagelærere – tror jeg vi må gjøre et løft for den profesjonsetiske refleksjonen. I år har Lærerprofesjonens etiske plattform tiårsjubileum. La oss benytte denne anledningen til å sette etikk og kritikk på agendaen på personalmøter og pauserom rundt om i landet. Det trengs!

Denne kronikken er en omskriving av lederen i fagtidsskriftet Barnehagefolk 3/2022 som ble utgitt 04.10.22.

Powered by Labrador CMS