– Selv om det er barnehageansattes ansvar å skaffe seg kunnskap, så vet man jo at det ikke er veldig mange plasser å finne ting

I samisk kultur står fortellertradisjonen veldig sterkt. Og noen av Birgit Å. Andersens beste barndomsminner, er knyttet til historier fortalt rundt bålet på hytta.

Enten det var pappa, áhkko/bestemor, eller andre i slekta eller storfamilien som fortalte.

– Det sitter på en måte i ryggmargen min. Jeg ønsker at ungene skal oppleve gleden og spenningen jeg selv har hatt knyttet til historier, sier forfatteren selv.

Boklansering

Nylig ble den nye boka hennes lansert for en utvidet storfamilie: Barn fra Birgits egen Jentoftsletta barnehage og barn fra Vågønes musikk- og friluftsbarnehage var samlet i sistnevntes gamme, til høytlesning og sang.

– Boka er basert på et gammelt samisk eventyr, som jeg har laget til en litt mer moderne versjon, med by og buss og sånn. Og så har jeg vært veldig bevisst på ting som jeg gjennom årene jeg har jobbet i barnehage har tenkt at er viktig. For eksempel at jenter – samiske jenter og alle jenter – bør ha litt tøffe, barske rollemodeller i bøker, forklarer Andersen.

– Jenter i eventyr fremstilles gjerne som sukkersøte prinsesser med behov for å bli reddet. Det er ikke noe gærent med prinsesser, men vi kan ikke bare ha det. Vi må ha noe som gjenspeiler virkeligheten og hvordan vi ønsker at jenter skal vokse opp. At de skal bli selvstendige, ta egne valg og fikse selv.

Uten å røpe for mye av handlingen, kan det sies at de tre søstrene som blir utsatt for stállosønnens frieri i boka, framstår som både bestemte, modige og snarrådige.

Arv etter faren

I tillegg til den samiske fortellingen som danner utgangspunkt, og veksling mellom moderne og tradisjonelle elementer, er boka ispedd små referanser fra andre eventyr, egnet til å skape gjenkjennelse. Som da ulven dukker opp og en av jentene sier:

«Du tror vel at vi skal til bestemor, du? Det skal vi i hvert fall ikke!»

– Boka handler om vennskap, mangfold, barnehumor og litt sånt småskummelt som jeg vet at unger liker, oppsummerer Andersen.

Den er hennes andre. Forfatterdebuten kom i 2018, med «Emielle og Emeriká».

Det er en fortelling som handler om et par støvler, basert på en stil som den kreative Birgit skrev allerede på ungdomsskolen, og som faren motiverte henne til å gi ut i bokform. Nå er den tilgjengelig både på lulesamisk, nordsamisk, sørsamisk og bokmål.

– Pappa døde i 2010, og interessen for det samiske, historier og bøker har jeg nok arvet fra han. Det gir mening, og er fint å ha etter han, sier hun.

– Spennende og kult

Denne gang ble det altså samisk eventyr, gjort på hennes måte. Fordi hun ser at det trengs.

– Det er et stort behov for samiske eventyr og bøker, både på samisk og norsk. Bøker som også barnehager uten samisk språk kan ha, sier Andersen.

For noen år siden opprettet hun Facebook-gruppen «Samisk blikk i barnehagen». Den har fått mange tusen medlemmer, og stadig er det noen som spør etter eventyr og ideer.

Kanskje spesielt i tiden opp mot 6. februar, når samenes nasjonaldag markeres i samfunnet generelt, og ikke minst ute i barnehagene. Men Andersen er også opptatt av hva som skjer ellers i året.

– Jeg ønsker å bidra til at det finnes noe konkret man kan ta tak i og jobbe med, uten at man nødvendigvis har forkunnskaper. For selv om det er barnehageansattes ansvar å skaffe seg kunnskap, så vet man jo at det ikke er veldig mange plasser å finne ting, sier Andersen.

– Også ønsker jeg å bidra til engasjement rundt det samiske. At det skal være noe som er litt spennende og litt kult også.

Hva er en stállo?

Stállo er et overnaturlig vesen i samisk tradisjon, og opptrer i flere former. Men stalloer beskrives ofte som store, menneskelignende kjemper, ifølge snl.no.

– Det har ofte vært brukt som et oppdragelsesvirkemiddel. For eksempel ble det fortalt at Stállo bor i skogen, for at ungene ikke skal gå alene for langt ut i skogen. Historiene sa han kunne spise mennesker, særlig barn.

– Skumle saker?

– Mange av de som er nedskrevet og fins i bøker, er ikke tilpasset barnehagealder. Men hva er dagens unger vant til? Det er ikke nødvendigvis det samme som for 100 år siden, resonnerer Andersen, som av og til opplever at dette aspektet overdrives.

– Noen synes det samiske er så skummelt. Men hva med Bukkene Bruse? Det handler om hva man er vant til. Og så kan man fortelle uten å bruke de fæleste ordene, og man kan selvfølgelig bevisstgjøre ungene om at dette er et eventyr, hvis det er behov for det.

To av samme kjønn

Kort sagt finnes det skumlere barnebøker enn «Stállosønnen gifter seg», men så skal den også kunne leses til de som er yngre enn femåringene.

– Målet er å kose seg med boklesing. Så kan man jo reflektere i ettertid, sammen med ungene.

At forfatteren er barnehagelærer, er med på å prege innhold og budskap.

– Jeg har for eksempel flettet inn et bittelite punkt om følelsesregulering. At det er greit å være trist, men ikke greit at andre får vondt. Fordi følelsesregulering er et vanlig tema i barnehagen, sier hun.

Andersen ønsker også å bidra til å normalisere at to menn eller to damer kan gifte seg og være kjærester. Også i stalloverden. Til slutt i boka står nemlig et bryllup mellom to av samme kjønn.

– Ja, hvorfor ikke? Jeg tror ikke det finnes så veldig mange bøker på samisk med dette temaet, også synes jeg det er fint at det også fins i eventyrverden, ikke bare i pedagogisk tenkte bøker som man tar fram når man jobber med temaet mangfold. At det flettes inn i eventyr og en normal barnebok.

Samtale og undring

At stállo blir sint når han ikke får viljen sin, kan brukes som samtaleemne og til undring sammen med barna, forteller hun videre:

– Her er en fin måte å snakke om samtykke, og å både sette egne grenser og respektere andres grenser. At selv om det er sånn i eventyret, så er det i virkeligheten sånn at man bestemmer over seg selv og egen kropp. Her kan man også komme inn på kroppsregler og gode og onde hemmeligheter, for eksempel. Man kan bruke eventyr for å komme inn på alvorlige tema.

Mange elementer i boka, kan finnes igjen i rammeplan for barnehagen. Den aller viktigste biten for henne, har likevel vært det samiske.

– Jeg har selv vokst opp med en del fordommer og rasisme, og jeg ønsker ikke at fremtidens barn skal være nødt til å oppleve det samme. Jeg ønsker at det samiske skal normaliseres, uansett hvor i landet du jobber eller bor. Og så håper jeg at barnehager ikke bare tar fram dette ei uke eller to i januar-februar, men at det er noe barnehager kan jobbe med hele året, litt nå og litt da.

Vil synliggjøre

Boka er illustrert av Malle Remmel, og den er på norsk og lulesamisk i en og samme utgave.

Andersen, som selv er pedleder på lulesamisk avdeling i Jentoftsletta barnehage i Bodø, ønsker at den skal være tilgjengelig for så mange som mulig, og for barnehager over hele landet.

– Jeg har også vært opptatt av at kofta skulle være synlig i boka, og det er illustrert med flere ulike kofter, men det var veldig viktig for meg at den lulesamiske kofta på en måte var hovedkofta. Det handler om at lulesamer er ei veldig lita gruppe i forhold til for eksempel nordsamene, og naturlig nok får mindre plass i bøker og lærebøker, rett og slett fordi det er færre som jobber med lulesamisk.

– Først og fremst ønsker jeg at samiske barn skal kjenne stolthet over kofta si, derfor synes jeg det er viktig å synliggjøre den, legger hun til.

At ikke alle de tre samejentene har kofte på bestandig, er også et bevisst poeng fra forfatterens side.

– Samer går ikke alltid i kofte. De bor i et vanlig hus og har vanlige klær på seg også, sier Andersen.