Når havet bekymrer de minste

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Marie er fem år. Hun bor ved kysten og liker å utforske fjæra sammen med familien sin. Hun trives her hvor krabbene bor, og sneglene gjemmer seg i husene sine. Noen ganger plukker hun søppel sammen med sin storebror. Han har fortalt henne om hvordan plast skader havet og fiskene som bor der.

Forskning viser at barn som Marie tidlig utvikler sterke følelser for kysten, havet og konsekvenser av klimaendringene. Tidlig barndom er med andre ord en kritisk periode for en begynnende forståelse av hav og klima.

I våre studier uttrykker barn sterke følelser knyttet til klima og hav på andre måter enn voksne. De uttrykker omsorg og sorg over døde sjøfugler. De viser bekymring for fugler og fisk som sitter fast i plast og taufloker. De tenker på om hvalene får nok å spise.

Når voksne snakker om klimaendringer brukes ofte ordet «klimaangst». For små barn er slike begreper ofte misvisende. 

For selv om barn kan uttrykke usikkerhet og bekymring, betyr det ikke at barn trenger oppfølging av spesialisthelsetjenesten. Vi må passe oss for å ikke sykeliggjøre barnet. Å stemple disse reaksjonene som «angst» for raskt, kan gjøre mer skade enn gagn.

Det barna trenger er at vi møter deres uro og nysgjerrighet med åpenhet. Foreldre, besteforeldre, lærere og storsamfunnet kan hjelpe barna med å forstå hva klimaendringer er og hvilken rolle havet spiller. Dersom de får rom til å oppleve havet og kysten der de bor, kan de begynne å forstå hvordan vi er forbundet med det store havet som alle på jorden deler. 

Her på Vestlandet har vi kort vei til Akvariet, fjæra, brygga og havet. Å støtte barns følelser og nysgjerrighet for å vite mer, i møte med klimaspørsmål krever handling på flere nivåer. Vi må være interessert i barnas følelser, erfaringer og kunnskap om klima og hav. Vi må være beredt til å ta imot frykt, sorg, empati, sinne, omsorg, nysgjerrighet og håp. 

Det er viktig at barn har arenaer der de kan lære om havet, slik som Havuken og undervisningopplegg i skole og barnehage. Men like viktig er det å gi barn rom til å uttrykke bekymring, bli møtt med anerkjennelse, og å få verktøy til å handle meningsfulle sammenhenger. 

Det er urettferdig at barn som bidrar minst til problemet, samtidig må bære det emosjonelle etterslepet gjennom hele livet. Å ignorere barnas opplevelser i hav- og klimadebatten er et svik mot kommende generasjoner. Havuken kan og bør løfte dette perspektivet mer. Havkompetanse handler ikke bare om forskning og forvaltning, men også om å ta på seg voksenansvaret. Å lytte til de som skal leve lengst i landet.