- Det er leken, fysisk aktivitet som skaper plattformen for all senere læring, skriver Anne Nielsen, som nylig har gitt ut boken Hverdagslykke.
Kronikk
- Det er leken, fysisk aktivitet som skaper plattformen for all senere læring, skriver Anne Nielsen, som nylig har gitt ut boken Hverdagslykke. (Foto: Gettyimages/Privat)

Unngå å passivisere barna: Om lekens betydning som utviklingsmotor

Målrettet innsats kan hjelpe barn som strever, men betingelsen er at man setter inn tiltak som støtter hjernens utvikling. Det er ikke gitt hvis voksne over-organiserer barns hverdag og er ukritiske til ny teknologi, skriver artikkelforfatteren.

Ivrige politikere tar til orde for å innføre programmer for tidlig innsats som for eksempel TRAS. De innfører også bruk av iPads i skole og barnehage uten noe støtte i forskning for at dette er læringsfremmende.

Motivasjonen er ofte bekymring for barn som blir hengende etter i utvikling.

Det kan høres bra ut, men de underliggende antagelsene er at barnehageansattes analoge innsats ikke er nok for å fremme læring, mens digitale hjelpemidler gjør susen. Eller og at om vi gjør mer, lærer barna mer.

Det kan både være sant, og ikke sant.

Målrettet innsats kan hjelpe barn som strever, men betingelsen er at man setter inn tiltak som støtter hjernens utvikling. Det er ikke gitt hvis voksne over-organiserer barns hverdag og er ukritiske til ny teknologi.  

Kan passivisere barna

Hvorfor gir ikke dette nødvendigvis god effekt?

Et viktig poeng er at disse tiltakene kan passivisere barna, mens det nettopp er leken, fysisk aktivitet som skaper plattformen for all senere læring. Aktive barn har større hjerne, og et mer velutviklet nevralt nettverk, med mange koblinger mellom hjernecellene. Dette nettverket utvikles ved alle former for sansestimulering, hvorav de viktigste i småbarnsalder er søkende utforskning, lek og bevegelse.

FAKTA Om Anne Nielsen

Har nylig gitt ut boken Hverdagslykke – hvordan unngå syv feilgrep i moderne barneoppdragelse og utdanning

Utdannet førskolelærer og samtaleterapeut i psykosyntese, og har lang praksis fra barnehage og smågruppebarnehage for barn med spesielle behov.

Tidligere SFO-leder, hvor hun utviklet kurs i konflikthåndtering, og er instruktør i Dan Olweus’ tiltaksprogram mot mobbing.

Bakgrunn som kursleder for Nettverket! for SFO og fagutvikler for Læringsverkstedet AS. Der deltok hun i utviklingen av deres program for sosial-emosjonell utvikling - Hjerteprogrammet.
De siste 10 årene har hun vært forfatter og reist lanset rundt som kurs- og foredragsholder.

I senere tid har hun tilbragt mye tid i et Buddhist-kloster i Frankrike, for å lære mindfulness, i Zen-mester Thich Nhat Hanhs tradisjon. 

Les mer her

I min nye bok, Hverdagslykke – hvordan unngå syv feilgrep i moderne barneoppdragelse og utdanning, har jeg kalt denne grunnleggende motivasjonen for utviklingsmotoren. Om denne drivkraften hemmes vil barn utvikle seg dårligere – ikke bedre.

Dette vet mange pedagoger, men ulike beslutningstagere gjør det ikke, og pusher programmer de oppfatter som læringsfremmende på de ansatte. Hvorfor gjør de det? Og hvorfor slutter de ikke med det selv om fagfolk som vet bedre, protesterer? I disse avsnittene som er sakset fra Hverdagslykke er et forsøk på en forklaring:

« Jeg leker derfor ER jeg – lykkelig!

Jeg tror neppe foreldre, politikere eller idrettsledere som har økt antall skoletimer, senket skolealderen eller overorganisert barnas fritid vil barna vondt. Man kan likegodt påstå at miseren skyldes iver etter å gjøre barna flinke og lykkelige en gang i fremtida.

Men blir de det?

Det er det ikke mange som har tenkt grundig igjennom. Det kan jeg påstå uten å nøle! På mine utallige foreldremøter har jeg spurt tusenvis av foreldre og barnehageansatte over hele landet, om hva de mener skal til for å skape en lykkelig barndom og et godt fremtidig liv for barna deres. Disse tingene er faktisk synonymt, men de færreste er bevisst på at det som gjør barna glade i dag, er mye av det samme som støtter læring og vil gi de små et godt liv på sikt.

Det betyr ikke at folk er helt på jordet, de ramser opp lange lister med fine ord som kjærlighet, omsorg, frihet og grenser. Det er fint og flott, men det snodige er at lista ofte mangler nøyaktig de tingene som skaper mest glede, engasjement og utvikling for barna.

Ofte kommer de ikke på det før jeg spør: Hva ville barna deres svart på det samme spørsmålet? Da går lyset på! Å ja, lek! Og for å leke, må man ha venner. Og så må man røre på seg.

Så klart.

Jeg tenker, derfor er jeg ofte - ulykkelig

Jeg tror vi vet at lek er bra på en teoretisk måte – de fleste ville sagt at lek sikkert er viktig for barn om de ble spurt direkte – men de vet det ikke i praksis. Når det voksne tankesinnet har tatt over etter ombyggingen av hjernen i puberteten, blir det vanskelig å koble tilbake til vår egen erfaring av lekens kraft som utviklingsmotor.

Jeg tenker derfor er jeg, sa den franske filosofen Descartes på 1600 tallet.

Eksemplene i teksten er hentet fra denne boken, som Nielsen har gitt ut på eget forlag.
Eksemplene i teksten er hentet fra denne boken, som Nielsen har gitt ut på eget forlag.

Den vestlige kulturen har fulgt i Descartes fotspor. For hver generasjon har vi utviklet en stadig større splittelse mellom kropp og tanke, og denne splittelsen forstyrrer utsikten med sin overdrevne rasjonalisme. Vi ble sånn som filosofen selv var, tvilende på informasjonen fra våre egne sanser, fordi vi tror vi er tankene våre.

I vår tid kan man vel kalle denne splittelsen mellom kropp og sinn for vår vestlige kulturs nevrose. En nevrose som kan skape tankekjør, angst eller kjedsomhet, effekten av manglende kontakt med kropp og følelser. Plager vi gladelig sender videre til barna, fordi vi ikke lenger er bevisst på hva vi har mistet og hvordan det preger oss. Jeg tror dette ligger bak mange av de dårlige avgjørelsene som blir tatt på barnas vegne i dag. 

La oss ta et eksempel på hvordan dette kan komme til uttrykk i hverdagslivets travelhet:

Gleden i en k(r)opp

Jeg observerer følgende episode på en småbarnsavdeling mens personalet forbereder formiddagsmaten.

En liten pode på halvannet år sitter i en tripp trapp stol ved et tomt bord og smiler. Han har det fint til tross for at han må vente mens resten av barna får rene bleier. En av de ansatte svinger hastig forbi og setter fra seg tutekopper med vann til alle barna midt på bordet. Poden strekker seg frem og heisann, der får han tak i en av koppene. Hurra! Han begynner å banke taktfast i bordet med koppen, så vannet skvetter.

Bank, bank, bank.

Hele kroppen gynger med i bevegelsen og ungen er et stort glis. Tam, tam, tamta, tam! På vei tilbake til kjøkkenet stopper den voksne, tar koppen fra ham og setter den fra seg med en alvorlig mine. «Det er ikke lov til å banke i bordet», sier hun før hun oser ut på kjøkkenet igjen.

Poden tar det ikke tungt, han begynner å nynne og klappe med hendene på bordet i stedet.

Men i meg slår det plutselig ned en ny tanke: Det er slik vi lager nordmenn! Kjedelige, stive nordmenn.

For hva var det egentlig ungen gjorde? Han lagde rytmisk musikk! Og det medfører lyd og bevegelse. Og glede! Neste tanke; hva om det hadde vært en afrikaner som hadde svinset forbi, eller en ungdom med dansegleden intakt? Hadde de gjort det samme?

Kan man møte barna på en måte som tar vare på inventaret, gleden og de voksnes sjelefred samtidig?

Under det påfølgende møtet snakker jeg med de ansatte om hva man kan gjøre i stedet for å stoppe barns glede og utfoldelse. Kan man møte barna på en måte som tar vare på inventaret, gleden og de voksnes sjelefred samtidig? Spørsmålet utløser straks motstand og standardfrasen popper opp: Hvordan skal det gå hvis alle…! Tenk på bordet, på koppen, de ansattes hørsel, smitteeffekten av bråk og vannsøl og tenk om, tenk om!

Selvrefleksjonen munnet likevel ut i følgende: selvfølgelig bør bordet skånes og det kan bli for mye bråk, bevares. Men hva om vi gjorde noe nytt, for eksempel satte koppen rolig bort, samtidig som vi klappet takten noen ganger og spanderte et smil for å anerkjenne barnets rytmiske lek og livsglede?

Se det hadde vært å dele ut føde for både kropp og sjel!

Sprudleforbudet

Denne historien har jeg brukt for å gjøre barnehageansatte oppmerksomme på hvor lett det er å sabotere leken og opptre som gledesdrepere på kulturell autopilot. Det må tilføyes at jeg har stor forståelse for at dette skjer. Det er krevende for voksne å være deltagere i småbarns uhemmede, impulsstyrte utfoldelse mange timer hver dag.

Av og til sa jeg til mine egne barn når energien deres ble noe overveldende: «Fint at du er glad – kan du være så snill å være det et annet sted en liten stund?»  

Blir slike væremåter for dominerende hos voksne, lærer barn at det å uttrykke seg fritt og lekent er feil.

Eller at barnet selv er feil.

Utfordringen som pedagog og oppdrager, er å gi rom for spontan utfoldelse samtidig som vi husker at barn også må utvikle impulskontroll og lære grunnreglene i moderne sivilisasjon. Denne doble bevegelsen er ikke lett! Dette er derfor ikke et forsvar for grenseløshet, men fred og ro skapes ikke ved å undertrykke emosjoner, det skapes ved å vise barna hvordan de kan mestre seg selv. Man kan også anerkjenne barns følelser i situasjoner hvor det må settes grenser eller vi må si «nei.»

Det som ikke må stoppes er derfor leken.

Det er på denne, og utallige andre måter lekende og gledes fylte bevegelser føyer til stadig flere koblinger mellom hjernecellene. Opptil 700 – 1000 i sekundet i den mest intense utviklingsfasen.

Slik skapes hjernens hardware. Grunnlaget for installeringen av all senere software, med kunnskap om hvordan man for eksempel regner og skriver.[1]

Det unike med hjernen er for eksempel at den formes ved bruk, mens hjerneceller som ikke brukes lukes ut.

OBS! Denne sammenligningen holder bare delvis, vår hjerne er langt mer avansert enn en datamaskin, som bare er en avansert regnemaskin. Vår hjerne er så mye, mye mer.

Det unike med hjernen er for eksempel at den formes ved bruk, mens hjerneceller som ikke brukes lukes ut. Reell læring endrer hjernen. Det som må unngås er derfor passivitet, stillesitting og for mye innflytelse til voksne som ikke vet nok om lekens magiske kraft. I tillegg til alle andre positive effekter, er leken naturens fantastiske motivasjon som bidrar til at barnet orker å gjenta alle de bevegelsene som utvikler hjernen maksimalt. 

Bør formidles til beslutningstakerne

Det politikerne burde lage tiltak for, er heller hvordan vi kan unngå ukritisk bruk av iPads og redusere skjermtid for småbarn i hjernens mest intense vekstfase. Eller å øke bemanningen på småbarnsavdelingene, slik at personalet har tid til å være 100 % til stede i de kritiske årene hvor utvikling og læring foregår på sitt mest intense.

Det snakker vi pedagoger gjerne mer om.

Og dette burde vi snakke mye mer med politikere om! Det er derfor jeg har skrevet Hverdagslykke. Boka inneholder forskningsbasert kunnskap som bør formidles til dem som tar avgjørelser på vegne av fremtida. Og gode argumenter for at trivsel, læring og livslykke er en sammenhengende bevegelse!

[1] Hardware brukes om komponenter og utstyr (faste og løse). Software brukes om applikasjoner og programvare. Software er programvare som du installerer i maskinen, for eksempel Windows. Hardware er de delene maskinen består av, som harddisk, skjermkort, osv.

Debatt

Til toppen