Kristin Sjøvoll jobber i Løkka barnahage Sandefjord. I denne kronikken forteller hun om sitt første år som styrer.
Kronikk
Kristin Sjøvoll jobber i Løkka barnahage Sandefjord. I denne kronikken forteller hun om sitt første år som styrer. (Foto: Getty Images (illustrasjon) / Privat (innfelt) )

«Jeg husker den første uka alene på kontoret»

«Etter ett år i styrerstilling har jeg tråkket i mange feller og gjort meg viktige erfaringer,» skriver Kristin Sjøvoll.

  • Kronikk

Året er 2014. Heten slår over meg idet jeg går ut dørene fra USN.

De siste dagene har jeg grua meg, og toalettene på skolen bærer helt klart preg av eksamenstid. Jeg har hatt min siste eksamen, og kan egentlig ikke tro det. Jeg er ferdig utdanna! Barnehagelærer. Så stolt at jeg går hjem og legger meg i ren utmattelse.

Ferdig på skolen, det var i alle fall det jeg hadde fortalt min samboer. I tjuefire timer var jeg ferdig. Dagen etter eksamen kjørte jeg sønnen min på skolen, og så at jeg hadde fått en mail idet han hadde hoppet ut av bilen.

Jeg visste godt at jeg hadde søkt, og var utrolig spent. Svar på søknad, og jeg hadde fått plass på mastergrad i pedagogikk med spesialisering i utdanningsledelse. Shit. Jeg begynte å gråte av glede. Hvordan skulle jeg fortelle dette til min samboer som hadde planer om at jeg skulle bidra med en normal månedslønn i årene fremover?

Vel, han hadde uansett ikke vent seg til at jeg hadde noen særlig inntekt, og gikk med på å gi meg lommepenger i tre år til.

Dette var jeg kvalifisert for

Masterstudiet var ekstremt krevende. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg satt der og ikke forsto, men hadde indre motiverende dialoger med meg selv. Mine medstudenter kom fra både barnehage- og skolesektoren, og hadde allerede jobbene jeg drømte om.

Jeg skulle bli styrer i barnehage, koste hva det koste ville. Hadde det ikke vært for det intense ønsket om å nå målet langt der fremme hadde jeg gitt opp for lengst.

Våren 2017 gikk jeg fra studenttrykkeriet til eksamenskontoret for å levere en fremdeles varm utgave av masteravhandlinga:

Barnehagen som lærende organisasjon. En kvalitativ undersøkelse med mål om å fremme noen suksessfaktorer for hvordan styrer kan skape en lærende organisasjon ved å tilrettelegge for møteplasser og intern kompetanseheving i barnehagen.

Jeg startet i ny jobb som pedagogisk leder, og ett år etter ble et vikariat som styrer lyst ut internt i samme barnehage. Det hadde ikke vært utlyst en eneste styrerstilling i mitt område dette året, og dette var sjansen. Denne jobben skulle jeg kjempe for.

Jeg sendte inn en søknad. Det viste seg at jeg også var den eneste som søkte.

Allikevel, jeg fikk jobben!

Dette var jeg jo skikkelig kvalifisert for, og med beina godt planta på jorda lovte jeg meg selv å lære så mye som mulig dette året.

Jeg fikk god opplæring, men opplæringa forsvant ut i permisjon, og ansvar og myndighet lå nå i mine hender.

Den første uka

Jeg husker den første uka alene på kontoret. Ofte bare satt jeg der, for jeg visste faktisk ikke helt hva jeg egentlig skulle ha gjort. Håpa at ikke telefonen skulle ringe, for jeg kunne sannsynligvis ikke svare uansett.

Tre måneder ut i vikariatet kom første slag i trynet. Melding i ALTINN med varsel om rutinemessig tilsyn. Stedlig tilsyn. Jeg husker fremdeles dagen. Klokka var ti over fire, og jeg var på vei til å pakke sammen og dra hjem for å feire en bursdag. Det var til og med fredag.

Det kom noen gloser. Jeg hadde så vidt kommet i gang, og allerede nå skulle noen komme og sjekke at jeg gjorde jobben min.

Jeg gråt hele veien hjem. Hva forventet myndighetene når de kom? Jeg ante ikke hvor lista lå.

Tilsyn kom, og tilsyn gikk. Nok en gang kunne jeg lene meg på et dyktig personal som hadde temaet for tilsynet under huden og formidlet dette med glimrende forståelse.

Mange vurderinger

Året har bydd på så mye. Har du fulgt opp en sykmeldt, har du fulgt opp en sykmeldt. Har du gjennomført en medarbeidersamtale, har du gjennomført en medarbeidersamtale. Har du henvist et barn, har du henvist et barn. Har du snakket med en telefonselger, ja da har du stort sett snakket med alle.

Tillit kan ikke kreves, den må fortjenes. De som ivaretar må ivaretas, og alle ulike behov og ønsker skal møtes med respekt.

Kristin Sjøvoll, Løkka barnehage Sandefjord

Det skal tas mange vurderinger.

Når bør du bruke styringsretten og når skal du lytte til de ansatte? Hvor mye skal du kontrollere og hvor mye skal du stole på at arbeidet du har lagt ned med personalgruppa i forkant vil være ledende for valgene de tar?

En ting er de skrevne reglene. De er det lett å forholde seg til. Men de uskrevne – å gud hjelpe... Det som står mellom linjene, kulturen som eksisterer. Hvem som har hatt fridagen sin på samme dag de siste fire årene, slik en annen ikke kan ha samme dag. Hvem som fikk avspasere sist påske, slik at andre bør få sjansen denne gangen. «Men du husker vel at jeg jobbet en time ekstra den onsdagen..?» Nei, jeg husker ikke det, men takk for at du gjorde det! Alt må på timelista for å bli med på neste lønn.

Det er lov å være ny

Det er utrolig mye å holde styr på, og jeg bøyer meg i støvet for jobben min daglige leder (for tiden hjemme i permisjon) har lagt ned i bedriften.

Det må være lov å være ny. Alle har vært nye en gang.

Etter ett år i styrerstilling har jeg tråkket i mange feller og gjort meg viktige erfaringer. Til og med kjøpt tjenester fra det Norske Kartselskapet uten å være klar over det.

Å få tilliten til å utføre jobben av en arbeidsgiver er én ting, men å opparbeide seg tillit hos personalet er en oppgave som krever tid, skjønn og kommunikasjon. Tillit kan ikke kreves, den må fortjenes. De som ivaretar må ivaretas, og alle ulike behov og ønsker skal møtes med respekt.

Vi er snart på vei inn i sommerstengt og fellesferie. En hektisk juni ligger bak oss, og det kjennes godt å snart kunne lukke døren og gi personalet et fortjent avbrekk. Men så var det de feriepengene da. Shit...

Debatt

Til toppen