DEBATT

- At Sollid jubler for normen, sier kanskje noe om hennes lange fartstid i bransjen, men hun må for all del ikke bruke den som en hvilepute, skriver Elin Skrede.

De lønnsomme barna

– For meg som forelder til barnehagebarn er det viktig at pengene går til barna og de ansatte, skriver Elin Myrekrok Skrede i sitt svar på debattinnlegg fra Anita Sollid.

Publisert

«Jeg blir sliten av å måtte forsvare at jeg jobber for en «velferdsprofitør»», skriver Anita Merethe Ribe Sollid, regionleder i den kommersielle barnehagekjeden Norlandia.

Les innlegget her

Inntektssiden i barnehagen er gitt, den kommer fra skattepenger og foreldrebetaling. Du får ikke mer salg og mer inntekter av å levere et «bedre produkt» som øker volumsalget.

Derfor må de som ønsker å tjene penger på barnehager kutte kostnadssiden. Omtrent 80 prosent av utgiftene til barnehagedrift er personalkostnader, og å redusere lønns- og pensjonsutgiftene er dermed det mest effektive dersom man ønsker å tjene penger.

All forskning tilsier derimot at flest mulig ansatte, med høy utdannelse og kompetanse, er den viktigste faktoren for god kvalitet i barnehagene. Profittmotivet til kommersielle drivere utgjør således en risiko for dårligere kvalitet og et dårligere tilbud for barn i slike barnehager.

Normen ingen hvilepute

Kunnskapsminister Jan Tore Sanner uttrykte sin bekymring for måten de kommersielle kjedene driver på som følger: «At de største kjedene har svært høy avkastning, samtidig som bemanningen er lavere enn i kommunale og øvrige private barnehager, kan være et tegn på barnehagekjedenes inntekter ikke kommer barna til gode» (Aftenposten 5. mai 2018). Nå har vi endelig fått på plass en bemanningsnorm, trass i sterk motstand fra de kommersielle kjedene.

At Sollid jubler for normen, sier kanskje noe om hennes lange fartstid i bransjen, men hun må for all del ikke bruke den som en hvilepute. Regjeringen omtaler den korrekt som en minstenorm, og det er noe Sollid og konsernet hun jobber for bør merke seg. Den vil ikke sikre tilstrekkelig bemanning, men den vil i det minste tvinge de kommersielle kjedene til å ha en minstestandard.

Sollid må gjerne være for «effektiv omsorg». Hun må også gjerne velge «å ta det som kvinne personlig» når hun velger å forsvare eierne av Norlandia-barnehagene, Adolfsen-brødrene. Eiere som er god for en halv milliard kroner, penger som er hentet ut av felleskassa.

– Kritikken handler om penger

Men ønsker Sollid å delta i debatten må hun svare på kritikken som er rettet mot de kommersielle eierne og selskapene, og ikke konstruere en falsk debatt. Kritikken mot velferdsprofitørene retter seg mot de store beløpene som hentes ut, som skulle gått til barna. Det handler om manglende kontroll med pengebruken og et ønske om flest mulig ansatte med best mulig lønns- og pensjonsvilkår. Best mulig vilkår for dem som møter barnet ditt om morgenen, de som faktisk skifter bleie og gir trøst hvis noe går galt i barnehagen.

For meg som forelder til barnehagebarn er det viktig at pengene går til barna og de ansatte. Det er viktig at barnehagestyrere har et fornuftig og godt budsjett å styre driften ut i fra. Det er viktig at barnehagen drives etter prinsippet om hva som er best for barna.

Det er altså eierne og den kommersielle logikken ved driften kritikken retter seg mot. Sollid må slutte å skyve andre ansatte fremfor seg, slik hun gjør når hun skriver «oss innenfor private barnehager», som om barnehagemilliardærene Adolfsen og assistenten på vikarkontrakt er de samme. Sollid er en del av Norlandia-ledelsen, og denne typen uærlig argumentasjon er skamløs og provoserende.  

Barn i barnehagen er sårbare brukere av komplekse velferdstjenester. Barn kan ikke forventes å ivareta sine egne interesser og stille krav til kvalitet, men er utlevert til andres makt og prioriteringer. Bør det kommersielle motivet få påvirke rammene for det tillitsbaserte møtet mellom foreldre, barn og ansatte?

Nordmenn flest svarer nei, de er i mot profitt i velferden.

Powered by Labrador CMS