Norlandia Kjeldmyrlia barnehage er en av seks barnehager i Bodø som i år, i samarbeid med Bodin 4H-gård, har vært med på et prosjekt som heter Barnehagehagen.
Der har barna hver uke fra påske og ut september fått et innblikk i hvordan maten vi spiser blir til.
Hver av barnehagene har fått fire pallekasser hvor de har dyrket fram ulike sorter grønnsaker: løk, reddik, sukkererter – for å nevne noe. I tillegg har de hatt en felles åkerlapp for potet og kålvekster, noen bærbusker og et demonstrasjonsfelt for korn.
Fra jord til matfat
– Sammen med gartner Beate Andreassen fra Bodø Andelsbruk har vi fulgt prosessen fra jord til matfat, og det har vært veldig lærerikt og spennende, sier pedagogisk leder Christine Klette i Norlandia Kjeldmyrlia barnehage.
I tillegg har hver av deltakerbarnehagene gjennom hele prosjektet besøkt 4H-gårdens hønsegård og hver gang fått med seg en sekspakning med egg derfra.
I prinsippet skulle de få én høne hver som de skulle følge. Men ettersom fuglene på gården ikke blir merket på noe vis, er denne delen ikke satt ut i praksis.
Slakt på nært hold
Derimot ble det praksis da høsten kom og noen av fjærkreene nylig skulle slaktes. Også den delen av matproduksjonen skulle barna få med seg på nært hold.
– Vi valgte å ta med fire- og femåringene til dette. Daglig leder Finn Arne Almås ved Bodin 4H-gård tok seg av hele prosessen, mens vi var tilskuere, sier Christine Klette.
Selve avlivningen ble barna spart for. Men da fjærkreet var dødt, fulgte de interessert med på den videre prosessen.
– Vi fikk se på at høna ble flådd. Barna sa at det så ut som at den kledde av seg. Deretter tok han ut innvollene mens han forklarte hva de enkelte organene var og hvilken funksjon de hadde, sier Klette.
Annonse
Hun legger til at magesekkens innhold vakte mye undring blant barna.
– Der var det masse småstein. Barna lurte veldig på hvorfor, og vi undret oss sammen over dette. Etterpå fikk vi vite at det var fordi høner ikke har tenner. Da må de spise småstein for å knuse maten i magesekken før den går ut i tarmene, sier ped-lederen.
Eggeplommer på rekke og rad
Beina til høna ble kuttet av, og barna fikk måle hvor lang kloa til ei høne er sammenlignet med egne fingre.
– Ekstra spennende ble det å se hvordan eggeplommene lå klar på rekke og rad inne i høna, og at størrelsen på dem varierte etter hvor mange dager det var igjen til de skulle legges som et ferdig egg. Det var også noe helt nytt å se for oss voksne, sier Christine Klette.
Etter ferdig slakting fikk barna høna med tilbake til Kjeldmyrlia på Mørkved hvor barnehagen holder hus. Med seg hadde de en oppskrift på hønsefrikassé.
Dagen etter var barna med på hele prosessen med å plukke høna ren for kjøtt. Høna ble først kokt med krydder og grønnsaker, og så ble krafta brukt til å lage saus av.
Grønnsakene fra gården ble skrelt og skåret opp av barna og servert til frikasséen.
– Bare positive tilbakemeldinger
– Hvordan har reaksjonene vært på det dere har vært med på?
– Vi har bare fått positive tilbakemeldinger. Det har ikke vært en eneste negativ reaksjon, verken fra barn eller foreldre. Men så har vi også fått god informasjon fra 4H-gården på forhånd, og på den måten har vi kunnet forberede både foreldre og barn på hva som skulle skje.
– Noen vil kanskje synes det er grotesk å se på noe sånt?
– Vi tenkte mye i gjennom det på forhånd: Hva skulle skje? Hva slags reaksjoner kunne ungene få? Men vi tenkte at det er sunt for barna å være med å se hvordan man bruker dyr til mat.
– Og ingen reagerte?
Nei, vi tenkte kanskje at noen ville si æsj og si at ikke ville være med å se mer. Men barna gjorde store øyne og fulgte med på det som skjedde, og de stilte masse spørsmål. Et par av barna snudde seg riktignok bort et par ganger, og de syntes det var godt å holde i ei voksenhånd for å se videre på det som skjedde, sier Christine Klette som er fornøyd med å ha fått være med på prosjektet:
– Dette er jobbing med realfag i praksis. Ved å jobbe på denne måten får vi gjort veldig mye av det som står i rammeplanen.
Jan Ingar Båtvik: Må forberede barna
Høyskolelektor Jan Ingar Båtvik ved Høgskolen i Østfold underviser kommende barnehagelærere i naturfag og psykisk helse. Han sier at det kan være problematisk å vise fram slakting av ei høne for 4-5-åringer, men at det ikke må være det.
– Det kommer an på hva slags forberedelser de gjør og hva slags forhåndsinformasjon barna får, sier Båtvik som i mai i år ble kåret til Årets barnehageinspirator under PBLs landsmøte.
Båtvik mener det faktum at dyr må dø for at vi skal kunne spise kjøtt er generell folkeopplysning som barn bør kunne ha inn. Nøkkelen til å gjøre dette mindre sjokkerende ligger i å snakke så mye om temaet at det blir alminneliggjort før barna blir eksponert for selve slaktingen.
Gradvis tilnærming
– Hvilke forberedelser vil du anbefale barnehageansatte å gjøre før de tar barn med på slakting av dyr?
– Først kan du stille barna spørsmål som «hvor kommer kjøttet fra?», «hvor kommer melka fra?» og «hvor kommer eggene fra?» Så blir kanskje noen sjokkert når de hører at eggene kommer fra rompa til høna eller at melka kommer fra det som henger mellom bakbeina på kua. Da må vi spørre hva som er sjokkerende eller ekkelt ved det. Og kanskje klarer vi også å sette det inn i en sammenheng med at også de fleste mennenskebarn får melk fra mammaen sin og at det er helt normalt, sier Båtvik.
Han fortsetter:
– Senere kan vi gå inn på det litt mer brutale, at man må ta liv for å kunne spise kjøtt. Vi kan snakke om at alle lever en viss tid og at alle en gang må dø. Vi kan snakke om at det er flere av dyrene rundt oss som vi kan spise, men slett ikke alle. Vi kan for eksempel ikke spise rovdyr. Og hele tiden er det viktig for de voksne å være empatiske og vare på hvordan barna reagerer. Du ser det på dem om budskapet går hjem eller om det virker sjokkerende på dem. Og hvis det virker sjokkerende, må du spørre om hva som er sjokkerende, sier Jan Ingar Båtvik.
Finn Arne Almås ved Bodin 4H-gård har også tidligere slaktet høns foran øynene på barnehagebarn. Han sier til barnehage.no at han ikke var redd for reaksjonene, så lenge barna ikke skulle følge selve avlivingen. – Resten av prosessen blir omtrent som å sløye en fisk, sier Almås.
