Vi trenger flere spesialpedagoger

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I barnehagen finner vi barn med spesielle behov som har krav på timer i løpet av uka som ikke blir møtt. Vi finner en barnegruppe som blir tilsidesatt fordi de har bedre evner til å «klare seg selv». Og vi finner ansatte som er utbrent, som bærer tyngden av å ikke strekke til, på sine skuldre.

Hvem trenger det mest?

Mangel på spesialpedagoger i barnehagen fører til at personalet blir så presset at de blir nødt til å diskutere hvilket barn som må prioriteres mest. Hvem sitt behov veier tyngst? Hvem har best utgangspunkt for å utvikle seg? Dette er spørsmål vi aldri burde spørre oss selv i barnehagen, for hva slags barnehagevirksomhet er det vi driver når vi rangerer spesielle behov, og hva legger vi i det? Er det barna som utagerer mest som trenger timene, eller er det barnet som sitter stille ved vinduet og ser på at trærne svaier i vinden? Selv har jeg opplevd at barnet som fenges av å se på trærne blir stemplet som «enkel og grei» å ha med å gjøre. Mens de som skriker, biter, stikker av og generelt er mer synlig i barnegruppen trenger det mer. Det er ikke spørsmål om hvem som trenger det mest, for begge trenger og har krav på timene sine. Men i en hektisk hverdag med alt for lav bemanning og mangel på kompetanse blir man stående i en situasjon der man ikke har annet valg enn å prioritere.

Det at slike prioriteringer må gjøres viser tydelig at systemet ikke fungerer. Paragraf 31 i barnehageloven fastslår at alle barn under opplæringspliktig alder har rett på hjelp av spesialpedagog ved behov (Lovdata, 2005, §31). Jeg har selv vært vitne til at denne paragrafen blir brutt, igjen på grunn av mangel på spesialpedagoger. Denne hjelpen må komme tidlig for at det skal gi mest mulig effekt. Et barn som for eksempel sliter med språkferdigheter, og ikke møter en spesialpedagog før de er i skolealder vil ligge langt bak. Dette er ikke godt nok, og tidlig innsats er derfor avgjørende.

Færre vedtak - positivt eller bekymringsverdig?

I 2024 hadde 9534 barn i barnehagen vedtak om spesialpedagogisk hjelp. I 2025 ser vi en nedgang på om lag 3,4 prosent (Utdanningsdirektoratet, u.å.). Statistikken viser oss nedgangen, men ikke årsaken. For er det sånn at det har blitt færre barn som trenger spesialpedagogisk hjelp? Eller er det vanskeligere for barnehagelærere å oppdage fordi bemanningen er for lav? Kan det være at vi bagatelliserer observasjoner vi gjør fordi vi ikke har nok tid til å ta tak i dem, til tross for at vi oppfatter dem som bekymringsverdige? Dette er spørsmål vi må tørre å stille oss selv fordi det kan få alvorlig konsekvenser for barna det gjelder. Alle barn er forskjellige, de utvikler seg i ulikt tempo og det må de få lov til. Til tross for dette kan vi ikke bli så tolerante for sen språkutvikling og manglende sosiale ferdigheter at vi ikke plukker opp de barna som faktisk trenger hjelp.

Hvordan påvirkes resten av barnegruppen?

Hva skjer med resten av barnegruppen når hverdagen preges av prioriteringer som sjeldent gagner dem? Jeg kan ikke stryke det perlebrettet akkurat nå, jeg må følge med på henne. Jeg kan ikke leke gjemsel nå fordi jeg må passe på han. Jeg kan ikke, jeg kan ikke, helt ærlig, jeg orker ikke. Perlebrettet ble aldri strøket, og barna som gjemte seg ble aldri funnet, de kom først frem når det ble ropt inn til mat. Følelsen av å ikke bli sett eller hørt kan være veldig skadelig for et barn. De gjør seg mindre og går mer innover i seg selv, og dette skjer rett under nesene våre, men vi har ikke nok tid å ta av så det går oss forbi.

Jeg har selv stått i en situasjon der jeg hadde ansvaret for et barn med spesielle behov som hadde en tendens til å stikke av. Jeg ble stående i døråpningen og stoppet han gang på gang. Samtidig som dette skjer har jeg barn rundt meg som vil at jeg skal være med å tegne, spille brettspill og være med inn på puterommet. Jeg opplevde situasjonen som stressende og overstimulerende, og tenkte for meg selv, hvordan er det å stå i dette hver eneste dag? Ikke bare som ansatt, men som barn. Gang på gang sendte jeg de vekk fordi jeg ikke hadde tid til både å passe på døren, og samtidig gi de barna den oppmerksomheten de så sårt ba meg om. Dette er sårt for barna som blir oversett, og det er sårt for oss som må sende de til tegnebordet, brettspillet og puterommet alene.

Vi strekker ikke til

Det er krevende å arbeide med barn med spesielle behov, det er veldig givende, men slitsomt. Og enda mer krevende er det når man ikke har nok faglig kompetanse. Vi skal håndtere og tilrettelegge for barna med spesielle behov, dette innebærer alt fra utagerende adferd til språkvansker. Samtidig skal vi tilrettelegge hverdagen for en hel barnegruppe der hvert barn også krever sitt. Vi skal legge til rette for lek, delta i lek, lage mat, kle på, trøste, anerkjenne og se absolutt alle barna i barnegruppen. Når man leser den setningen skjønner man at dette ikke går opp, men det må gå opp. Og derfor smører vi brødskivene for dem, kler på dem litt raskere og gjør alt vi kan for å gi alle barna litt av tiden vi ikke har. Til tross for innsatsen så er den triste sannheten at vi ikke strekker til, noen blir oversett, og dette gjør arbeidsdagen så mye tyngre. For vi vil så gjerne handle etter barnets beste til enhver tid, men mangel på kompetanse, bemanning og tid gjør det nærmest umulig, og dette er det vanskelig å stå i.

Avslutning

Vi mangler folk, kompetanse og penger, men er det ikke på tide at vi satser på barna? Tidlig innsats vil være med på å skape en barnehagehverdag som møter kravene. Der alle barna blir sett og de ansatte har tid og overskudd til å være gode barnehagelærere. I stedet for å henge oss opp i kostnadene som kommer med å øke bemanningen av spesialpedagoger, må vi tenke på hva det koster å la være. For hvem betaler den regningen? Barna.