– De stille barna trenger at vi hører dem

 – Det er så viktig at de stille barna blir sett, hørt og forstått. Jeg har selv opplevd hvordan det er å vokse opp uten å få den hjelpen man behøver. Hvor vanskelig det er å bli tatt på alvor, sier Helgesen. 

Hun startet nylig nettsiden Stille barn - alt du bør vite for å høre de stille barna. Rett og slett for at både barnehagelærere og andre som jobber med barn skal få mer kunnskap - og forståelse - for de stille barna. 

I tillegg til fagstoff, artikler og linker til andre organisasjoner og kilder til informasjon, presenteres også historier fra barn og unge. 

Som Marte Fredriksen, 21 år og semifinalist i Miss Norway.

Slik beskriver hun hverdagen: 

Jeg ville så gjerne. Jeg svarte alltid i timene. Inne i hodet mitt. Jeg klarte bare ikke å få det ut. Det var en sperre der. For hver gang jeg gikk hjem fra skolen uten å si det jeg ville, uten å få ut et ord, gikk jeg hjem å følte meg mislykket. Den følelsen var helt forferdelig. Vondt i magen og så veldig sliten av å gå med skuldrene opp til hodet og alle tankene som hadde gått igjennom hodet mitt.

Ble inspirert av sangtekst

Ina Helgesen hadde lenge gått med en tanke: Hvordan kan jeg hjelpe? 

Så hørte hun en låt av bandet Hanson, som hun alltid har vært fan av. I teksten heter det blant annet:  

Don't need a map, I can't be directed

I've got a madness, don't need the method

My heart is a weapon and my mind's electric

I'll shock the world when you least expect it

Everybody's betting on the big guy

But don't underestimate the sting of the butterfly, oh.

– På et eller annet vis ga akkurat de ordene meg en dytt i rett retning. Hanson er et band som inspirerer, og gjør så mye for andre. Jeg tenkte at jeg nå vil jeg gjøre noe bra jeg også.

Hun har fått utelukkende positiv respons etter at hun startet nettstedet. 

– Jeg har hørt fra veldig mange som er glade for initiativet, og som gjerne vil bidra til å dele kunnskap. 

Mange ønsker hjelp

Selv fikk Ina Helgesen aldri noen diagnose.

Hun skriver: 

Jeg var et såkalt stille barn, noen av mine barn kan være såkalte stille barn.

Noen ganger blir man stille i enkelte situasjoner eller sammen med enkelte mennesker. I andre situasjoner blir man kanskje den som ler høyest og prater som en foss. Identiteten som den stille kan fort bli noe fastlåst, selv om den egentlig bare en liten del av oss som mennesker. Jeg ønsker mer fokus på ulike måter å være et såkalt stille barn og ulike måter alle som jobber med barn kan møte disse barna på.

Det er ikke noe feil med å være stille eller å trives best i sitt eget selskap, men det er mange som ønsker hjelp ut av tausheten eller bare det å bli anerkjent for den man er. Det er også mange barn der ute som kjemper en stille kamp med seg selv og som prøver å passe inn i et utadvendt samfunn. 

– Det kan være helt avgjørende at man blir møtt av noen som forstår. 

Ulike typer stille

Helgesen mener både skoler og barnehager har et stort ansvar for å tilegne seg kunnskap. Dypest sett handler det om menneskeverd. At alle er like verdifulle. Da må de også oppleve å bli forstått i oppveksten. 

– Om man er introvert, ekstrovert, midt i mellom, sjenert eller bare stille, så er alle like verdifulle. Får man bare mulighet til det, har alle noe positivt å bidra med. Vi trenger forskjellige type mennesker, vi trenger mangfold.

På nettsiden har hun gitt de ulike typene stille barn hver sine kategorier. Men i virkeligheten er det ikke like lett å skille. 

– Når det handler om selektiv mutisme gjelder det rundt en prosent av befolkningen. Jeg tror mørketallene er mye høyere. Hvis man ikke blir oppmerksom på dette mens barna er små, kan det gi en svært uheldig utvikling. Særlig i ungdomsårene, som er veldig tøffe. Det stilles så store krav, samtidig som man gjerne har en svært sterkt utviklet rettferdighetssans i den alderen, sier hun, og legger til at det for mange kan gi konsekvenser som depresjon eller sosial angst i voksen alder. 

– Selektiv mutisme betyr at man ikke klarer å snakke i gitte situasjoner. Ordene blir sittende fast. Det skjer noe i hjernen som gjør at man ikke får sagt det man vil. For noen kan det for eksempel komme dyrelyder i stedet for ord. Eller man blir så lammet av angst at man blir helt stiv i kroppen, sier hun. 

For Helgesens del lå tilstanden i genene. Et av barna hennes har også selektiv mutisme. 

– Farmoren min kunne ikke ta bussen. Hun turte ikke å ringe på klokka for å få den til å stoppe. 

Ble ikke lagt merke til

Selv gikk hun gjennom skoleårene nesten uten å bli lagt merke til. Bokstavelig talt. 

– Jeg snakket jo hjemme, så foreldrene mine skjønte ikke at det var noe i veien. Bare i foreldremøtene fikk de noen form for indikasjon. De fikk beskjed om at jeg måtte rekke opp hånden oftere, være mer delaktig i timene. Samtidig var jeg heldig, for jeg var sterk faglig. Jeg seilte gjennom skolen, sier hun. 

Likevel var oppveksten utfordrende. 

– Jeg følte meg aldri anerkjent for den personen jeg er. Ikke før jeg begynte på på kunstskole som 20-åring følte jeg at jeg ble sett. Der var det lærere som skjønte at jeg trengte litt ro, og å få jobbe for meg selv. 

For hennes eget barn som har den samme utfordringen, har situasjonen vært en annen. 

– Vi er så heldige å ha fått en lærer som både ser og forstår. Det har vært helt avgjørende. 

Gode råd til de som jobber med barn

På jobb i barnehagen hjelper bakgrunnen hennes til å forstå de barna som gjerne forsvinner litt - og de som ofte blir misforstått. 

– Hvilke råd vil du gi til andre som jobber med barn om de som er stille? 

– Det er veldig forskjellig hva de ulike barna trenger. Men for de fleste handler det om tid, og trygghet. Tid til å bli ordentlig kjent, som for eksempel i tilvenningsperioden. Får man den tiden man trenger, blir starten så utrolig mye bedre, sier hun. 

Et annet viktig poeng er å hjelpe barna der de er. Å skulle gi dem et spesielt tilbud et annet sted kan i stedet for å hjelpe, føre til at barna i større grad føler seg annerledes. 

– Disse barna fungerer ofte når de er i små og trygge grupper, men sliter gjerne når de er i sammenhenger med flere barn og ukjente situasjoner. Da må man hjelpe dem der de er, enten det er på skolen eller i barnehagen, sier hun. 

Samtidig understreker Helgesen betydningen av stabilitet og ro. 

– Det er viktig at barna har faste lærere eller andre personer rundt seg, at de ikke stadig må forholde seg til nye mennesker. Det er også viktig å følge med på om noen av barna ikke snakker i det hele tatt, da bør man ta det opp så snart som mulig, sier hun, og legger til: 

– Selv om man er sjenert og ikke får sagt det man vil, ønsker alle å være en del av fellesskapet. Noen av de stille barna har kanskje et kroppsspråk som kan være vanskelig å forstå. De kan oppfattes som overlegne eller avvisende. Men man må gi dem litt tid. 

Alltid jobbet med barn

Selv var hun ikke i tvil om at hun ville jobbe med mennesker. 

– Jeg har nok alltid hatt et behov for å hjelpe andre. Jeg passet ungene i nabolaget fra jeg var lita, og det har falt meg veldig naturlig å jobbe med barn. Det gjør nok også at jeg er veldig oppmerksom på de barna som har spesielle behov, avslutter Helgesen.