– Jeg ønsker ikke å bruke ordet mobbing i barnehage og jeg skal fortelle dere hvorfor, sier fag- og innovasjonssjef i Espira, Pia Paulsrud under SOS-barnebyers konferanse, Solsikkekonferansen i Oslo.
– Jeg har noen betenkeligheter med å bruke ordet mobbing i forbindelse med barn og barnehage. Jeg vet at barn dessverre slår, klyper, biter, stenger andre ute fra lek, ler av og erter andre. Også i barnehagen. Likevel får begrepet mobbing meg til å tenke at det er en mobber og et mobbeoffer. Den ansvarlige og ondsinnede mobberen og det utsatte og litt stakkarslige mobbeofferet. I barnehagen er jeg opptatt av at ansvaret på ingen måte ligger hos noen av disse, men hos de ansatte, hos de voksne, og kun her! sier Paulsrud.
Hun mener likevel mobbing er en god fellesbetegnelse på mange av handlingene som kan skje, fordi det er et begrep de fleste tolker likt.
– Jeg bruker imidlertid aldri ordene «mobber» og «mobbeoffer». For meg er de alle verdifulle og betydningsfulle barn.
– Det skjer
– Det å bli utsatt for plaging, utestengelse eller andre krenkelser er alvorlig for den det gjelder, sier Paulsrud.
Men skjer dette virkelig i norske barnehager? Og skjer det mange? Forskning viser at ja, det gjør det.
– Det er vanskelig, kanskje helt umulig, å få konkrete tall her. Men forskningen gir oss en pekepinn om det vi allerede vet. Noen barn har det rett og slett ikke så greit i barnehagen. Og vi finner noen i omtrent alle barnehager som havner i denne kategorien.
Frykter utestenging mest
– Det barna frykter mest, det er å ikke få være med på leken. Dette er en følelse vi har kjent på alle sammen. Det er vondt å ikke få være med, påpeker Paulsrud.
Så når vi vet at å bli holdt utenfor er det verste som kan skje for et barn, stemmer ikke bildet av den store og sterke mobberen som kanskje også er fysisk aggressiv.
– Når barn fysisk plager andre barn så vil vi ofte se det. Når barn ikke får være med i lek er det mer skjult for de voksne.
Annonse
Alle skal leke med alle
I «Hele barnet hele løpet» forteller de fleste barna om «regelen»: Alle skal leke med alle. Ingen av barna sier imidlertid at de ekskluderer andre, men de fleste forteller om andre som gjør det.
Også observasjonene som er gjort i studiene peker denne retningen. Men ofte kan denne typen utestengelser være skjult for de voksne.
–Først tro det – så se det, sier Paulsrud.
For vi må først erkjenne at mobbing i barnehagen finnes.
– Vi ser ikke
– Det er ikke så farlig hva vi kaller det, men vi må vite at barn holder hverandre ute fra lek. At de plager hverandre. At de krenker hverandre og at det foregår mye i det skjulte. Vi må observere barn i samspill, ute og inne. Ofte må vi også delta aktivt i leken for å se skikkelig. Hvem får ikke være med i lek? Hvem blir holdt utenfor? Hvem blir systematisk utestengt? Hvem blir sjelden foretrukket eller spurt? Og ser vi de barna det går ut over? Mye tyder på at vi ikke gjør det.
For hva er det egentlig vi ser? Å, de leker så fint. Mor, far, barn. Men den jenta som lå helt stille og fikk kjeft i leken uten å kanskje vite hva de lekte, var hun egentlig inkludert?
– Legger vi godt nok merke til de barna som alltid er hund eller baby og som blir holdt utenfor, selv om de er med? Og legger vi merke til barna som ikke får være med i det hele tatt? spør barnehagelæreren.
Men hvorfor stenger barn andre ute fra lek? Barna kan regelen «alle skal være med», men hvorfor lar ikke barn «alle få være med»?
– Det er mange årsaker og det blir for enkelt å si at de har lært det hjemme. At det er foreldrene eller medias skyld. Eller at barn som mobber har det vanskelig. Det er uansett årsak vårt ansvar i barnehagen å gjøre vårt ytterste for at alle barn skal ha det bra og blomstre!
Og jo yngre barna er, jo enklere er det. Å overbevise tenåringer om å inkludere en av klassevenninnene er mye vanskeligere enn å få en treåring med i lek.
– Hvorfor det? Jo, fordi barnehagebarn gjerne vil ha oss voksne med i lek. Og fordi vi voksne kan finne og løfte fram sterke sider hos de barna som ikke får være med så mye, og på den måten være med å bygge status. Barnehageårene preger oss for resten av livet. Hvis vi kjenner oss inkludert og verdsatt i barnehagen og møtt på en positiv måte og de andre barna vil ha oss med i lek. Ja, da blir disse gode erfaringene til varige spor og forbindelser som vil sitte i hjernen vår for alltid. Tenk det! Og tenk på det motsatte, sier Paulsrud mot salen.
Sjekk personalgruppas barnesyn
For det er de voksnes ansvar å forebygge og å handle.
– Det er viktig å jobbe i hele personalgruppa med hvilket «barnesyn» vi som jobber i barnehagen har. Hvilket syn har den enkelte ansatte på barn og barndom? Tenker og formidler vi at barn bør være mest mulig like, eller at annerledeshet er en rikdom? Det er lett å si at vi ønsker variasjon, men vanskeligere å vise det i hverdagen. Hvilke barn er det som passer «best inn» i barnehagen? Hvilke barn får flest positive tilbakemeldinger? Det er veldig nyttig å gå gjennom disse refleksjonene i ansattgruppa. Det er en del av å sette på seg «spesialbrillene» rett og slett, påpeker Paulsrud.
For, hvis vi virkelig ønsker at alle barna skal få lov til å blomstre, da må vi både tillate og verdsette forskjelligheten. Vi kan ikke luke bort det som ikke passer i det pene blomsterbedet vårt. Vi som er voksne må ta det store ansvaret som er pålagt oss. Ansvaret for at enda flere, ja faktisk alle barn, skal trives og bli inkludert i barnehagen.
Barnehagekjeden Espira samarbeider med SOS-barnebyer og nylig var representanter fra Espira i Zimbabwe og åpnet en barnehage de har bygd sammen. Delegasjonen har delt sine erfaringer på bloggen Afrikaspirer.
