«Vi må strebe etter å være voksne som ser barnet og som handler for barnets beste»

Stine snur ryggen mot barnehageporten, hun skal hjem. Hun drar ullgenseren nedover hendene, hun fryser. Det rumler litt i magen, ikke bare av sult men også av en usikkerhet. I dag har nemlig mamma fått beskjed av han som jobber i barnehagen at hun trenger mer byttetøy og nye innesko. Dette har barnehagen sendt melding om før, men det har mammaen til Stine oversett i det lengste. Hun vet at de ikke har råd til det nå.

De har nok med sitt.

Stine er vant til å skjule sine mangler, hun elsker mamma og pappa så høyt. Men av og til kunne hun ønske hennes hjem var som alle andres, at de ikke trengte å krangle over penger. At mamma ikke gråt om kvelden fordi hun er sliten av å bekymre seg.

Stine gleder seg alltid til pappa kommer hjem; «gullet mitt» som pappa alltid kaller Stine. Han er så god, hun kunne bare ønske han ikke kjeftet så høyt når han ble sint. Hun kunne ønske mamma og pappa ikke kranglet så mye.

Stine pakker sekken sin om morgenen, sekken til Stine er tyngre enn de andre sine i barnehagen. Den er fylt med bekymringer, tårer og bunnløs kjærlighet. En underlig kombinasjon, men sånn er det for Stine.

Hun kunne ønske hun hadde det litt annerledes, litt mer som vennene sine. Hun kunne ønske hun kunne invitert på overnattingsbesøk med tacomiddag og filmkveld, og en tur på butikken for å kjøpe godteri. Stine er god til å dagdrømme, da slipper hun alle tankene løs og lar fantasien løpe løpsk.

I barnehagen ser de hva det gjør med Stine, utenforskap som skaper konsentrasjonsvansker, hun sliter med å følge med. Hun tenker mye, går rundt med hjertet i hånden. En sårbarhet som bare kan beskrives av de som opplever det.

Tidlig innsats

For mange er hverdagen en sum av bekymringer. Foreldre som ønsker sine barn det beste, men som trenger litt hjelp for å brøyte en vei for en sunn oppvekst med gode vilkår for trygghet og mestring.

Tidlig innsats er de senere årene formulert som et viktig utdanningspolitisk anliggende og skal ha høy prioritet i norske barnehager og skoler. Hensikten er å skape gode muligheter for alle barn og unge; at alle så tidlig som mulig inkluderes i et fellesskap med andre, og at de kommer inn i gode læringsprosesser. Dette ansees å være av betydning for sosial utjevning (Bjørnsrud & Nilsen, 2012; Kunnskapsdepartementet, 2006–2007; Wollscheid, 2010).

Barnehagen er en arena som jo i seg selv er tidlig ute ved at barn som regel går i barnehage fra de er rundt ett år til de er seks år. Det er en viktig mulighet, og da er det opp til de ansatte å jobbe strategisk med tidlig innsats og forebyggende arbeid. Og når det gjelder barn som Stine, som er i en sårbar livssituasjon, er det viktig med sekundære omsorgspersoner som er god på å fange opp og følge opp så tidlig som mulig.

Vi må strebe etter å være voksne som ser barnet og som handler for barnets beste, der de står med hjertet i hånden.

Man går gjerne i dialog med foresatte, hva skal til for at barnet kan få det best mulig? Hva kan vi hjelpe til med? Man går i dialog med kolleger på avdelingen, hva kan vi gjøre for å hjelpe og støtte? Er miljøet på avdelingen slik at barnet føler trygghet, forutsigbarhet og omsorg?

Og opplever man at det er behov for ytterligere veiledning til foresatte eller at barnet ikke har det godt nok hjemme, at barnet opplever ting som setter han/henne i risiko – vet man hvordan man går frem? Hva sier man? Hvor henvender man seg?

Trygge voksne som ser og handler

Ved å stille spørsmål blir man bevisst.

Det kan kreve en god porsjon relasjonelt mot, men det fortjener barna. Vi trenger å støtte hverandre i et samfunn som krever mye av familier. Vi har behov for å skape et vell av muligheter for å drive med tidlig innsats, ikke bare i barnehager, skoler og barnevern men også direkte med familier på fritiden, vi trenger å stå sammen og skape arenaer som jobber aktivt med å jevne ut sosiale forskjeller.

Vi har behov for trygge voksne som ser og handler – før heller enn seinere, slik at barnet får best mulig start på livets lange vei.