Tumlerommet - et kinderegg for lek, læring og begeistring

Denne artikkelen handler om hva som skjer når en «kontorrotte» møter en «jevnt god barnehagelærer» (min medforsker Aud Sigruns beskrivelse av meg og seg selv) i samtaler og refleksjon rundt blant annet konsekvensen av å anerkjenne barns behov for fysisk aktiv lek inne i barnehagen.

Aud Sigrun har raust gitt meg tillatelse til å bruke hennes personlige notater fra den uka vi fotfulgte hverandre, og jeg skal prøve å bidra i teksten med mine erfaringer og kunnskap om den kroppslige leken.

Det er mandag morgen, og jeg sitter i bilen på tur til Levanger. I løpet av den kommende uken skal jeg filme barn i fri lek inne og ute i Espira Gjemble barnehage sammen med min medforsker Aud Sigrun som er pedagogisk leder i barnehagen.

Filmingen skjer etter en streng protokoll der vi følger to barn hver dag og filmer systematisk etter bestemte intervaller: Barn 1: To minutt filming/ seks minutt pause/ barn 2: To minutt filming/ seks minutt pause og så videre.

Slik holder vi på til vi har seks inneklipp og seks uteklipp av hvert barn, og i løpet av uken følger vi til sammen ti barn av begge kjønn.. Alle klippene blir seinere gjenstand for detaljerte analyser sammen med tilsvarende filmklipp fra sju andre barnehager i fra Bodø i nord til Oslo i sør.

Grevlingrommet

Mens jeg sitter i bilen og kjører, tenker jeg tilbake på mitt første møte med Espira Gjemble barnehage. Forskergruppen som jeg er en del av, var på besøk for å kartlegge på det fysiske miljøet inne og ute i barnehagen og for å møte styrer og vår medforsker der.

Kort fortalt er Espira Gjemble barnehage en ombygd skole fra 80-tallet med en stor tomt på over 13 mål. I vårt første besøk i barnehagen gikk vi fra rom til rom i den avdelingen som vi skulle filme på, og de ansatte fortalte oss om hvordan rommene ble brukt og hvilke rom de opplevede som gode eller utfordrende.

Jeg husker det var særlig ett rom som ble trukket fram som problematisk og som hadde det lite smigrende navnet «Grevlingrommet».

Grevlingen er jo mest kjent for å snu opp ned på hager og lage masse spetakkel om natta! De ansatte uttrykte tydelig misnøye med Grevlingrommet, som de forbandt med uro og lite konsentrert lek, og de visste heller ikke helt hva de kunne gjøre for å få det til å fungere bedre.

En måned før vi skulle starte filmingen på Espira Gjemble mottok jeg denne mailen fra Aud Sigrun:

«Vi har gjort noen endringer i det fysiske miljøet på det såkalte Grevlingrommet. Vi har flyttet ut alt av møbler og montert opp en klatrevegg + tatt opp fra gymsalen tjukkas, mange store puter og div balanse-ting.»

Det første jeg tenkte da jeg leste meldingen var at her lukter det utålmodig handlingskraft. Høsten er normalt ei travel tid i barnehagen med innkjøring av nye barn og rutiner. Men her har de sannelig snudd opp ned på et helt rom uten å blunke.

Sterkt!

Krever god motorisk kompetanse

Vel framme på Levanger parkerer jeg bilen og går inn for å møte Aud Sigrun for en siste briefing før vi starter filmingen.

Heldigvis er det relativt rolig i barnehagen enda. Jeg møter foreldre som er på tur til å levere sine håpefulle til en ny dag barnehagen. Inne får jeg en kopp kaffe i hånda, og Aud Sigrun tar meg med på møterommet. Mens vi sitter og prater, oppdager jeg raskt at min medforsker har mange jern i ilden denne morgenen. Det er sykdom på avdelingen og en vikar må skaffes til veie i hui og hast!

Jeg er spent på å høre hva Aud Sigrun har å fortelle om Grevlingrommet, og pensler samtalen gradvis inn på det.

Det er mange år siden jeg begynte å interessere meg for barns fysisk aktive lek i barnehagen, både ute og inne. Den kroppslige, viltre leken der barn møtes med kroppene sine kalles gjerne boltrelek og lekeslåssing.

Boltrelek og lekeslåssing oppstår ofte som en spontan aktivitet som igangsettes og organiseres av barna selv, og drives frem av positive følelser av fryd, spenning og kroppslig tilfredshet. I barnehagen består leken gjerne av jage- og fangeleker, bryting, dytting, boksing, sparking og kroppslig tumling, ofte forfulgt av latter og høy stemmebruk.

Leken fungerer uten tvil best i litt større rom med store, mjuke lekmaterialer som puter og matter. Leken innebærer store bevegelser og mye begeistring og blir derfor ofte dysset ned, forvist eller forbudt inne i barnehagen.

Argumentet er vanligvis at den forstyrrer annen lek (underforstått: viktigere lek) eller at barna kan skade seg.

En forutsetning for å lykkes som en god lekepartner i boltrelek og lekeslåssing, er å ha god motorisk kompetanse. Barna møter hele tiden nye utfordringer som stiller krav til å samordne kroppsbevegelser i forhold til hverandre og til omgivelsene.

Helt konkret betyr det at barnet må ha godt utviklet kroppsbevissthet og evne til å tilpasse kraften og iveren i leken i forhold til de andre barna. Man kan derfor si at motorisk kompetanse er fundamentet for å innlede og opprettholde sosiale relasjoner samt å være attraktiv som lekekamerat og skaffe seg en sosial posisjon i barnegruppa.

Døpte om Grevlingrommet

Aud Sigrun forteller at Grevlingrommet nå er døpt om til Tumlerommet, og at det er blitt det mest populære rommet på avdelingen, blant barna. Fordi avdelingen er fysisk delt i to med en dør som vanligvis er lukket, så deler de gjerne barnegruppen i to også der noen er inn på den delen av avdelingen som er rigget for konstruksjonslek og symbolsk lek, og resten er inne på Tumlerommet.

I uken som kommer får jeg daglig oppleve hvordan barna tar i bruk Tumlerommet til masse forskjellig lek. Siden jeg tidligere har vært ute i barnehager og observert boltrelek og lekeslåssing, så har jeg visse forventninger til hva jeg vil få se her også. I så måte lever rommet opp til navnet sitt. Det er mye tumlelek og svært lite av det som jeg vil kalle «lekeslåssing» å se.

Det som umiddelbart slår meg er at dette rommet ikke er blitt en «trykk-koker» slik som mange tumlerom, herjerom eller puterom fort kan bli. Med trykk-koker mener jeg et lukket rom (på grunn av støyen) som har inventar som inviterer til kroppslig lek

(ribbevegg, madrasser på gulvet, puter etc), og som er så lite at det bare er plass til toppen fem barn der. Og da er det så fullt av både barn, lyd og bevegelse at ingen voksne ser seg råd til å være sammen med barna.

Det er ganske innlysende at i et lite rom med mange, ivrige barn i fysisk aktiv lek, så kan det lett «koke over» for noen og enhver.

Uten at jeg har belegg for det, så tør jeg hevde det er en av årsakene til at det er så få barnehager som har disse rommene tilgjengelig i dag. De ansatte forbinder bare støy og kaos med det som foregår der.

I en trykk-koker øker trykket til det til slutt smeller om man ikke kan regulere temperaturen. Hvis temperaturen på et tumlerom skal reguleres innenfra, det vil si av barna selv, stiller det store krav til barnas sosiale ferdigheter for å lykkes.

Hos barn utvikles og uttrykkes sosiale ferdigheter først og fremt gjennom handlinger som innebærer å kunne kontrollere egne impulser og ønsker for blant annet å kunne ta hensyn til andre. Gjennom den kroppslige samhandlingen i boltrelek og lekeslåssing får barn trening i å mestre balansen mellom selvhevdelse og selvkontroll, og til å regulere egne og tolke andres følelser.

For mange barn kan boltrelek og lekeslåssing i barnehagen derfor være en trygg arena hvor de kan lære seg å bli kjent med egne følelser, som for eksempel sinne, og på den måten oppøve aggresjonskontroll.

Latter og begeistring

På Espira Gjemble ser jeg ikke mer konflikt mellom barna på Tumlerommet enn i andre rom på avdelingen.

Jeg ser derimot jenter og gutter som leker kroppslig sammen, og jeg hører masse latter og begeistring hver dag vi filmer der. Jeg ser barn som leker sammen i rolle-lek og jeg ser barn som leker alene. Barna bruker de store skumelementene, mattene og putene til å bygge hytter og tuneller med, de stabler klosser oppå hverandre, klatrer opp og hopper ned på tjukkasen, de ligger oppå hverandre og ruller omkring. Og de lager hinderløyper som sprer seg fra Tumlerommet og langt ut i gangen. For et samarbeidsklima og for en begeistring!

Hva er det som gjør at Tumlerommet på Espira Gjemble i mine øyne skaper så mye fin lek og ikke oppleves som en trykk-koker?

Som jeg har vært inne på tidligere, så tror jeg størrelsen på rommet betyr en del. Her er det god plass til mange barn i lek samtidig, uten at det oppleves som trangt om plassen. Men likevel trangt nok til at de må ta hensyn til hverandre.

Videre tror jeg at formen på rommet, som før opplevdes som problematisk, nå plutselig fungerer ideelt til denne typen lek.

Her er ikke barna stengt inne på noe slags vis. Rommet er avlangt og formet som en L. I enden av dette rommet er det klatrevegg, tjukkas og masse store løsmaterialer. Her foregår den villeste og mest kroppslige leken. Men hvis barna trenger en pause fra alt kaoset, så kan de lett trekke seg ut av denne sonen og finne en roligere sone litt lengre ute i rommet.

Det betyr at de selv kan regulere hvor mye trykk det skal være i trykk-kokeren.

En annen viktig faktor som gjør at dette rommet fungerer godt, er at det stort sett er voksne tilstede og støtter barna i leken. Noen ganger ser jeg at de er med og konstruerer tårn som ungene kan klatre opp på og hoppe ned fra, andre ganger hjelper de barna med å finne løsninger når de strever, og noen ganger ser jeg de går inn og løser konflikter av ulike slag. For konflikter oppstår på Tumlerommet som ellers i barnehagen.

 

I løpet av mine dager på Espira Gjemble barnehage kan jeg ikke si at jeg ser mange konflikter mellom barna som de ansatte må gå inn og ordne opp i, verken på Tumlerommet, i de andre rommene på avdelingen eller i uteleken.

Men det er ikke til å stikke under en stol at Tumlerommet er et krevende rom for mange barn å leke i. For å kunne stå i all sosial lek, så kreves det at en evner å både gi og ta. Det er en form for lek som både er preget av samhold og konkurranse. Samholdet, som blant annet gir seg til uttrykk gjennom forhandlingsegenskaper og empati for sine medlekere, er viktig for at leken ikke skal stoppe opp. Konkurransen, som gjerne er mer framtredende i kampleker som bryting, fekting og superhelt-lek, gir leken det uforutsigbare, risikofylte og spennende som gjør at mange barn elsker denne typen lek.

Økt forståelse for boltrelekens betydning

Aud Sigrun og jeg følger hverandre som skygger en hel uke.

Siden filmingen bare foregår i de periodene i løpet av dagen at det er frilek, så har vi rikelig med tid til å diskutere og prate om episoder og hendelser som vi opplever på avdelingen, og vi har god tid til faglige samtaler.

I sine notater skriver Aud Sigrun følgende:

«Gjennom drøftingene med Rune så fikk jeg økt forståelse både for boltreleik og hvor viktig den er for mange barn. Lekeslåssing er en leikeaktivitet både jeg og mange med meg ofte stopper. Den oppleves støyende, voldelig og «unødvendig». Få gutta til tegnebordet, ned på golvet til togbanen, rundt legobordet eller send dem ut! Ute kan de til nød få holde på, men vi voksne stopper dem når denne leiken blir for voldelig og sender gutta til sandkassa! Som regel er det mest gutter som deltar i denne formen for leik, ut fra min erfaring. Merk at jeg sa som regel, for det er ingen regel uten unntak».

Hun skriver videre:

«De fleste av oss damer ser ikke verdien i boltreleiken, hva godt som kan komme ut av den. DET har jeg fått øya mer opp for, men da må jeg sette på meg et brillesett jeg ikke har brukt på lenge og tørke godt av glassa! Ved at vi voksne er tilstede – og endatil blir med i boltreleiken, selv om mange av oss da må laaaangt utenfor vår komfortsone – kan barna (nå sier jeg ikke lenger bare gutta, for jentene trenger også denne leiken) lære seg å sette egne grenser, respektere andres grenser, de har det artig i lag, de kan lære seg å stoppe «mens leken er god» (noe om er en viktig ferdighet og noe det er viktig å ha blikk for) opp igjennom oppveksten og livet for øvrig. Vi må huske at det de lærer som små tar de med seg gjennom livet. Det er i barndommen grunnlaget legges for den personen/den voksne de engang skal bli».

Lite kunnskap om denne leken

Aud Sigruns refleksjoner rundt sine egne holdninger og praksis til boltrelek og lekeslåssing inne i barnehagen er veldig ærlige, interessante og stemmer godt overens med både min og mange andres forskning på fenomenet.

Det er en type lek som en kan si det er lite kunnskap om, både fordi det ikke er skrevet særlig mye om den på norsk, og den har heller ikke fått særlig oppmerksomhet i barnehagelærerutdanningen. Mye av den forskningsbaserte kunnskapen om boltrelek og lekeslåssing i barnehagen kommer fra andre land med andre tradisjoner og kulturelle betingelser.

Fra egen forskning så vet jeg at det i Norge gis mer rom for denne typen lek ute enn inne. Ikke så rart kan man tenke, med hensyn til romproblematikk og støy. Det faktum at norske barn tilbringer mye tid ute året rundt, gjør at vi dermed vet at for de barna som tiltrekkes denne lekformen så er det tross alt muligheter.

Samtidig så vet vi at det generelt er mye motstand og skepsis til denne typen lek både blant ansatte og foreldre, og mange tror til og med at barna blir mer aggressive og voldelige av å holde på med slik lek. Forskning viser heldigvis at det er det motsatte som skjer!

Tiltrekker flere gutter enn jenter

Når det gjelder Aud Sigruns stadfestelse av at de fleste damer ikke ser verdier i boltreleken, så stemmer det til en viss grad.

Forskningen viser at det er flere gutter enn jenter som tiltrekkes denne typen lek. Det betyr også at det er flere menn enn kvinner som har egenerfaring med boltrelek og lekeslåssing, og fedre er mer tilbøyelige til å boltre og lekeslåss med egne barn på hjemmebane en mødre.

Forskjellig fra de fleste andre land i verden, er vi i Norge så heldige at det er relativt mange menn som jobber i barnehagen. Menn tilfører et større mangfold i personalgruppen på mange måter, deriblant synet og holdningen til boltrelek og lekeslåssing. Mange menn har gode barndomsminner fra denne typen lek og de lar seg lettere invitere inn i lek som innebærer kamp og kroppslig herjing enn kvinner.

Når skeptikerne får se hvor mye glede og begeistring slik lek skaper, kan det åpne for at det generelt blir større forståelse og aksept for denne typen lek i hele personalgruppen.

For en «kontorrotte» og forsker er det veldig spennende å få anledning til være så tett på en avdeling i en barnehage som tørr å kollektivt ta et langt steg ut av komfortsonen sin.

Det å definere en vesentlig del av arealet på avdelingen som Tumlerom krever både mot og evne til nytenking. Jeg opplever at de på denne måten anerkjenner barns kroppslige væremåte og sidestiller den fysisk aktive leken, deriblant boltrelek og lekeslåssing, med andre typer lek inne.

Å tillate denne leken inne på avdelingen er noe helt annet enn å ha et gymsalaktig rom tilgjengelig i barnehagen, og som barna i praksis kanskje bare har tilgang til noen få ganger i uka.

Fikk mer igjenn enn vi gav

Selv om Aud Sigrun var fristilt til å bare være medforsker den uka vi filmet, så klarte hun selvfølgelig ikke å slippe roret helt.

For meg var det en stor opplevelse å få se en så dedikert barnehagelærer i samspill med barna. Barn trenger årvåkne voksne som ser og forstår hva som skjer i barnehagehverdagen og som kan rettlede barna når det er behov for det.

I den fysisk aktive leken på Tumlerommet var det aldri problemer med å forstå når leken ikke gikk helt etter boka. I de fleste tilfellen klarte barna imidlertid og rydde opp i uenigheter selv, og noen ganger var det påkrevd med vokseninnblanding.

Personlig opplevde jeg det som mye vanskeligere å se og høre når det foregikk avvisninger og utestenging i andre former for lek på avdelingen. Her viste «den jevnt gode barnehagelæreren» meg en fantastisk evne til å fange opp hva som egentlig skjedde og ikke minst ta det opp med barna på en slik måte at alle involverte kom ut av det med en positiv gevinst. En slik taus kunnskap om konflikthåndtering kan ikke utelukkende læres av å lese bøker, den er ervervet gjennom mange års praksis og refleksjon.

Hvis jeg hadde fått gått i hælene til Aud Sigrun i noen år, så hadde jeg kanskje blitt like flink til å se og møte barns behov for grensesetting, støtte og veiledning på en anerkjennende måte.

Alt i alt så tror jeg både «kontorrotta» og «den jevnt gode barnehagelæreren» hadde noen lærerike og interessante dager sammen. Vi kom inn i prosjektet med svært ulik kompetanse, og fikk trolig mer igjen enn vi gav, begge to.

Og Aud Sigrun må selvfølgelig få siste ordet:

«Jeg fikk et løft personlig, på min oppfatning av hvordan jeg utøver yrkesrollen i praksis. Har tenkt på meg selv som en jevnt god barnehagelærer. Tilbakemeldinger jeg fikk fra Rune der han uttrykte han synes det var lærerikt å se hvordan jeg bl.a. gikk inn i konflikter mellom barna, gjorde at jeg tenker litt mer positive tanker om meg selv i yrkesrollen.  Snart 60, men er akkurat som en tre-åring i det å ta imot positive og anerkjennende tilbakemeldinger – ha-ha».