DEBATT

Pedagogisk leder Elin Hatlelid Olsen skriver om hvorfor benmanningsnormen ikke er tilstrekkelig.

«Stillheten er i barnehagen. I flakkende blikk, i hender som slår, i høye skrik og i store protester»

Bemanningsnormen er ingen seier, skriver denne pedagogiske lederen.

Publisert

Stillheten er i barnehagen. Jeg vet den kan være vanskelig å oppdage, men den er der. Vi ser den stadig; i flakkende blikk, i hender som slår, i høye skrik og i store protester.

 Den finnes der, denne stillheten som tier om det som er vondt og vanskelig, om det som er utfordrende, om alt det som ikke mestres eller som oppleves overveldende. Den overdøves bare av alt annet, men den er der.

Om du har tid til å se etter, finner du stillheten som et hulrom i magen til den lille gutten som ikke prater norsk. Han som bestandig går for seg selv, som leker med biler, sparker småstein og dingler med beina fra benken på lekeplassen.

Du vil finne denne stillheten i det vaktsomme blikket til piken som alltid blir levert sist, noen ganger etter lunsj, men som aldri har matpakke med seg, og som sjelden har fått frokost hjemme.

Du finner stillhet hos hun som er urolig i samlingsstunden, hun som sparker borti de andre, som klyper sidemannen, og som roper høyt når alle andre er stille, fordi verden ser litt annerledes ut for henne. Stillheten er der, i hjertet som hamrer vilt i det lille brystet hennes når hun ikke forstår slik de andre kan forstå.

Ulike utgangspunkt

Av alle norske barn i alderen ett til fem år går om lag 91 prosent i barnehage. Blant dem finner vi en stor andel friske og tilfredse barn fra ressurssterke hjem, som kan vandre gjennom barndommen uten større utfordringer.

Heldigvis.

For disse barna er barnehagen et supplement til hjemmet. Det er et sted hvor de får venner, leker og lærer en hel masse både som individ og som del av et fellesskap. Barnehagen er viktig, men antagelig ikke livsnødvendig og avgjørende for om de vil klare seg greit videre i livet.

Men blant alle disse barna finnes også altfor mange barn som ikke har et like godt utgangspunkt. Barn som opplever vold og mishandling, barn som vokser opp i hjem med rus eller sykdom, barn som ikke kan språket vårt, som har lærevansker, er forsinket utviklingsmessig, har utfordringer knyttet til samspill, eller som har diagnoser som gjør hverdagen ekstra krevende for dem.

For disse barna er barnehagen særdeles viktig, og kanskje også grunnleggende for hvordan det videre løpet blir.

De bærer ikke skilt rundt halsen, disse barna. Det er opp til oss å oppdage dem. Det er opp til oss å se at de strever, og det er opp til oss å hjelpe dem med det som er vanskelig.

Vi har skarpe blikk, faglighet og dype favner. Men barna er for mange, og vi voksne er for få.

Vi oppdager kan hende stillheten, dette vonde eller vanskelige som blir tiet i hel. Men vi har ikke kapasitet til å bryte den. Til det er rammene rett og slett for dårlige.

Ny bemanningsnorm

Nå er det slik at Stortinget nylig har vedtatt en bemanningsnorm for barnehager. Denne krever én voksen pr. tre barn under tre år, og én voksen pr. seks barn over tre år. I høringsnotatet for forslaget står det, som korrekt er, at den nå vedtatte bemanningsnormen er den samme som i utstrakt grad har vært praktisert siden 1970-tallet.

Her lovfestes med andre ord en bemanningsnorm som kan spores tilbake til en tid hvor barnehagen som samfunnsinstitusjon var noe helt annet enn den er i dag. Innholdet er et annet, barnegruppene større, utfordringene mer komplekse, og kravene og forventningene langt flere.

Men bemanningen skal altså være lik.

En voksen pr. tre barn under tre år. En voksen pr. seks barn over tre år. Slik ser det ut på papiret. I praksis gjelder den kun noen skarve timer om dagen.

Møteavvikling, planleggingstid, lange åpningstider og lunsjavvikling gjør at bemanningen tynnes ut betraktelig. Barna skal dermed gå størsteparten av barnehagedagen med en bemanning som er dårligere enn vi er i ferd med å lovfeste. Det er vanskelig å forsvare.

At det finnes barnehager som har praktisert en enda lavere bemanning, og som nå tvinges til å ansette flere, kan få denne lovendringen til å virke som en seier.

Men det er ingen seier. Vi kan ikke la oss blende av at barnehager med særdeles dårlig bemanning nå blir litt mindre dårlig, all den tid vi er i ferd med å lovfeste en bemanningsnorm som verken er god nok eller kan anses som forsvarlig for våre barn.

For få fang

Vi trenger økonomiske rammer som muliggjør en langt bedre bemanning, og vi trenger en lovfestet bemanningsnorm som gjelder hele barnehagedagen. Dette handler om samfunnsøkonomi i et fremtidsrettet perspektiv.

For har vi virkelig råd til det vi holder på med nå? Har vi virkelig råd til ikke å ha bemanning nok til å kunne støtte de barna som trenger det mest?

Dersom det faktisk er slik at politikerne mener at disse barna og deres behov kan nedprioriteres, så er jeg redd vi er i ferd med å bli et særdeles fattig samfunn. Og jeg er ganske sikker på at det vil bli uhyre dyrt for oss alle i det lange løp.

For mange av barna vil den dårlige bemanningen i praksis kunne handle om turer som utgår, førskolegrupper som må vike, for få fang å søke til, tårer som ikke tørkes, knuffing som ikke oppdages, og votter som forsvinner litt for ofte. For andre handler dette også om så mye mer.

For stillheten er i barnehagen. I flakkende blikk, i hender som slår, i høye skrik og i store protester. Og om vi ikke er der, om vi ikke oppdager den eller har kapasitet nok til å ta tak i det som foregår, så vil den komme til å drukne i støy og uro, og bli til noe uønsket som irettesettes, hysjes på, neglisjeres.

Vi risikerer at disse barna ikke får den hjelp og støtte de har krav på. Det er derfor det er på høy tid at vi bryter stillheten.

Kronikken ble først publisert i Bergens Tidende. 

Powered by Labrador CMS