Fra venstre Lisbet Andersen og  Pia Friis besøkte Helen Issar og Darshana Rajaram i Papagoya Kindergarten i Bangalore.
Fra venstre Lisbet Andersen og Pia Friis besøkte Helen Issar og Darshana Rajaram i Papagoya Kindergarten i Bangalore. (Foto: Privat)

Reiste til India for å dele kunnskap - kom klokere hjem

Lisbet Andersen og Pia Friis fra Kanvas reiste til Bangalore for å dele erfaringer, inspirere og veilede de ansatte i Papagoya Kindergarten. De kom selv hjem med nye inntrykk og opplevelser, imponert av hva de indiske barnehagegründerne har fått til etter bare halvannet års drift.

– Barnehagen jobber etter den norske rammeplanen fordi de mener at norske barnehager er bedre for barn enn den mer «skolske» modellen som er vanlig i India. Personalet og lederne var veldig åpne på at de ønsket å lytte til våre erfaringer og vår kunnskap og møtte oss med nysgjerrighet og et åpent sinn, sier Lisbet Andersen. 

Både hun og kollega Pia Friis har selv barnehagelærerutdanning og mange års erfaring fra barnehage. I dag jobber de som henholdsvis eiendomssjef og fagkonsulent i barnehagestiftelsen Kanvas. 

– Kanvas har tidligere samarbeidet ut over landegrensene, med ønske om å bidra til utvikling andre steder enn bare i egen organisasjon. Dette var vårt første bidrag til dem. Vi prøver nå å finne ut om det finnes penger eller andre ressurser til å følge opp barnehagen videre, sier Andersen.

Darshana Rajaram og Helen Issar startet Papagoya barnehage for et og et halvt år siden i et land der bare 15 prosent av kvinnene er yrkesaktive og der det ikke eksisterer barnehagelærerutdanning. De to kvinnelige gründerne har sterke bånd til Norge og har bygget opp en barnehage med den norske rammeplanen som grunnlag. De har vært nødt til å gi opplæring til de ansatte selv, med noe hjelp fra Norge.

Fra oppstart av barnehagen har i alt fem norske barnehagelærere vært på besøk, i tillegg til at de to lederne har vært flere ganger i Norge. 

– Darshana tok kontakt med Kanvas tidlig i 2017. Senere brukte vi blant annet en dag der hun var innom to av barnehagene våre da hun var i Norge. Etter dette fikk vi spørsmål om vi kunne tenke oss å komme på besøk, sier Andersen. 

Ulike deler av rammeplanen

Barnehagelederne ville gjerne ha tilbakemeldinger fra sine norske kolleger.

– Vi ville være en del av barnehagehverdagen og jobbe sammen med personalet for å observere hva de kanskje trengte veiledning på. 

I en periode på ti dager fulgte Lisbet og Pia de ansatte både i barnehagen og på tur i parken, de gjennomførte planleggingsdag og avsluttet med samtaler med hver enkelt ansatt. 

– Vi fokuserte på ulike områder i rammeplanen som tilvenning, læringsarena, lek, barns medbestemmelse, ledelse og voksen-barn-relasjoner, sier Friis

– Den største forskjellen vi merket oss var det som handlet om barns medvirkning og å la barna ta initiativ. Det var ikke så mye rom for at barna kunne velge selv da de ansatte hadde planlagt hvilke aktiviteter som skulle skje hver dag. Vi tenkte at dette ikke var så rart, med tanke på at de ikke hadde barnehagelærerutdanning og antageligvis ville sikre seg at barna opplevde mye i løpet av dagene i barnehagen. Vi snakket med de ansatte om at de kunne slippe litt mer opp i forhold til planene ved å gi barna mer rom for lek og at de kunne få ta egne initiativ. På planleggingsdagen snakket vi om lekens betydning for barns utvikling og læring.

Det var mange situasjoner, for eksempel den daglige samlingsstunden, der barna var rolige, interesserte, glade og spurte masse, forteller de to.

– Vi opplevde ikke at noen ble vanskelige eller ville ha det på sin egen måte. De ansatte var tydelige på å rammesette situasjonen og vi opplevde at barna følte seg trygge.

– I India er det en større felleskapstenkning enn i vår kultur der vi legger mer vekt på individet. Vårt syn på barna handler mer om å ta hensyn til hvert enkelt barn personlighet og dets utvikling - og noe mindre på fellesskapet. Der var det omvendt. Noe som kan få slagside begge veier, sier Andersen. 

Darshana Rajaram og Pia Friis
Darshana Rajaram i samtale med Pia Friis. De to Kanvas-ansatte gjennomførte samtaler med alle de ansatte i den indiske barnehagen. Foto: Privat

– Her hjemme opplever vi ofte at mange er usikre på å ta ledelsen ovenfor barna. Vi tenker så mye på barnet som individ og barnets egne følelser at vi kan bli litt handlingslammet. I Papagoya hadde de ansatte forventninger og krav til barna, det lå helt intuitivt. Men de gjorde det med respekt og kjærlighet for barna.

Den viktige samlingsstunden

Andersen og Friis påpeker også den varme, vennlige tonen og den gode kvaliteten i samtalene mellom voksne og barn. Selv om de voksne styrte dagen, ble det gjort med vennlighet og varme og ikke med pekefingre og formaninger. De trekker fram den daglige samlingsstunden i Papagoya som var veldig innholdsrik og med barns nysgjerrighet som en viktig del. Det var samlingsstunder med godt innhold. Barna sto for eksempel frem for gruppen og presenterte en ting eller aktivitet de var stolt av som de hadde gjort hjemme og gruppen stilte spørsmål om ting de lurte på.

De to forteller om barn som generelt gjorde som de fikk beskjed om, men som samtidig var glade, flinke til å dele seg imellom og hensynsfulle mot hverandre. 

– Da vi var på tur i parken satt barna stille i 40 minutter med bena i kors for å spise. Vi ble også overveldet over hvor vennlige og oppmerksomme de var overfor barn fra andre skoler som besøkte parken, og det var gjensidig. 

Gode og enkle råd

Tilvenning var et annet område Papagoya var gode på, men de kunne også bidra med noen nye innspill. 

– Barnehagen hadde gode rutiner på tilvenningen, men trengte noen få innspill for å jobbe mer med å få barnet helt trygt. En situasjon jeg husker godt, var en liten gutt med store øyne som satt ute i husken og så på porten og Mummy come soon. I overgangene når barna skulle spise eller gjøre en annen aktivitet, ble han stående rådvill uten å vite hva han skulle gjøre. Mitt forslag til de ansatte var  at en av dem tok hånd om han og forklarte hva som skulle skje, sier Friis. Et annet innspill var at vi foreslo at den gruppen med barn som ennå ikke var helt trygge skulle bli igjen i barnehagen da alle de andre dro på busstur til en park. Da fikk de barnehagen for seg selv og kunne utfolde seg mer.

Et annet område handlet om måltidene. De minste barna satt i høye stoler med bord foran seg og ganske langt fra hverandre. 

– Vi spurte hvorfor de satte barna slik. Svaret var at det var vanlig i India at foreldrene gikk etter barna med skje og matet dem, så barn som begynte i barnehagen hadde ikke lært å sitte ved et bord for å spise. Vi foreslo da at de kunne sette de høye stolene sammen, slik at barna kunne ha kontakt med hverandre mens de spiste. Dette endret de ansatte med en gang og observerte fort at det gjorde noe med barnas kontakt seg imellom.  

Store ambisjoner

De to Kanvas-ansatte er imponert over jobben som er lagt ned; på tross av mangelen på barnehageutdannete ansatte. 

– De jobber veldig godt med det de har av muligheter og ressurser. De er veldig ambisiøse og gode  pådrivere både for barn, men også for kvinners muligheter til å jobbe. I april inviterte barnehagen alle mødrene til en «Under the mangotree-Saturday» der de kunne komme uten barn og bare være sammen for å spise og drikke, fortelle hverandre historier og dele erfaringer.

De gjør dette av ren entusiasme og idealisme fordi de vil lage gode barnehager for indiske barn.

Erfaringene fra India formidles nå til daglige ledere i alle Kanvas-barnehagene. Papagoya har også fått tilgang til nyttige dokumenter fra Kanvas. 

– Det hadde vært spennende å reise tilbake igjen, men så langt har vi ingen planer om det. Helen og Darshana vil gjerne at barnehagelærere skal komme ned og hospitere hos dem da de hele tiden søker ny kunnskap. Vi ga dem ærlige tilbakemeldinger, noe de satte stor pris på, sier Andersen. 

– Bare en uke etter at vi kom hjem fikk vi tilbakemelding på at de hadde gjort endringer i tråd med ting vi hadde foreslått. De er flinke til å lage gode planer. Og de gjør dette av ren entusiasme og idealisme fordi de vil lage gode barnehager for indiske barn, avslutter Friis. 

Debatt

Til toppen